Derfor er Norges største klimatiltak så vanskelig å gjennomføre

FNs klimapanel sier at menneskeheten må kutte utslipp med minst 15 milliarder tonn CO₂ innen 2030.

Her i Norge kuttet vi 241.000 tonn CO₂-ekvivalenter i fjor. Skal vi nå målet, må vi kutte i snitt 3,25 millioner tonn hvert år i årene som kommer.

I Miljødirektoratets siste rapport er løsningen klar: Vi må fjerne noe av de store mengdene CO₂ vi produserer.

Forskjellige typer karbonfangst- og lagring (CCS) utgjør de desidert mest effektive tiltakene direktoratet viser til.

Denne teknologien skal kunne fjerne 5,2 millioner ekstra tonn CO₂ fra Norges årlige utslipp, og det innen 2030. Det er 10 prosent av Norges totale utslipp i dag.

Og både i Europa og i verden er også målene ambisiøse:

Denne grafen er basert på FNs klimapanels siste synteserapport, EU-kommisjonens stadfestede mål fra 2021, og Miljødirektoratets rapport Klimatiltak i Norge mot 2030.

Samtidig har de siste årene vært preget av utsatte og mislykkede prosjekter.

Senest i mai ble det klart at prosjektet for CCS på avfallsanlegget på Klemetsrud i Oslo kan bli skrinlagt.

Hvorfor er det så vanskelig å få det til?

For å få svaret, må vi skjønne hvordan karbonfangst faktisk fungerer.

Nederst i saken får du også svaret til klima- og miljøministeren på om han tror vi kan nå målene for CCS i Norge.

Karbonfangst på 1, 2, 3

Trær og planter lagrer karbon gjennom fotosyntese.

Men dessverre blir det mindre av disse karbonsugende skapningene i verden på grunn av naturtap.

Håpet er derfor at vi skal kunne fange CO₂ med maskiner.

Det kalles for karbonfangst- og lagring, eller CCS.

Det består, enkelt fortalt, av tre steg:

1. Kapring: CO₂ fanges opp fra industrianlegg, avfallsavbrenning, eller rett ut av luften.
2. Transport: CO₂-gass trykksettes og fraktes med spesialiserte skip og rør til et lagringssted.
3. Lagring: CO₂ pumpes langt under jorden, gjerne på 1000 meters dyp.

Men så enkelt er det jo ikke i virkeligheten, for det er ikke bare å gripe tak i CO₂-molekylene med hendene.

NRK har spurt forskningsleder for karbonfangst- og lagring på Sintef, Mona Mølnvik, om å ta oss med dypere inn i materien.

Fangsten

Selve fangsten har vi faktisk ganske god kontroll på. Det finnes mange løsninger, forklarer Mølnvik:

– Dette har vi gjort industrielt over lengre tid, men ikke med så store anlegg som kreves for CCS. Selskaper som Aker Carbon Capture har utviklet en teknologi basert på forskning fra Sintef og NTNU.

Akkurat denne teknologien er basert på en type kjemikalier som binder seg med CO₂ ved lave temperaturer, og frigir dem ved relativt høye temperaturer.

Mye industri produserer røykgass, som inneholder en del CO₂, og mye annet.

Før vi begynte å tenke på CCS, slapp vi bare ut denne gassen. Nå kan vi vaske den først.

– Effektivt så vasker du røykgassen i en væske. Det gjør du i et absorpsjonstårn, hvor du har væske som sildrer nedover en struktur som kan være av keramisk materiale, sier Mølnvik.

I tillegg går det an å lagre karbon før forbrenning ved å produsere hydrogen fra naturgass med CO₂-fangst.

Man kan også bruke rent oksygen i forbrenningen for å få mye mer CO₂ i avgassen.

Transporten

– Når du har fanget CO₂, så trenger du å få den transporterbar. Det avhenger litt av hvilken prosess du har brukt for å fange, men CO₂-blandingen må tilpasses, sier Mølnvik.

Her er det hovedsakelig to alternativer. Det første er at man kan gjøre CO₂-blandingen flytende, og laste den over i kuletankskip.

Det andre alternativet er å komprimere CO₂-gassen og føre denne inn i rør.

Det krever litt energi, men det er verdt det, sier Mølnvik:

– Det er jo noen som påstår at du har ikke tjent noen ting når du har gjort dette her, fordi du har brukt så mye kraft i prosessene, og det stemmer ikke. Det er ikke sånn at vinningen går opp i spinningen.

Lagringen

Det siste steget for CCS er lagring.

Her har vi i lille Norge lært mye av vår store olje- og gassindustri.

Mye av teknologien vi har brukt for å lete etter olje- og gass, kan vi nemlig bruke for å finne gode lagringssteder for CO₂.

– Når du har transportert, så må du injisere CO₂ minst 700 meter inn i undergrunnen. Det finnes forskjellige formasjoner som kan brukes til lagring, forklarer Mølnvik.

Man kan for eksempel lagre i såkalte akviferer.

Dette er vannfylte lommer og sandsteinsformasjoner som har et lag med et tett takberg over seg. CO₂ løser seg opp i disse formasjonene. Takberget sørger for at den holder seg lagret.

Et annet alternativ er å fylle tomme olje- og gassbrønner.

Norge er i ferd med å utvikle et storskala prosjekt for akkurat dette: Northern Lights.

Planen er å kunne lagre 1,5 millioner tonn CO₂ i året allerede fra 2024.

– Vi har en sokkel som har vist at den kan holde på olje og gass i mange millioner år. Den vil også holde på CO₂ når det gjøres kunnskapsbasert med de metodene som vi har utviklet i en årrekke, sier Mølnvik.

Fremdeles relativt dyrt

Mølnvik sier CCS har fått et ufortjent dårlig rykte fordi det har vært prosjekter som ikke ble realisert.

Samtidig har det tatt tid å gå fra dyrt nybrottsarbeid til billige standardløsninger.

Det meste av CCS er fremdeles dyrt. I dag koster det ifølge FNs klimapanel mellom 100 og 200 dollar å kutte utslipp med ett tonn CO₂ i de aller fleste tilfeller.

Dette skyldes blant annet at avfallsbrenningsanlegg ikke har blitt bygget med CCS-løsninger fra starten, forklarer Mølnvik.

Til sammenlikning kan man tjene penger på å kutte utslipp ved å bytte fra fossil til sol- eller vindenergi i mange tilfeller.

Samtidig er det mange tilfeller der det å integrere en CCS-løsning i et prosjekt fører til svært små kostnadsøkninger på rundt en til 2 prosent, påpeker Mølnvik.

Klimaministeren: – Alvorlig problem

Mølnvik tror disse kostnadene kommer til å stupe.

– Man har lært mye av fra de foregående prosjektene. Og så bygger man ny kunnskap, det kommer nye ideer, og vi gjør ting smartere, sier Mølnvik.

Hun tror vi er i ferd med å se den virkelige starten på CCS-eventyret.

– Nå er det nye anlegg og prosjekter på gang, både i Norge og internasjonalt. Kostnadene vil helt klart gå ned.

Ifølge Global CCS Institute er det nå prosjekter i utvikling som kan fange 244 millioner tonn med CO₂ per år.

Men investeringsnivået er fremdeles for lavt, sier Mølnvik.

– For å ha sjans til å nå klimamålene, så må vi ifølge FNs Klimapanel investere tre til seks ganger så mye i klimateknologi som vi gjør nå, på en global måte.

Klima- og miljøministeren er enig i at vi må få fart på CCS-satsingen hvis vi skal nå klimamålene.

– Det er riktig at en del av de prosjektene som vi hadde håpet begynte å komme på plass nå, er blitt forsinket. Og det er et alvorlig problem, fordi karbonfangst- og lagring er en viktig del av løsningen, sier Espen Barth Eide (Ap) til NRK.

Det er ventet at CCS vil bli et viktig tema på klimatoppmøtet COP28 i Dubai i år. Mange synes det er problematisk ettersom fokus på CCS-teknologi kan ta oppmerksomheten vekk fra å fase ut fossile brennstoff.