Denne nye maskinen på Romerike avfallsforedling (Roaf) kan sortere søppel fra over 400.000 mennesker. Det er bare ett problem. Den takler ikke tekstiler.
Nå har det gått galt. Igjen.
Han tar frem kniven for å gå løs på syndebukken.
Et laken i søpla kan få hele anlegget til å stoppe opp.
Tekstiltrøbbel
Vi dumper tonnevis av tekstiler i restavfallet. Det haster å finne en ny løsning. Norge er langt unna, men over grensa skjer det noe.
«Når tekstilene tetter igjen hullene får vi ikke sortert ordentlig. Vi får ikke gjenvunnet det avfallet vi skal. »
Dogukan og kollegaene er redningen. De åpner lukene. Godt blanda søppelrester fra deg og meg drysser over dem. Så begynner ryddejobben.
I dag må de skjære løs laken, skjorter og strømpebukser som har snodd seg fast i maskineriet. Dette koster tid, krefter og penger. Og det skjer hver eneste dag.
«Jeg blir jo lei meg. Det gjør at hverdagen vår blir vanskeligere. Det går utover produksjonen og gjenvinningsgraden. »
Før trommelen har de allerede fjernet mye. Over halvparten av brukte tekstiler havner i restavfallet, anslår Norsus. Her plukker de ut det som er synlig i tårnene av søppelposer som ruller ut av lastebilene.
Som denne splitter nye toppen fra den britiske kleskjeden Primark. Kanskje kjøpt på helgetur i London?
Den endte i alle fall sitt korte liv i restavfallet, med merkelappen på. Dogukan finner ofte nye klær. Ting han tenker folk med dårlig råd kunne hatt bruk for. Istedet går det til forbrenning her.
Med lange kroker fisker de også tepper, puter og bukser av rullebåndet som sender søppelet videre til sortering.
Men det er så mye, og det går så fort. Noen tekstiler slipper alltid unna. I verste fall kan de gjøre så stor skade på maskineriet at nye deler må bli sendt fra Tyskland.
«Når vi stopper anlegget, stopper ikke bilene. Avfallet kommer inn uansett. »
Rundt 110 millioner tonn tekstiler produseres årlig. Det er uklart hvor mye av verdens utslipp som kommer fra klesbransjen alene. Tallene spriker fra to til 10 prosent. Og når vi skal kvitte oss med tekstiler, blir de ofte brent eller ender i verste fall på fyllinger.
Ikke kast tekstiler i restavfallet her, er bønnen fra Synnøve Bjørke, administrerende direktør i Roaf. Lever til en gjenvinningsstasjon, hvor det i alle fall ikke skader sorteringen. Men hun forsikrer om at de og andre i bransjen jobber med å finne en ny løsning. For det haster.
EU har bestemt at om bare tre år, må Norge ha et eget system for separat innsamling av tekstilsøppel. Vi er milevis unna. Riktignok gjelder det de fleste andre land også.
Men ikke alle. For hos våre naboer over grensa skjer det noe.
Denne maskinen er unik i verden.
Siptex på avfallsanlegget Sysav i Malmö sorterer automatisk og i stor skala tekstiler etter materiale og farge. Dét er nemlig en nøkkelbit i puslespillet som er gjenvinning.
Klærne våre består ofte av flere forskjellige fibre. Men jo renere materialet er, jo enklere er det å gjenvinne. En bedrift som for eksempel lager nye ting av gammel bomull, vil ikke ha masse polyester blandet inn. (Mer om dette snart.)
Han åpner en tettpakket ball av blandet tøy og lemper det inn i maskinen. Denne runden er den på jakt etter bomull. Herfra går det fort.
På et brøkdels sekund blir tekstilene scannet og identifisert av en radar.
Så kommer et støt av luft som blåser dem, på et virvar av samlebånd, til riktig destinasjon, med sine material-søsken.
Til slutt tyter det sammenpressede tøyballer ut den andre enden. Bare at denne gangen består de utelukkende av minst 95 prosent bomull.
Før ble 200 tonn tekstiler sendt til forbrenning i Sverige hver dag. Siden Siptex startet har de ikke brent noe her. Men hva gjør man egentlig med stabler på stabler av sortert tøy?
Så langt har det vært et forskningsprosjekt, støttet blant annet av kommunen og kleskjeder. Fra mai skal Siptex drives kommersielt. Anlegget kan sortere 24 000 tonn i året. En dråpe i havet globalt, men et viktig steg, mener folka bak.
«Prosjektet viser en måte det kan fungere. Vi vil gjerne at det skal bygges flere steder.»
For at det skal fungere, trengs kunder. En kunde som har støttet Siptex fra starten, har kjøpt alt dette. Vi skal få se hvorfor tonnevis med søppel er gull verdt for dem.
På demofabrikken til Renewcell i Kristinehamn møter vi noen hundre år med teknologisk utvikling.
På den ene siden av rommet: en hemmelig, kjemisk innovasjon.
På den andre siden: en god, gammeldags papirmaskin.
Det startet på Kungliga tekniska högskolan i Stockholm for ti år siden. Forskere ville finne ut om de kunne bruke cellulose fra gamle tekstiler til å lage nye. Bomull, for eksempel, består nesten bare av cellulose. Nå har ideen blitt en bedrift.
«Det vi gjør betyr veldig mye. Det kjennes fint å jobbe med noe man syns hjelper framtiden. »
Vi får ikke lov til å vise så mye av dette. Selve forretningshemmeligheten til Renewcell ligger i disse rørene. Men Tobias peker og forklarer.
Her blir jeans og annet søppel av minst 95 prosent bomull brutt ned til en bløt masse. Farger og uønska stoffer, som små andeler polyester, fjernes. Kun cellulosen er igjen.
Massen blir vasket og så kjørt gjennom papirmaskinen. Den blir presset og tørket. Og tørket igjen.
Ut kommer store, hvite ark av det som har fått navnet Circulose. Sirkulær cellulose.
Arkene sendes til kunder som spinner det til nytt stoff, som kan erstatte nyplukket bomull, for eksempel. De sier at i laboratoriet har de greid å gjenvinne stoffet syv ganger før det begynner å miste kvalitet.
Siden 2017 har de produsert herfra. På våren åpner Renewcells første ordinære fabrikk, med rundt 70 ansatte, i en nedlagt papirfabrikk i Sundsvall. Kapasiteten tilsvarer tre millioner t-skjorter i året. Hit kommer leveransen fra Siptex i Malmö.
Renewcell kjøper mye søppel fra India, og selger produktet sitt til Kina. I dag er markedet og infrastrukturen der, sier kommunikasjonssjef Nora Eslander. Men samarbeidet med Siptex viser at det er mulig å gjøre det mer kortreist, legger hun til.
Hun viser frem en rykende fersk Levisbukse. Den er laget delvis av stoff fra denne fabrikken. Hun er klar på at Renewcell og andre som jobber med tekstilsøppel kun er et ledd i løsningen.
«Vi må se på hvordan vi designer. Vi må produsere mindre. Vi må bruke klærne lenger. Og til slutt, når vi må kvitte oss med dem, da vi må skape sirkularitet. »
Reportere
Milana Knezevic og Kristine Ramberg Aasen
Fotograf
Truls Alnes Antonsen
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal