Hopp til innhold
Anmeldelse

Demonstrasjon av litterært mesterskap

Cormac McCarthys 10. roman er en maktdemonstrasjon fra en av USAs fremste forfattere.

Cormac McCarthy

Cormac McCarthy ble for alvor kjent for et stort norsk publikum med filmen 'Ikke et land for gamle menn'.

Foto: Scanpix/AP
Bok

Mannen hadde passert 70 da han ga ut boken som bragte ham Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2007. Flere kritikere roper på Nobelprisen.

Hvorfor rammer Cormac McCarthys bok meg så sterkt? Det finnes jo en hel tradisjon av apokalypse-bøker, fortellinger om mennesker som må klare seg etter en verdensomspennende naturkatastofe, enten den nå er menneskeskapt eller ei.

Og det finnes like mange fortellinger om forholdet mellom far og sønn. (en genre der Per Petterson er en av de sterke norske representantene).

Naken

Cormac McCarthy "Veien"

Cormac McCarthy: 'Veien'. Oversatt av Knut Ofstad. Gyldendal 2008

Foto: Gyldendal

Når McCarthys bok treffer så hardt, så er det på grunn av forfatterens litterære klo. Han har skrelt av all unødvendig staffasje, språket er knapt, konkret, like ribbet som naturen selv, i dette karrige postapokalyptiske landskapet.

Selv ikke samtalene mellom far og sønn er gjengitt med noen som helst form for tegnsetting, setningene kommer på linje etter hverandre uten å være uthevet fra den øvrige teksten.

De er på vei mot sør, de to. Alt de eier og har, frakter de med seg i en gammel handlevogn som de triller langs en øde asfaltvei. Om natten sover de under en presenning, i ly av klippefremspring eller åssider. Natten er mørk og stor, den kan skjule ukjente som har ondt i sinne.

Kampen for tilværelsen

For vi er i en verden der det er alles kamp mot alle. Kampen for å overleve - når verken husdyr finnes, butikker, korn eller trær, og knapt nok vann - blir ekstrem. Også en menneskekropp, i alle fall en ung en, kan bli betraktet som livsviktig botemiddel mot sultedøden.

Vi befinner oss i en tid der tiden har opphørt å eksistere, i en verden der medmenneskelighet er å utsette seg selv for fare. McCarthy nevner hverdagslige ord som kråke eller ku, betegnelser som snart vil miste sin betydning og forsvinne, siden ingen lenger kan huske verken kråke eller ku.

Han skildrer farens desperasjon og sinne, rettet mot en Gud som umulig kan la sine skapninger gjennomleve dette, og han beskriver farens anstrengelser for å holde liv i seg selv og gutten.

Bibelspråk

For faren er gutten det eneste glimtet av håp. Han er det nærmeste man kan komme renhet; «Er ikke han Guds ord, har Gud aldri talt».

Gutten stiller de store spørsmålene; om døden, om fremtiden, og om de andre menneskene som driver langs veiene. Faren blir i beit for svar. Samtidig tviholder han på at det er de som "bærer lyset". Troen på en Gud, på det gode i menneskene, overlever tross sinne, redsel, fortvilelse.

Cormac McCarthys språk er så direkte, så hjerteskjærende borende inn i kjernen av menneskelig eksistens, at man skulle tro det var umulig å oversette det. Det blir litt som med Hamsun, hvordan er det mulig å gjengi hans tone på et annet språk?

Når det først skal oversettes, har Knut Ofstad gjort det forbilledlig. Dialogene er utsøkte, den øvrige teksten akkuat så gammelmodig bibelsk at den vekker de rette assosiasjoner.

Cormac McCarthy er lett gjenkjennelig i denne romanen, selv om han har dratt konflikten mellom ondt og godt, mellom liv og død ennå lenger enn tidligere.

«Veien» er et monumentalt verk, til tross for sitt spede volum. Boken er rett og slett en demonstrasjon av litterært mesterskap.

Kulturstrøm

  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB
  • – Meir nedtona, meir angst

    Kor roleg, tilslørt og plaga kan popmusikk eigentleg verte før han vert berre nedstemt og trist?

    På «How Did I Wind Up Here?» tøyar Spellemannprisen-vinnande Jouska (30) grensene for kor mykje skjør angst sjangeren toler, og lagar eit nydeleg album i prosessen, skriv NRK P3s kritikar Sofie Martesdatter Granberg.

    Albumet blir gitt ut 17. oktober.

    en person som sitter på gulvet ved siden av en gitar
    Terningkast 5 Musikk

    «Kor plaga kan popmusikk eigentleg verte før han vert berre trist?»

    ANMELDELSE: «How Did I Wind Up Here?» av Jouska