Denne våren skulle de feiret konfirmasjonen hans.

Nicklas, den yngste av fire søsken, var på vei til å bli voksen.

Med sine 1,86 meter var han blitt den høyeste i familien.

Mest av alt interessert i fotball. Keeper på Borre, og favorittlaget var Liverpool.

Men Nicklas ble bare 14 år.

Hvorfor vet ingen.

Ville ikke bli syk før fotballkampen

26. februar 2024 var en helt vanlig dag.

Familien fra Horten hadde akkurat kommet tilbake fra en ukes ferie og besøk hos storesøsteren i Italia.

Der hadde Nicklas shoppet fotballdrakter, kjeder, ringer og parfyme.

Moren husker at sønnen var blid og fornøyd, han trasket rundt i gatene og koste seg.

Sånn var det også den kvelden.

Hun lå rett ut på sofaen med feber og halsbetennelse. Han hadde vært på trening, dusjet og satt seg ned for å se på TV med henne.

Nicklas pratet om hva han skulle gjøre de neste dagene.

Og da han skulle legge seg, ville han ikke ha nattaklem fordi han ikke ville bli syk til fotballkampen dagen etter.

– Men jeg fikk en sånn slengklem og et slengkyss mens han sa: «Natta. Glad i deg. Elsker deg. Sov godt. Ses i morgen», husker moren.

Klarte å få hjertet til å slå

På gutterommene har tida stått stille siden den dagen i februar.

Nicklas hadde to, et på hver side av gangen. Gamingrommet hadde han selv vært med å pusse opp.

Nå står dørene alltid åpne.

Fotballdrakter i flere farger pryder veggene. Treningsmanualer og sportsbager på gulvet. I vinduskarmen er parfyme og deodoranter stilt opp sammen med tyggispakker stablet i et tårn.

Å gå forbi og se inn på det som var hans, gjør at han fortsatt er med dem.

Da de fant han den kvelden, startet de gjenoppliving med en gang. Ambulansen kom på fem minutter. De klarte å få hjertet til å slå, og Nicklas ble fraktet til Ullevål universitetssykehus i helikopter.

De håpet i det lengste.

Etter et og et halvt døgn tok det slutt.

Den hyppigste dødsårsaken

I fjor var selvmordstallene det høyeste antallet som er registrert siden 1988, viser den nyeste rapporten fra Folkehelseinstituttet.

70 prosent er menn.

Selvmord er den hyppigste dødsårsaken blant unge under 25 år i Norge, understreker professor i psykiatri, Lars Mehlum.

– Det er en helt gal utvikling. Derfor må vi finne nye og effektive tiltak, sier han.

Han mener psykisk helse bør inn i skolen på samme måte som vaksinasjonsprogram mot smittsomme sykdommer.

Unge gutter må lære å sette ord på følelser og vite hvor de kan be om hjelp, påpeker han.

Kom som et sjokk

Hjemme hos familien til Nicklas sitter de igjen med mange spørsmål.

Det som skjedde, kom som lyn fra klar himmel.

Familien har ikke fått eller funnet noe svar.

Alt de vet, er at han var en vanlig ungdom, han hadde venner, han ble ikke mobbet.

Moren beskriver han som snill og inkluderende. Den tullete og morsomme som ikke ble sint, men lo for å få viljen sin.

En periode i fjor høst husker moren at han var litt nedfor, men mer sånn skolelei som en ungdom kan bli i 9. klasse.

Den februarkvelden snakket han om planer for framtiden. Og han gledet seg til kampen dagen etter.

Det som skjedde etterpå, forstår de ikke.

– Vi ville virkelig at Nicklas skulle sagt det til noen.

Hun skulle så gjerne sagt til han at tenårene kan være tøffe år.

Det som kan virke som store og vanskelige problemer, endrer seg og går over.

– Og iallfall med litt hjelp, sier hun.

Å miste et barn

Det har vært en grusom vår.

Dagene flyter med bølger av sorg og sjokk.

De har sett den første fotballkampen uten Nicklas. De har markert dagene for hver måned som har gått.

Og en konfirmasjonsmarkering uten en konfirmant.

– Vi har hatt mange vonde dager der sorgen virkelig merkes, sier Julie.

Hver gang de møter ungdommer han pleide å være sammen med, er det en påminnelse om at én mangler.

Samtidig setter de pris på alle som møter dem med et smil, et hei, eller deler minner om Nicklas med dem.

Støtten de opplevd i lokalsamfunnet, vært en stor trøst.

Mange har brydd seg og stått sammen med dem. På minnemarkeringen på fotballbanen og i kirken i dagene etter.

Å dele sorgen har gjort den litt mindre vanskelig å bære.

– Det lokalsamfunnet har gjort, gjør at vi klarer å stå på beina og komme oss ut og se folk.

– Men vi har en lang vei å gå for å lære oss å leve et nytt liv. Med et menneske mindre i familien vår, sier hun.

En pult står tom

På ungdomsskolen der Nicklas gikk, står pulten hans fortsatt i klasserommet.

For elevene var det et sjokk å få beskjeden i vinter.

Nå prøver skolen å ta hverdagen tilbake, men elevene har hatt behov for å ha han med seg videre i klasserommet, sier rektor Jon Eriksen.

– Det tar lang tid å forstå ting og hvordan vi på en måte skal leve med det. Han blir ikke glemt, selv om skolen og verden må gå videre, sier han.

Skolen er i gang med programmet «Robust ungdom» for å løfte ulike temaer om psykiske helse.

De har egne grupper for gutter der de kan game mens de snakker med en miljøterapeut.

Konfirmasjonsmarkering

Alle rosene, lysene, klemmene og ordene varmer og trøster.

Men en plass står tom for alltid.

Hjemme rundt bordet. I klasserommet. På fotballbanen. I konfirmantrekka.

Hver eneste dag skal tida gå videre uten han som var der for et øyeblikk siden.

En maikveld samles familien for å markere konfirmasjonsdagen hans.

Det er godt og vondt å høre presten holde den samme prekenen som hun holdt til årets konfirmanter.

Så tenner de lys, og går til graven.

Om mange nok tårer kunne bringe et liv tilbake.

De håper inderlig at det kan redde et annet som leser dette.

– Det er så viktig å tørre å prate om det når man har det vanskelig, sier moren.

Hun håper barn og unge kan lære mer om psykisk helse på skolen.

At de forstår at de ikke trenger å streve alene, men at det alltid finnes noen å fortelle det til.

Ordene fra supportersangen til Liverpool sier det så fint:

You'll never walk alone.

– – – –

Faren til Nicklas, Kenneth Bjerkesmoen, har samtykket til denne saken. Han ønsker å legge til at han ble dypt rørt av det ungdommer og andre i lokalsamfunnet gjorde etter sønnens bortgang. Han håper at saken kan bidra til at flere snakker med noen om vanskelige følelser og får hjelp.