Selvportrett fra Øst-Grønland
Foto: Kåre Kivijärvi / Nasjonalbiblioteket

Jakten på Kivijärvis glemte bilder

Han omtalte seg selv som «Mørkerommets mester», og var den første som gjorde fotografi til kunst i Norge. Men så ble han og bildene hans glemt av de fleste. Nå, over 20 år etter hans død, kan vi for første gang se noen av Kåre Kivijärvis tapte fotografier.

Historiene om Kåre Kivijärvi er mange og merkelige.

Som den gangen han arvet en million kroner og kjøpte et helt bordell for en natt.

Eller da KGB trodde han var prinsen av Mongolia og gav ham kongelig behandling på flyet fra Ulan Bator til Moskva.

Eller da han ledet en prosesjon med nonner gjennom Sibir, fra tempel til tempel.

Bjørn Sundquist

Bjørn Sundquist kjente Kåre Kivijärvi på 70-tallet, da han hadde sluttet å ta bilder.

Foto: Marit Elin Kemi / NRK

Ingen vet helt sikkert hva som er sant og hva som er løgn i disse fortellingene.

– Jeg sa til ham en gang: «Kåre, du lyver! Du er ikke bare en løgner, du er faen meg en lystløgner!».

Skuespiller Bjørn Sundquist bøyer seg over bordet i baren der vi sitter, og spiller ut en samtale han hadde med Kivijärvi, en gang på 70-tallet.

– Han ble helt stille. Han bare satt og røykte inn i armhulen sin i fem minutter. Så sa han: «Bjørn, jeg er ingen løgner, jeg er en dikter!»

Feiret og glemt

Men noen ting kan vi være sikre på.

Kåre Kivijärvi ble født i Hammerfest, utdannet seg til fotograf i Tyskland, og ble en av de største fotografene Norge har sett.

I hans hender gikk fotografiet fra å være håndtverk til å bli kunst. Han reiste verden rundt og tok bilder som fortsatt fanger de som snubler over verkene hans. Han var den første fotografen som slapp inn i høykulturens best bevoktede festning - Høstutstillingen på Kunstnernes hus.

Og så ble han glemt.

Gå til forsiden

Kivijärvis glemte bilder

Kivijärvi 2

Kivijärvis glemte bilder

4 bilder

    Bare 33 år gammel, forsvant Kivijärvi fra offentligheten. Livsverket hans bestod på dette tidspunktet av kanskje hundre bilder, de fleste tatt på 60-tallet.

    I årene fram mot sin død i 1991 snakket han om at hans produksjon fikk plass i en skoeske.

    Men så, i 2012, over 20 år etter Kivijärvis død, dukket det opp 9 ruller med ufremkalt film på loftet i huset der han bodde de siste årene av sitt liv. 9 ruller med ukjente fotografier.

    De kan inneholde alt eller ingenting.

    Solon med torsk

    Et av Kivijärvis mest kjente bilder er 'Solon med torsk', tatt under trålfisket i Barentshavet.

    Foto: Kåre Kivijärvi / Nasjonalbiblioteket

    Utenfor tid og rom

    – Har vi stengt alt her?

    Fotokonservator Jens Gold ved Preus fotomuseum heller kjemikalier og væsker fra store, hvite plastdunker og over i høye måleglass. Mørkerommet hans ser ut som en blanding av et laboratorium og en hjemmebrentfabrikk. Men egentlig er det en tidsmaskin.

    Før framkalling

    Jens Gold har forberedt seg i flere uker på å framkalle Kivijärvis bilder.

    Foto: Andreas Harvik / Preus museum

    – Det er litt spesielt i sånne mørkerom, det er liksom utenfor tid og rom. Det er en verden for seg selv, sier Kristin Aasbø.

    Hun jobber ved Nasjonalbibliotekets fotoavdeling i Mo i Rana. Det er de som har ansvaret for de skjøre filmrullene fra Kivijärvis loft som ligger på bordet foran oss. Nå følger hun nøye med på Golds forberedelser.

    Det er mye som kan gå galt. Film er i utgangspunktet ferskvare, og disse rullene er veldig gamle. Lys kan ha lekket inn over tid og visket ut bildene. Og om de nå blir behandlet feil kan de få et grått slør over seg, og bli ødelagt.

    – Jeg har forsøkt å fremkalle en testfilm, forteller Gold.

    – Men det gikk ikke så bra. De bildene ble veldig grå og slørete.

    Han tar opp en av filmrullene. Den er pakket inn i papir. Inni ligger lag på lag med løvtynn plast, dekket i mikroskopiske sølvkrystaller. Krystallene fanger lys, og holder det fast. Noen ganger, som i dette tilfellet, i flere tiår. Over et halvt århundre.

    – Jeg vet ikke hva som vil skje. Om det går komplett i vasken eller om vi ser noe. Så vi får se, ikke sant?, sier Gold.

    Så skrur han av lyset.

    Mistet uskylden

    På 70-tallet vanket Kivijärvi på Oslos kafeer og barer. Alkoholisert. Fattig. En gang Norges største fotograf. Nå er han kanskje mest kjent for å fortelle fantastiske fabler om seg selv og sine bragder.

    Julenatt

    Bildet 'Julenatt' er tatt under en av Kivijärvis reiser til Spania.

    Foto: Kåre Kivijärvi / Nasjonalbiblioteket

    Om den gangen han ledet en ekspedisjon over Øst-Grønland, ifølge med sine seks koner, med anorakken foret med danske femtusensedler. Om da han besøkte India og Nepal, flere år før hippiene i det hele tatt visste at disse stedene eksisterte.

    Men hvorfor han sluttet å fotografere finnes det ingen fabelaktig forklaring på.

    – Det var et tema han aldri ville inn på, sier Ole Rysstad, en av Kivijärvis nære venner de siste årene han levde.

    – Jeg ba ham ta noen bilder da jeg traff ham i 1985, men... han klarte det bare ikke.

    Selv mente Kivijärvi at han hadde mistet noe et sted på veien.

    På ett lydopptak gjort av Hammerfest Radio hører du stemmen hans. Raspende. Av og til avbrutt av en hostekule.

    – Om du tar noen av mine bilder så representerer de ren sjamanisme. At jeg har hatt makter over meg, sier han.

    – Men dette… mistet jeg etter hvert. Det vil si uskylden og gud. Men mine bilder ble ikke ... mindre skarpe av den grunn. Men mennesket kom inn. Mer og mer.

    Distriktslegen

    'Distriktslegen'. Kivijärvi har fanget legens autoritet i de små samfunnene i Nord-Norge.

    Foto: Kåre Kivijärvi / Nasjonalbiblioteket

    Den siste filmrullen

    Klokken tikker i mørkerommet.

    – Det er litt merkelig, i mørket holder man øynene åpne likevel, selv om man ikke ser noen ting, sier Gold.

    Når vi er helt sikre på at det ikke kommer lys inn i rommet, åpner han filmrullene og trer dem på en liten spole. Det er vrient, selv når man kan se hva man driver med. I mørket hører du bare plast som rasler mot plast.

    Fra vandrlinger

    Serien 'Vandringer' skaffet Kivijärvi innpass på Høstutstillingen og Kunstnernes hus.

    Foto: Kåre Kivijärvi / Nasjonalbiblioteket

    Når rullene ligger ligger klare i sine forseglede bokser helles fremkallingsvesken over, og boksen ristes. Tiden det tar å fremkalle filmen uten å ødelegge den er nøye kalkulert av Gold. Vi kan bare vente.

    Av innpakning og utløpsdato ser det ut som om de fleste av rullene er fra starten av Kivijärvis karriere – fra 50 og 60-tallet.

    I disse årene reiste han fra Spania til Barentshavet, fra Grønland til Afghanistan og India. Han oppsøkte ekstreme steder, steder der det ikke skulle være mulig for mennesker å leve, men der de likevel insisterte på å bo.

    Men en av filmrullene er annerledes enn de andre. Den ser nyere ut. Som om historien om at han sluttet å ta bilder på 70-tallet, kanskje ikke stemmer helt alikevel.

    – Han klarte ikke å dy seg

    For på tross av historien om at hans livsverk fikk plass i en skoeske. På tross av at han hevdet at han hadde mistet kontakten med det gudommelige, så hente det at Kivijärvi tok fram kameraet igjen. Helt fram til han døde.

    – Han kunne det fortsatt, forteller Ole Rysstad.

    – Jeg husker en gang vi satt på kjøkkenbordet hjemme hos ham i Hammerfest. Det var akkurat kommet et tivoli til byen og det var sånt hjul... et pariser-lignendehjul som gikk rundt. Og ute på et isflak så satt det en fisker og så kom det et spesielt lys inn. Da tok han et av fotografiapparatene for å ta det bildet. Da klarte han ikke å dy seg. Men jeg har aldri sett det fremkalt.

    Spørsmålet er om dette er et av bildene som nå ligger i et kjemikaliebad i Jens Golds mørkerom.

    Hva vil rullene vise?

    Sannhetens øyeblikk: etter at filmrullene har blitt skylt rene kan de endelig studeres.

    Foto: Andreas Harvik / Preus museum

    Klippet ut av tiden

    En etter en kommer filmrullene ut av boksene sine. De første viser bilder fra Kivijärvis ungdom og studietid. Men en av dem er nyere enn de andre.

    Gold legger den over i en bøtte i utslagsvasken, og skyller bort kjemikalemiksen.

    Så løfter han opp filmen og lar den skli mellom fingrene.

    Det er svart. Bare svart.

    – Ikkebilde, ikkebilde, ikkebilde, mumler Gold.

    – Dette er kanskje en film som ikke har blitt brukt.

    Men så, plutselig, dukker en remse med bilder opp.

    Et landskap. Goldt og hardt. Svart fjell og hvit snø.

    Mellom de andre bildene skiller dette seg ut. Her er det ingen leende og gråtende mennesker. Ingen bygninger, ingen gater. Bare himmelen og fjellet, sett ovenifra. Det kan se ut som om det er tatt fra et fly.

    Kanskje har han vært på vei hjem til Hammerfest, der han bodde de siste årene av sitt liv. Kanskje så han ut av vinduet, og tok fram kameraet. Men akkurat hva det var han så, og hvorfor han valgte å ta akkurat dette bildet, vil vi aldri få vite.

    Kan dette være noen av de siste bildene Kivijärvi tok?

    – Det kan være det, sier Aasbø.

    – Men det er vanskelig å si noe om det. For det er bare landskaper, og da er det jo litt tidløst.

    Og kanskje er dette siste mysteriet helt i Kivijärvis ånd. Selv sa han at han hadde frosset bevegelsen. At bildene hans var utenfor tida. Evige.

    At han visste de kom til å leve videre, etter ham.

    Fra de store banker

    'Fra de store banker'. Tatt på en av Findus' trålere i Barentshavet på tidlig 60-tall.

    Foto: Kåre Kivijärvi / Nasjonalbiblioteket

    – Jeg har bildene

    På midten av 80-tallet får Kåre Kivijärvi en renessanse. Han får en stor utstilling på Henie Onstad kunstsenter, gallerier og samlere flokker seg om ham. Men like etterpå blir han syk. Strupekreft. Han går gjennom strålebehandling. Men det tar på.

    I 1991 blir han funnet død på et hotelrom i Nicosia, hovedstaden på Kypros.

    Noe av det siste han gjør er å forsikre seg om fremtiden til bildene sine. Og han sender to fotografier til vennen Ole Rysstad.

    – Jeg husker en morgen da han sa noe som jeg tror oppsummerer hvordan han tenkte om seg selv og sitt liv, forteller Rysstad.

    – Jeg kom ofte fra vakt på Hammerfest sykehus og stakk innom Kåre på morgenen og tok en kopp kaffe. En dag så vi en av hans klassekamerater på vei til sin jobb på kontoret i byen. Da sa han: «Efter ham er der intet. Men jeg har bildene.»

    En ny generasjon Kivijärvi