– Nødvendig å være personlig

Det skulle gå 13 år fra Linda Boström Knausgård debuterte som forfatter med diktsamlingen «Gör mig behaglig för såret» i 1998, til «Grand mal »ble utgitt i Sverige i 2011. Boken kom ut på norsk i vår.

• Les også: – Eg ville ha trykt på bli-normal-knappen

– Jeg har hatt en veldig lengsel etter å skrive i alle disse årene. Prestasjonsangsten slapp litt taket da min yngste sønn ble født. Da jeg satt meg ned og skrev, ble resultatet flere avsluttede tekster. Jeg tenkte at disse kunne bli en bok. Det var en fantastisk følelse, sier Linda Boström Knausgård.

• Les også: Dette skjer på Litteraturfestivalen

Boström Knausgard er for første gang på litteraturfestivalen på Lillehammer, og deltar på flere arrangementer. Hun er allerede i gang med en ny bok – denne gangen en roman. Den kommer ut i Sverige våren 2013, og på norsk til høsten.

– Jeg holder på å skrive nå. Det blir en lysere bok enn «Grand mal», som er beksvart. Det er en kjærlighetshistorie, og handler om relasjonen mellom far og datter, og foregår i Västerbotten, der faren min vokste opp, og i Hellas hvor jeg har vært mye som barn. Det er landskaper som kjennes hverdagslige for meg, sier hun.

Ble manisk

Boström Knausgård har ingen planer om å skrive dikt igjen, selv om hun fortsatte å dikte etter debuten. Hun ble så fullstendig oppslukt av diktskrivingen at det rett og slett ble for slitsomt.

– Jeg opplevde at jeg kunne bli manisk, og at det ikke fantes noen slutt på ordene. Det bare fortsatte og fortsatte. Prosaen er mer ned på jorda. For meg var det slik at jeg sluttet å sove, og bare skrev dikt. Det fungerte ikke så bra.

– Jeg lurer på om jeg er blitt litt redd for å skrive dikt igjen. Samtidig har jeg lyst til det, for det er en del dikt som er de største mesterverkene som finnes. Men jeg tror ikke at jeg kommer til å oppsøke diktene, de får heller oppsøke meg. Nå holder jeg meg heller til prosa, sier hun.

Mørke følelser

«Grand mal » er hennes første prosabok, og består av 20 noveller inspirert av eget liv og følelser.

– De er veldig, veldig mørke. Mye av dette er inspirert av en redsel for at det skal hende noe med ens nærmeste, at livet plutselig skal ta en katastrofal vending, sier Linda Boström Knausgård.

Flere av novellene er basert på hennes eget liv. Men Boström Knausgård er ikke redd for å skrive om ting som er svært personlig.

– Jeg synes nesten at det er nødvendig. Det føles veldig viktig å hente frem sitt eget stoff. Det kjennes oppløftende å skrive om det mørke, det farlige, og det aller verste som kan skje. Det er en slags fryd å skrive det, sier hun.

– Føler du aldri at du utleverer deg selv?

– Selv om historiene er mine, så er de langt borte når de kommer på trykk i boken. Jeg kjenner ikke at jeg utleverer verken meg selv eller noen andre.

Forhekset av Jølster

I en av novellene i «Grand mal», møter en jente den forheksede Kvitebjørn Kong Valemon, som lever som bjørn om dagen og mann om natten. Hun føder en datter, men mister henne av syne i skogen, i drømmene. Linda ble inspirert til å skrive denne novellen i Jølster i Sogn og Fjordane hvor hun drar for å koble av sammen med ektemannen Karl Ove Knausgård.

– Karl Oves mamma har et hus der, og jeg har sittet og skrevet tekster i et rom hvor man ser utover både Jølstervannet og fjellene. Det er som i et eventyr.

Mye av stemningen i denne novellen har Linda hentet fra det dramatiske fjordlandskapet på Vestlandet.

– Det er som å reise inn i en annen tid når jeg reiser til Vestlandet. For meg er det veldig eksotisk med fjorder og høye fjell. Jeg er ikke vant med dette landskapet i Sverige. Høye fjell og dype daler – at det er like høyt som det er dypt. Det er et bilde som tiltaler meg mye. Det er på en måte veldig bipolært. Så dette landskapet er veldig inspirerende, sier hun.

• Les også: Knausgårds kone snakker ut

– Føler meg ikke som ”fru Knausgård”

Selv om Linda er gift med Norges kanskje største forfatter-kjendis, klarer hun å holde begge beina på jorden.

– Jeg forsøker å la være å tenke så mye på det, faktisk.

– Går det helt greit her på Lillehammer?

– Det er jo litt spesielt. Jeg ser ikke dette til vanlig, for jeg er jo ikke i Norge sammen med Karl Ove, og når vi er i Jølster er alt annerledes. Der er man jo i fred. Men her i gågaten på Lillehammer blir han stoppet hver tiende meter. Så jeg forstår at han er veldig stor i Norge. Men jeg forholder meg bare til min bok og det jeg gjør, og forsøker å formidle den. Det går fint å være forfatter selv også. Man får holde seg til det man driver med. Jeg kjenner meg ikke helt som ”fru Knausgård”, ler Linda.

• Les også: – Det ble et helvetes rabalder

Linda og ektemannen Karl Ove drar, ikke uventet, nytte av hverandres kjærlighet for litteratur. De har stor støtte i hverandre når det kommer til tekstene deres.

– Han er en utrolig bra hjelp, en fantastisk leser. Ikke bare for mine tekster, men andres tekster også. Det er en stor kvalitet han har. Han er helt nådeløs ærlig, så det føles veldig trygt og inspirerende å ha disse samtalene hele tiden - Ikke om «Min Kamp», men essays og andre ting. Vi hjelper hverandre, og det er berikende.

Linda har ennå ikke har lest alle «Min kamp»-bøkene. Det har hun helt bevisst valgt å vente med.

– Jeg tror jeg kommer til å vente flere år, til alt har roet seg før jeg leser bind 3,4 og 5. Jeg vil lese dem i fred og ro. Nå er det så mye styr rundt dem. Jeg tror det kommer til å roe seg, sier hun.

Boström Knausgård ønsker å fokusere mest på sitt eget forfatterskap fremover.

– Er det krevende når det er så mye oppstyr rundt mannen din?

– Ja, det er krevende rent praktisk fordi Karl Ove har så mange utenlandslanseringer, og med tre barn hvor noen er syke iblant. Det er i praksis veldig lite tid igjen. Men jeg arbeider veldig intensivt, og skriver aldri mer enn tre timer på en dag, så jeg får tatt vare på tiden. Men det er klart at det er alles kamp å få til både arbeidslivet og livet som småbarnsforeldre. Det er ikke bare vi som driver med dette.

• Hør også: Radiodokumentaren med Linda Boström Knausgård