Klemetsrud
Fabrikkene våre slipper ut enorme mengder CO2
Fortum fullskala
Men nå har Norge en plan
CO2-en skal ut av lufta
og ned i havet
Skorsteinen på Klemetsrud
Planen er livsviktig
Kjempedyr
Og kanskje helt umulig
Skorsteinen på Klemetsrud

Den gigantiske norske klimaløsningen

Den gigantiske norske klimaløsningen

Løsningen på klimaproblemet er brolagt med rør og glinsende metall. I alle fall i Norge.

For vi har noen gigantiske planer som du kanskje aldri har hørt om.

Akkurat nå pågår en dragkamp om planene. For skal Norge tørre å bruke milliarder på noe som kan bli en klimasuksess, men som like gjerne kan bli en fiasko?

Denne reisen starter med en stank av søppel, og en kvinne som prøver å fange all CO₂-en som søppelet gir. Du skal få skal følge CO₂-en hennes på en tenkt reise, fra den fanges til den ligger begravd under havbunnen.

Reisen er fullspekket med trøbbel og vanskelige valg. Og folk som er lei av å vente.

Del 1: Fabrikken

– Det er litt nå eller aldri. Vi har kort tid på å få ned klimautslippene. Vi har ikke tid til å utsette lenger nå, sier Jannicke Gerner Bjerkås.

Jannicke Bjerkås

Jannicke Gerner Bjerkås

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Hun står ved det nye test-fangstanlegget. Her tester Fortum Oslo Varme teknologi som fanger CO₂ før den rekker å fly opp gjennom pipa og ut i lufta.

Lukta av søppel treffer deg først når du står noen meter fra. Det er blant annet ditt og mitt restavfall som brennes – det som ikke kan resirkuleres. Forbrenningen gir strøm og varme, men den slipper også ut mye CO₂.

– Avfallshåndtering er et vanvittig stort globalt klimaproblem, som bare fortsetter å øke med flere mennesker og større forbruk, sier Gerner Bjerkås, som er direktør for karbonfangst i Fortum Oslo Varme.

Test-fangstanlegget ser uskyldig ut, klemt inn i et hjørne bak søppelforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Noen rør, ei brakke, et par vanntanker. Og så to sylindere som rager ti meter til værs.

Pilotanlegget på Klemetsrud

Test-fangstanlegget på Klemetsrud.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Planen er å bygge noe som er mange ganger større, som fanger det meste av CO₂-en som slippes ut når søppelet brennes.

I dag fanger de kun en bitte liten prosent for å teste teknologien. Resten ender opp i atmosfæren. Enn så lenge. Men først må fjellknausen bak søppelmottaket sprenges bort for å gi plass til anlegget.

Og så må politikerne innse alvoret: At det haster å få på plass karbonfangst og -lagring.

Norges store sjanse

For vi har ingen tid å miste. Verden må begrense den globale oppvarmingen til to grader. Hvis ikke kan det bli katastrofalt. Havet kan sluke byer, regnet bli rasende og tørken uutholdelig.

Det viktigste er å kutte så mange utslipp som mulig. Vi må bytte olje, kull og gass med vind, vann og sol.

Men det er ikke nok.

Vi må også fjerne CO₂ som allerede er i lufta, ifølge FNs klimapanel. Og da er det lettest å fange CO₂-en der den kommer ut: Fra skorsteinene på de store fabrikkene.

Verden klamrer seg nå til karbonfangst som en klimaløsning. Og Norge står i sentrum av det hele. For dette kan bli vår greie. Hvis vi bare vil.

Men vil vi?

Kampen står nå om to fangstanlegg som kan bygges i Norge, ett hos Jannicke Gerner Bjerkås på Klemetsrud (søppel) og ett i Brevik ved Porsgrunn (sement). Dette kan så være starten på noe mye, mye større.

For omfanget kan bli enormt:

CO2 som skal fanges fra to norske fabrikker hvert år: 800 000 tonn.
Dette tilsvarer ett års utslipp fra cirka 400 000 personbiler.
Eller 3,5 millioner flyturer Oslo-London tur/retur (per passasjer).
Men for å nå togradersmålet må Europa fange 1 milliard tonn.
Og verden 10 milliarder tonn.

Verden roper på karbonfangst, men ting går seint. Altfor seint.

Prøv bare å fordøye dette:

Det må bygges ett fangstanlegg hver eneste dag frem til 2050 dersom vi skal nå togradersmålet.

I virkeligheten er bare fire anlegg under bygging i verden i dag, utenom de to norske som ennå ikke har fått grønt lys.

Norske politikere er egentlig enige om å satse, men regjeringen kvier seg likevel for å sette i gang. Og det er ikke så rart, for de har prøvd før.

Krasjlandingen

Allerede i 2007 var ambisjonene store. Jens Stoltenberg som var statsminister, kalte det en «månelanding»:

Oljeraffineriet på Mongstad utenfor Bergen slapp ut enorme mengder CO₂, og over 700 personer ble satt i arbeid for å bygge det som skulle bli verdens første CO₂-fangstanlegg.

Mongstad sitt co2-renseanlegg

Fra byggingen av testanlegget på Mongstad i 2011.

Foto: Marit Hommedal / Scanpix

Men etter 13 år og milliarder av kroner, ble det stopp. Prislappen ble for høy og problemene for mange.

I dag fanges CO₂ på et testanlegg på Mongstad, men etterpå slippes gassen ut i lufta igjen.

Jannicke Gerner Bjerkås vet derimot hva som må til. Bak henne fyker søppelet forbi på et samlebånd, før det blir slukt av flammene i en stor ovn.

Hennes CO₂ skal sendes vekk og gravlegges langt unna.

Forbrenningsovnen på Klemetsrud

En av to ovner på Klemetsrud hvor søppelet brennes.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Del 2: Reisen

Oscar Eide myser mot horisonten. Denne dagen skinner faktisk sola her ytterst mot havet i vest.

Rundt ham er det holmer og skjær i skjønn forening med skipstrafikk og tungindustri.

Dette er Eides rike.

Oscar Eide

Oscar Eide foran stedet der mottaksanlegget for CO₂ skal komme.

Foto: Alrik Velsvik / NRK

Hit skal Jannicke Gerner Bjerkås sin CO₂ komme, dersom alt går etter planen. Gassen på søppelfabrikken skal gjøres om til flytende form og fraktes hit med gassdrevne skip.

Eide er daglig leder i Naturgassparken AS som skal selge mellom 30 og 100 mål til det norske karbonfangstprosjektet.

– Der borte kan mottaksanlegget for CO₂ komme.

Han peker mot et berg som så vidt henger fast i resten av øyriket. Fjellet skal sprenges bort og gi plass til kai, et dusin lagringstanker for CO₂ og et administrasjonsbygg.

Fremtiden kan bli lys. Og veldig travel.

CO2 fanges på et søppelanlegg i Oslo, og ved en sementfabrikk i Porsgrunn.
Den lastes over på et spesiallaget CO2-skip.
Skipet seiler til Øygarden utenfor Bergen.
Her losses CO2-en over på noen tanker.
CO2-en fraktes i rør 110 km ut i Nordsjøen.
Før den begraves 2700 meter under havbunnen.
Hvert år vil det seile 183 skip med CO2 til Øygarden.
Hvis Nordsjøen blir Europas CO2-lager vil opp mot 5000 skip ankomme Vestlandet hvert år.

– Antall skip er jeg ikke bekymret for, sier Eide, som forteller at det finnes trafikksentraler som håndterer skipstrafikken i området.

Drømmen er at det skal være hektisk trafikk her året rundt. Det skal ikke bare komme skip fra Østlandet, men også fra Antwerpen, Hamburg og Stockholm.

Hele Europa skal kvitte seg med CO₂-en sin i Øygarden, for så å få den sprøytet ned under Nordsjøen.

Prosjektet kan bli en ny gullgruve for Norge. Eide er ikke alene om å tenke dette.

Arbeidsplassene

Oslo Spektrum er fullsatt, men det er ikke Karpe, Alan Walker eller Bryan Adams alle venter på. Det er NHO-sjef Ole Erik Almlid.

Ole Erik Almlid

Ole Erik Almlid på NHOs årskonferanse i januar.

Foto: Martin slottemo lyngstad / NHO

Den norske makteliten er samlet på NHO sin årskonferanse. Statsminister Erna Solberg sitter på fremste rad.

– CCS (karbonfangst red.anm.) kan kutte utslipp i verden, styrke konkurransekraften til arbeidsplassene i industrien, og sikre viktige jobber i olje og gass, messer Almlid fra den brede scenen.

– Samtidig kan denne satsingen skape tusener av nye arbeidsplasser.

Det skal bli den nye olja, intet mindre. Tallene finner du i en rapport fra Sintef fra 2018. Å fange, ta imot og lagre CO₂ skal kunne skape mellom 30.000 og 40.000 nye arbeidsplasser innen 2050.

Det viktigste er kanskje ringvirkningene. Karbonfangst vil gjøre annen industri mer konkurransedyktig: Industrien kan bli nesten utslippsfri når CO₂-en deres begraves under jorda.

Mange tusen arbeidsplasser kan bli tryggere på grunn av dette.

Men skrur vi av scenelysene og kikker ut av vinduet, støter vi på problemer.

Del 3: Gravplassen

Det er tilsynelatende en vanlig dag på boreriggen West Hercules i Nordsjøen. Men dagen er også helt uvanlig.

West Hercules

West Hercules

Foto: Equinor / Ole Jørgen Bratland

En borestreng blir senket ned i et hull midt på dekket. Strengen skjøtes slik at den etter hvert vil nå 2700 meter under havbunnen.

For kanskje første gang i norsk historie jakter ikke mannskapet her på olje og gass. De prøver derimot å finne et passende sted å putte CO₂.

Planen er å lagre gassen i porøs sandstein. Over sandsteinen skal det være et skiferlag som fungerer som lokk.

Skiferlaget skal klare å holde på CO₂-en i tusenvis av år. Uten at noe lekker ut. Det mener i alle fall Equinor. Sammen med oljeselskapene Total og Shell er det de som skal ta seg av lagringen av CO₂-en.

Og nå ser boringen ut til å være vellykket.

I første omgang skal lageret romme CO₂ fra Jannicke Gerner Bjerkås sitt søppelanlegg, og fra en sementfabrikk. Deretter skal det utvides slik at også Europa kan gravlegge CO₂-en sin her.

I så fall vil vi trenge mye plass under havbunnen. Kartene under gir et inntrykk av omfanget.

Planen er at CO2-en skal begraves i det røde området.

Mengden CO2 fra Norge kunne hvert år fylt en bitteliten flik av Mjøsa. Se den røde prikken!

Dersom vi skal hjelpe Europa med å nå togradersmålet, kunne vi fylt hele Mjøsa hvert år.

I havet utenfor Norge er det nok av plass, ifølge myndighetene.

Og så var det dette med Europa da. Det er nå det virkelig begynner å bli vanskelig

Det første steget

Fabrikkene med de største utslippene finnes ikke i Norge, men i Europa. Alle disse må med dersom verden skal nå sine mål og Norge skal tjene penger.

Men i dag finnes ikke en eneste avtale med europeiske fabrikker. Det er ingen som vil forplikte seg før Norge har bestemt å sette i gang. Og norske myndigheter nøler med å gi penger før de vet at Europa vil følge etter.

Det er en klassisk catch 22: Alle venter på de andre.

– Norge må ta det første steget, mener Sverre Johannesen Overå.

Sverre Johannesen Overå

Sverre Johannesen Overå er prosjektleder for fullskalaprosjektet i Equinor.

Foto: Arne Reidar Mortensen / Equinor

Han er prosjektleder for transport- og lagringsprosjektet i Equinor og det siste året har han hatt kontakt med flere fabrikker i Europa. Noen steder er det snakk om intensjonsavtaler, ifølge Overå.

Han er ganske sikker på at de norske planene vil få Europa til å sette i gang med karbonfangst.

Men hvis ikke norske politikere sier ja til prosjektet i år, kan alt gå i vasken. Inkludert de 1,1 milliarder kronene som er brukt på planlegging.

Ole Børge Ytredal i Norsk industri var krystallklar da NRK traff ham i fjor høst.

– Prosjektene kan smuldre bort, advarte han.

Del 4: Beslutningen

Det er mars 2020 og Jannicke Gerner Bjerkås har fint besøk. Det er olje- og energiminister Tina Bru som inspiserer fangstanlegget.

Og nå vil Gerner Bjerkås ha svar.

Tina Bru og Jannicke Bjerkås

Jannicke Gerner Bjerkås viser olje- og energiminister Tina Bru (H) test-fangstanlegget på Klemetsrud.

Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix

Hun mener Bru og regjeringen må bestemme seg til høsten. Da legges nytt statsbudsjett frem.

– Får vi klarsignal fra regjeringen kan vi ha anlegget oppe og gå høsten 2024, sier Gerner Bjerkås, og legger til:

– Hvis det stopper opp nå, er jeg veldig bekymret for utviklingen innenfor karbonfangst og -lagring, og da tror jeg det blir ekstremt krevende å få ned utslippene raskt nok.

Tina Bru vet at mange er utålmodige.

– Min ambisjon er at vi skal ta investeringsbeslutningen til høsten, sier hun.

Rett etter statsrådens besøk på Klemetsrud, slår det ned en bombe i Norge og Europa. Koronaviruset sprer seg uten kontroll og samfunnet må stenges ned. Næringslivet taper milliarder.

Det norske karbonfangst og -lagringsprosjektet er ett av tiltakene som skal hjelpe norsk økonomi på fote igjen.

I krisepakken krever Stortinget at regjeringen bestemmer seg i år.

Det gjenstår imidlertid mange brikker før regjeringen kan ta en endelig beslutning.

Én brikke kan være at resten av Europa blir med. En annen at stat og næringsliv finner en måte å dele regningen på.

For regningen blir høy.

Vi snakker om 17 milliarder kroner.

I tillegg til de 17 milliardene, har staten allerede brukt 14 milliarder på karbonfangst. Mye av dette har gått til «månelandingen» på Mongstad.

Norge har ikke råd til en ny fiasko.

For å sikre suksess, er det derfor en siste brikke som må falle på plass.

Prisen på CO₂

Søppelet suser forbi på samlebåndet hos Jannicke Gerner Bjerkås. Ministeren har reist, men avfallet vil aldri gå sin vei. Nordmenn vil jo alltid lage søppel.

Søppel på Fortum Oslo Varme, Klemetsrud

Restavfall sorteres på Klemetsrud.

Foto: Patrick da Silva Saether

Et fangstanlegg er eneste løsningen for Gerner Bjerkås og Fortum Oslo Varme. Det finnes ingen andre måter å kutte utslippene på.

Men gode intensjoner er ikke nok.

I 2016 gjorde Atkins og Oslo Economics en analyse av det norske karbonfangstprosjektet. Konklusjonen? Ikke lønnsomt.

Grunnen er CO₂-prisen. Det er i dag mye billigere å slippe CO₂-en ut i lufta enn å lagre den i bakken.

Gerner Bjerkås ser problemet.

– Det er få økonomiske insentiver i dag til å etablere denne typen anlegg, hvis man kun ser på det bedriftsøkonomiske i slike prosjekter.

Men kanskje er vinden i ferd med å snu.

Nye tider

Sannsynligvis vil CO₂-prisen øke de kommende årene. Da må fabrikken hos Jannicke Gerner Bjerkås, og andre fabrikker i Europa, betale stadig mer for å slippe ut klimagasser.

Da kan karbonfangst fort bli attraktivt.

Atkins og Oslo Economics har fått kritikk for ikke å ha tatt høyde for dette i rapporten.

Mange europeiske ledere har også skiftet mening om karbonfangst. Stadig flere innser at verden ikke når togradersmålet uten.

Og stadig flere søppelforbrenningsanlegg i Norge og i Europa ser nå på muligheten for å utvikle karbonfangst, som på Klemetsrud.

Det handler om å forhindre klimakatastrofen.

– Den døra vi har sparket opp, den er det ingen som kommer til å kunne lukke, sier Jannicke Gerner Bjerkås.

Hei!

Jeg arbeider i NRKs nye klimaredaksjon. Har du noe på hjertet eller noe du mener vi i redaksjonen bør se på? Send meg en epost.