Det vanskelige gjenbruket

Klesbutikker som har ønsket å ta imot brukte klær for salg, har revet seg i håret over omfattende byråkrati og regelverk.

Fram til nå har de møtt samme krav som en bruktbilselger, som må forsikre seg om at bilen ikke er stjålet:

• Alle som skal selge brukte klær, må ha løyve fra politimesteren
• Søknaden må sendes per post, og kan avvises hvis selgeren er domfelt eller bøtelagt
• Butikken kan bare ta imot plagg fra folk over 18 år, og må holde styr på hvem som har levert hvilket plagg
• Plagget må lagres i to uker før det selges

Det skaper trolig nok papirarbeid til å sy en kjole av dokumentene.

De fleste gir opp før de kommer i gang.

Derfor jubler næringen når regjeringen nå foreslår å droppe de omstendelige reglene for klesbutikker og en rekke andre næringer.

Men mengdene klær som produseres i verden, er så svimlende høye at problemet langt fra er løst.

Haugevis med klær

Ingen vet hva vi skal gjøre med alle klærne våre.

I 2022 importerte vi 88.233 tonn klær og sko her i Norge. Legger vi til andre tekstiler som gardiner, håndklær og duker, er tallet 92.800 tonn, ifølge en rapport Norsus har laget for Virke.

Det er 17 kilo tekstiler per person. På ett år.

Finn og Tise renner over av ubrukte plagg med lappen på, og klær som kun er brukt et par ganger. Det samme finner man hvis man sjekker hvilke plagg som havner i restavfallet.

Det er selvfølgelig bra at det blir enklere for disse plaggene å få et nytt hjem. Men kanskje burde de aldri vært kjøpt i første omgang.

Klærne som er mer slitt, har det til nå vært enda vanskeligere å håndtere:

Kastes de i restavfallet, har ikke renovasjons­selskapene teknologien som trengs for å sortere dem ut.

Innen 2025 skal ingen tekstiler i søpla. Men Norge er langt unna å ha en plan for hva man skal gjøre med innsamlede tekstiler. Et anlegg i Sverige som kunne resirkulert dem, gikk nylig konkurs. Det nærmeste vi kommer en løsning her hjemme, er et privat pilotprosjekt i Sandefjord.

Kastes klærne i en boks hos Fretex eller Uff, er sjansen størst for at de blir sendt utenlands i stedet for en butikk i nabolaget.

Hva som skjer med nye klær som butikkene aldri får solgt, har vi lite innsyn i. Men endeløse hauger av tekstilavfall i ørkenen i Chile eller i vannkanten i Ghana vitner om at mange av plaggene verden produserer, aldri blir brukt før de ender opp som et avfallsproblem.

Kleshaugene er så store, at det er vanskelig å se for seg at gjenbruk og resirkulering er hele løsningen.

Mangel på ressurser

Det gjelder dessverre ikke bare klær.

Tidligere i år advarte FNs ressurspanel om at vi utvinner jordas ressurser altfor raskt. Fortsetter vi i samme tempo, vil utvinningen øke med 60 prosent innen 2060. Det vil sette både klimaet, naturen og økonomisk vekst i fare, advarer panelet.

Den økende ressursbruken er drevet av befolkningsvekst, økonomisk vekst og økende forbruk, særlig i rike land som Norge, ifølge panelet.

For denimbuksa handler det blant annet om vann til bomullsdyrking og behandling, energi, kjemikalier til etterbehandling og transport av både råmaterialer og ferdig produkt.

Løsningen mange peker på, er sirkulær økonomi; at vi får ressursene inn igjen i markedet når mobilen skal skiftes ut, et nytt kontor skal bygges eller buksa er slitt, i stedet for å hente dem på nytt i naturen. Det blir enklere å få til i Norge når reglene endres.

Men hvis vi ikke begynner å lage og kjøpe færre produkter, vil det ikke være nok for å løse problemet, ifølge ressurspanelet. Konklusjonen deres er at vi ikke når klimamålene og bærekraftsmålene verdens ledere har satt seg, hvis vi ikke får ned forbruket. Særlig i rike land som Norge.

For ingen bukser krever mindre ressurser, enn de som ikke blir laget i utgangspunktet.