– Jeg har vært irritert over dette bildet i mange år, sier han.

24 år gamle Marius Bråten sitter i stua i barndomshjemmet og peker mot vinduskarmen. Et bilde av en liten gutt i en hvit treramme står støtta opp til hjørnet av vinduet.

Gutten er han. For over 10 år siden.

Marius reiser seg opp fra den store blå lenestolen som står midt i stua i Nord-Aurdal i Valdres. Han går bort og henter bildet.

Vonde minner vekkes.

Det var da det begynte. Den tunge tida med mye vondt i magen.

Ingen måtte vite

På barneskolen ble mora hans kreftsyk. Men Marius ville ikke snakke om redselen han kjente på.

Mat ble trøst. Han gikk opp flere kilo.

Ord som «styggen», «tjukken» og «feiten» ble en del av hverdagen.

12-åringen skamma seg. I frykt for å bli erta, dusja han ikke sammen med de andre elevene.

Marius unngikk skolen. Han sa han var syk. Kanskje var han det. Men ikke fysisk.

De dagene han var på skolen ble løgn redninga. I løgnene var han alltid den beste, sterkeste og smarteste. Han hadde de mest interessante historiene. Da ble han den han ville være.

Marius var redd for å bli dømt som en taper om noen gjennomskuet ham. Men når maska var av, og han var hjemme, kunne han sitte i dusjen og gråte.

Hjemme følte han seg trygg. Men Marius sa ikke til noen at han slet.

På videregående begynte det å bli ordentlig mørkt.

Klumpen i magen kom aldri til å forsvinne. Trodde han.

De dystre tallene

Marius husker tilbake til da han fikk førerkort. På vegen mellom fjellene pressa han bilen opp til 120 km/t.

Han trodde løsninga på det vonde inni seg var å kjøre ut i ei grøft.

– Jeg var gjennom ganske mange runder bak rattet der jeg kjørte altfor fort. Det var ofte jeg tenkte at jeg ikke orka mer.

Men det var helt utenkelig å prate med noen om tankene. Han ville snudd i døra hvis noen hadde sett han gå inn til en psykolog på DPS.

– Det er et lite samfunn og nesten alle vet hvem hverandre er.

Marius var på veg til å bli en del av selvmordsstatistikken i Valdres.

Siden 2016 har 27 personer tatt sitt eget liv i dalføret med knapt 18.000 innbyggere. 25 av disse er menn.

Statistikken på landsbasis er ikke noe mindre dyster. Om lag 650 personer tar livet sitt i Norge hvert år. To av tre er menn.

Tallene viser at antall selvmord blant menn i 20-åra og menn over 80 år er høye i Valdres i forhold til de nasjonale tallene:

I andre etasje på politistasjonen i Fagernes sitter politistasjonssjef Kristoffer Magnus Tessem.

På PC-skjermen har han oversikt over de triste tallene.

– Det er bekymringsfullt, sier han.

I 2022 har Valdres mista fem innbyggere i selvmord.

– Det er ikke noe vi kan se bort fra - men må ta tak i, sier Tessem.

Politiet kommer i kontakt med mange som sliter. De har tett dialog med psykisk helse og har inntrykk av at det går an å få hjelp.

Men da må noen fange det opp.

Mange unge med selvmordstanker

«Det går ikke en eneste jævla dag hvor jeg ikke tenker på ta mitt eget liv. Alt er vondt».

«Jeg har lyst på hjelp, men vet ikke hvordan».

Fagarbeider i Ung.no Andreas Vikan Seljeseth sitter på kontoret sitt i Bodø og svarer daglig på henvendelser fra ungdom.

Hvert år får nettstedet rundt 500 spørsmål som handler om selvmord. Unge spør om alt fra hvilken metode som er mest effektiv til hvordan de kan få hjelp.

– Det sier vel noe om at ungdom har et behov for å ha noen å snakke med, sier Seljeseth. Han har jobbet med å svare unge i 20 år.

Han tror flere tar kontakt fordi Ung.no er et anonymt sted der de kan lufte tankene sine. De fleste som spør, er i alderen 13 til 18 år. Både jenter og gutter.

– Hovedfokus når vi svarer er at tanker og følelser ikke er farlig. Vi kan alle ha selvmordstanker. Det viktigste er at de snakker med noen om tankene.

Ungdommene blir rådet til å ta skjermbilde av det de har skrevet til Ung.no og vise det til noen. Det kan være lettere enn å måtte si det høyt.

– Det de må vite er at selvmord er en flukt fra et midlertidig problem man kan få hjelp til å løse, sier Seljeseth.

Alene som tvilling

En halv times kjøring fra barndomshjemmet til Marius går Einar Lome mot kirkegården ved Lomen kirke i Vestre Slidre.

Der ble 23-åringen konfirmert sammen med tvillingbroren Gullik i 2014.

Kirkegården ligger med utsikt utover den vakre dalen og fjellene, med Slidrefjorden som en juvel i midten.

Men det er ikke utsikten Einar kommer for å se. Tvillingbroren ligger her. Han ble bare 21 år.

Omtrent 6500 etterlatte og nærstående berøres av selvmord hvert år.

Einar hadde aldri trodd han skulle bli en av dem.

– At Gullik ligger her er feil, sier han.

Fra gravplassen ser han slektsgården der han og tvillingbroren vokste opp. Gullik ble født sju minutter før Einar. Det var han som skulle overta gården.

Tvillingene var like, men også veldig ulike. Som andre brødre krangla de, og til tider kunne det gå ei kule varmt.

Krangler som ikke betyr noe nå. For Einar er igjen alene. Og han skjønner ikke hvorfor.

Heller ingen i den felles kameratgjengen merka noe før det var for sent.

På skolen slet Gullik med de teoretiske fagene. Einar var over snittet.

Begge valgte yrkesfag og fikk lærlingplass. Gullik gikk i lære i Oslo. Men han klarte ikke den teoretiske fagprøven.

Var det derfor alt ble mørkt?

Arbeidsgiveren hans hadde jo fornya kontrakten et år til. Gullik skulle få prøve på nytt.

Men det rakk han aldri.

Einar sitter ved kjøkkenvinduet på gården og ser ut på låven.

Det var der alt stoppet opp sommeren 2020.

Einar og mora var på setra med kyrne. Tvillingbroren var hjemme på gården.

Etter melking i fjøset kom telefonen. Gullik var funnet i låven. Han var ikke mer.

Det kom som lyn fra klar himmel. En hel familie og venner sto igjen med spørsmålet;

Hvorfor?

Det var ingen tegn på at noe var galt. Bare en time før var Gullik på butikken med en kamerat og kjøpte is. Like etterpå brukte han timen han var alene på gården til å avslutte livet.

Han snakka ikke med noen om at han hadde det vanskelig. Einar sier det ikke er kultur for å snakke om slike ting i bygda.

Hadde han bare gjort det ville noen fortalt han at uansett hvor mørkt det så ut, så fantes det en annen utveg.

– Selvmord er aldri løsningen, sier Einar.

Han vet ikke hva han kunne ha sett etter for å ha skjønt at noe var galt.

Det siste året har to andre Einar kjente godt i bygda valgt samme løsning som tvillingbroren. Han visste heller ikke at de slet.

– Det er ingenting som er så galt at du må utføre en sånn handling, sier han.

Nå er det Einar, ikke Gullik som overtar gården. Han må leve med at broren aldri kommer tilbake.

For mange blir alene med tankene

Flere av de som har valgt å avslutte livet sitt i Valdres de siste årene er fra Vestre Slidre. Ei bygd med litt over 2000 innbyggere.

I kommunestyresalen og i regionale møter har ordfører Haldor Ødegård (Sp) hatt temaet på dagsorden mange ganger. Han har selv opplevd å miste noen i nær familie i selvmord for flere år siden.

– Du vil aldri komme helt over det, men du lærer å leve med det. De gode minnene overskygger gradvis for den vonde hendelsen.

Ordføreren sier de ikke klarer å finne årsaken til at Valdres har hatt flere tilfeller enn landsgjennomsnittet de siste årene.

– En er for mye og vi har ingen å miste.

Det er vanskelig å se sammenhengen mellom tilfellene. Ingen tilfeller er like.

Han merker at de som får hjelp av spesialisthelsetjenesten i psykisk helse kommer raskere tilbake til kommunen. De psykiske helseteamene blir styrka, og ordføreren mener de gjør en bra jobb. Men det er en utfordring å fange opp alle som trenger hjelp.

Klarer de det krever det samtykke for å ta imot hjelp.

– Det er et komplisert fagfelt. Selv om vi prøver å hjelpe så godt vi kan, har vi sikkert rom for forbedring.

Kommunen prøver også å gi hjelp til de pårørende som får livene sine hardt prøvd i slike tilfeller.

Ordføreren sier de aldri har jobba så mye med psykisk helse som de har gjort det siste året.

Selvmordene påvirker et lite samfunn der alle kjenner alle. Ødegård tror mye handler om at det er vanskelig å snakke om at livet er tungt.

– For mange blir alene med tankene sine uten å føle tilhørighet eller et miljø å søke til.

Myten, om at man på bygda stikker innom hverandre hver dag, stemmer kanskje ikke lenger.

Derfor prøver han og de andre ordførerne i Valdres å bidra til å skape flere møteplasser for folk i alle aldre. Steder med rom for å snakke om alt.

«Du… Kosst går det?»

Marius kjører fra barndomshjemmet og langt inn i skogen. Vegen er svingete, og sikten uklar.

Men Marius kjører forsiktig. Han skal vise veg.

Vegen fører til et stort verksted inne i skogen i Nord-Aurdal. 700 meter unna barndomshjemmet hans.

Verkstedet er proppa med 6-7.-klassinger. Samme alder som Marius var da det hele starta for ham.

Rett innenfor døra sitter fire ungdommer med et bildekk hver. Dekkene er skinnende rene etter å ha blitt vaska. Bak dem monterer en gutt et sete på noen stålstenger. Det skal bli en bilstol med ratt, som de kan bruke når de spiller bilspill.

I midten av verkstedet står en rød, gammel traktor. Den skal bli som ny. Ved siden av jobber tre jenter sammen om å skifte dekk på noen felger. Bak dem spruter det gnister fra sveising.

«Garasjin» heter stedet. En mekkeklubb for ungdom mellom 12 og 20 år.

Men fritidsklubben er ikke bare for at unge gutter og jenter skal komme for å mekke.

Den skal være et fristed.

Her er det lov å snakke om de vanskelige tingene. Det blir lettere når aktiviteten står i fokus.

Mannen er William Scott. Leder av Valdres Gatebil, organisasjonen som står bak fritidsklubben.

Han forteller at de har nulltoleranse for mobbing i «Garasjin». Alle skal ha lyst til å være her. Da må man se hverandre.

William og de andre frivillige vil få ungdom til å løfte blikket.

I Valdres skal man være tøff. Man skal ikke prate om følelser, mener William. Derfor er det en prosess å få folk til å faktisk snakke om de vanskelige tingene.

Men;

– Får vi én person til å la være å ta livet sitt, så er det verdt det, sier han.

Vendepunktet

Marius smiler. Han mimrer tilbake til da livet ble verdt å leve.

Forteller om da han gikk på folkehøgskole i en annen by. Der kunne han starte på nytt. Ingen visste hvem han var.

Han var ikke alene om å ha mørke tanker. På folkehøgskolen snakka folk åpent om følelsene sine.

Løgnene hadde han ikke behov for lenger. Trengte ikke alltid være den beste, sterkeste og smarteste.

Klumpen i magen slapp taket.

Han var ikke en svak person fordi han slet psykisk.

– De sterke personene er de som tør å møte følelsene sine. De som tør å åpne seg og som har et ønske om å ha det bra, sier han.

Marius sitter ved et blått plastbord ment for små barn. To små jenter holder på rundt han. 24-åringen trekker ofte på smilebåndet.

De leker sammen. Marius er opptatt av at jentene skal lære. Men han er mest opptatt av at de skal ha det bra.

Marius jobber i en barnehage nå. Han er tilbake i Valdres, og lykkeligere enn noen gang.

Han snakker mye om følelser med barna. Alle følelser er lov å kjenne på. Og viktigst av alt; de må snakkes om.

På kvelden i fotballhallen på Fagernes er 13-åringene i sentrum. Trener Marius får dem til å jobbe med touchen. Men også her skal det være lett å snakke om ting som er vanskelig.

– Det er mange hektiske hverdager. Men det å bare sette seg ned i fem minutter hjelper veldig på å bygge opp en unge. Det samme gjelder for ungdommer, sier han.

Nå tenker ikke Marius på fortida lengre. Det er framtida som gjelder nå.

Selv om han har hatt det mye vondt i Valdres, er det her han vil bli. Planene for fremtida er klare. Marius skal studere til å bli barnehagelærer og fortsette i jobben som fotballtrener.

Etter hvert håper han å etablere seg i dalføret han har lært seg å elske.

– Jeg har en veldig god familie, og en fantastisk jobb. Jeg er fotballtrener og lever for fotballen. Jeg kunne ikke hatt et bedre liv enn det jeg har i dag. Men jeg ser at jeg kunne ha kommet hit mye før, om jeg bare hadde turt å prate om ting.