Identitet, venner og Furuset

Jeg har lyst til å si det med en gang: Linn Strømsborgs «Furuset» er ikke bare en fin og velskrevet roman – i all sin tilsynelatende beskjedenhet. Den plasserer seg også i en viktig litterær tradisjon, viktigere enn den blaserte kritiker i blant vil være ved. Nemlig; romanen om det unge mennesket som mangler fotfeste i livet og verden, nettopp da det egentlig skal begynne; idet ungdommens usikkerhet bare skal synes i bakspeilet.

Hva skal Eva?

Det handler om Eva – og Eva forteller. I første person og i tredje. Hun er voksen, 24, ferdig med masteren i statsvitenskap. Hun skal flytte ut fra kollektivet på Bislet, mens den nære venninnen Miriam skal til Paris. Hva skal Eva? Hun vet ikke helt, blir stående litt og trø. Ender opp på T-banen hjem til mor og far på Furuset: Det gamle rommet, de gamle vennene og deltidsjobb på videosjappa der hun leide filmene før hun ble stor. Så har hun kanskje helt forgjeves tilbragt en hel ungdomstid med å lengte vekk?

Beskjeden tone

Jeg nevnte en beskjedenhet i starten. Den finnes mest i et språk som, avkledd ytre stilgrep, gjengir og reflekterer Evas undring og frustrasjon – men også hennes evne til å ta livet med fatning. Det skjer på en måte som rett frem og tilforlatelig drar leseren inn den unge kvinnens tankeverden, beveger leseren og umerkelig drar leseren inn i den samme refleksjonen fortelleren står midt oppi, én som handler aller mest om tilhørighet – hva tilhørighet er. For eksempel til stedet Furuset, et drabantbyområde i Groruddalen, Oslo – som dermed også er en utkant. Eva og romanen konkluderer med at menneskene, individene, avgjør – stedet, byen er en ramme. Kanskje sover alle steder og byer når du er 15, kanskje er de alle for små for alle følelsene når vi selv er enda mindre? spør Eva mot slutten av boken. Banalt? Ved ettertanke og i lesingen av denne romanen, er den erkjennelsen mer skjellsettende enn den umiddelbart ser ut til.

Perfekt lydspor

Det finnes en konstant i denne boken, og i Evas liv, et perfekt lydspor. Fra Eva er for et stort barn å regne til boken er slutt spiller Kent, det svenske, tekststerke bandet med de søkende observasjonene og den vemodige klangen. Jeg var ikke mange sidene avgårde, før jeg måtte hente dem opp igjen selv, og så tydelig hvor nært samspillet mellom romanens stemning og Kents univers er. For den ikke-Kent-kyndige, er det nesten så jeg foreslår et introduksjonskurs før eller under lesing.

Werthers etterfølgere

Fra Goethes «Den unge Werthers lidelser», som kanskje var den første, er det skrevet utallige bøker i denne tradisjonen, mange av dem er debutromaner. De fleste er skrevet av unge menn. Linn Strømsborgs innfallsvinkel skiller seg da også fra flertallets på minst ett vis; i det at den eksistensielle desperasjonen vi ofte møter i disse romanene er avdempet. Om ikke fraværende. I stedet er «Furuset» mer reflektert og undersøkende. Eva er som sagt fattet, riktignok på grensen til melankoli og depresjon, men også konstruktiv. Noe som igjen bidrar til å skjerpe leserens interesse for det høyst alminnelige i denne fortellingen. Avgjørende, er Linn Strømsborgs evne til å løfte Eva fra papiret som helt menneske.

«Sult» og «Furuset»

Da den svenske forfatteren Claes Holmström debuterte med «Tredje stenen från solen» i 1994, skrev en svensk kritiker presist at boken hans befinner seg et sted mellom Ulf Lundells «Jack» og Knut Hamsuns «Sult». Det sier noe interessant om «Sult», men også om hva slags bok «Furuset» er. Fra hver sin tid sier disse overgangsromanene, om vi kan kalle dem det, noe viktig om det unge menneskets kår der og da. Slik blir også spørsmålet om det er gjort før, helt uinteressant. Det er heller slik at hvert ti-år og sted trenger sin unge Werther, eller sin Eva fra nettopp Furuset.