Rafal Szylobryt
Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

Innvandring 2.0

Før kom de bare for å jobbe. Nå starter de egne bedrifter, tar med familien, bygger hus og velges inn i kommunestyret. Fiskeværet Båtsfjord er totalt avhengig av innvandrerne.

– Det er veldig tungt å leve i Polen. Alt er dyrt og det er lite å tjene. Hvis jeg hadde hatt de samme pengene som her, ville jeg bodd i Polen, men det går ikke.

Håndverker Rafal Szylobryt (35) bygger nye leiligheter i Båtsfjord. Der er innbyggerne godt vant med utlendinger; de har kommet i store bølger på jakt etter velstand siden 70-tallet. Finner, russere, tamiler, en del svensker, og nå folk fra Polen og Baltikum. Gleden er så absolutt gjensidig.

Morten Andersen

Morten Andersen har ansatte fra 14–15 nasjoner og gleder seg over at stadig flere slår seg ned med familien.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

– Vi er totalt avhengige av utenlandsk arbeidskraft. De utgjør 70 prosent av arbeidsstokken, sier plassleder Morten Andersen hos Norway Seafoods. Sjømatbedriften lyser aldri ut stillinger: De bare velger og vraker fra CV-er og søknader som folk har levert inn. I bunken er det knapt et norsk navn.

– Det er manuell jobb, ganske fysisk, og ikke en «tørr jobb» Her er det vått og litt kaldt. Det kan være at nordmenn ikke helt er med på den karrieren, sier Andersen.

Båtsfjord i mørketida

Båtsfjord har to måneders mørketid. Vakre farger på godværsdager er en mager trøst for innvandrere som sliter med å sove normalt.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

Men innvandrerne har ikke samme krav. Nå utgjør de og barna deres 25 prosent av befolkningen. Det plasserer Båtsfjord kommune nesten på toppen av innvandringsstatistikken, slått av Oslo og bare så vidt av Drammen. Mens rotnorske innbyggere svikter distriktskommunene, har innvandrerne berget folketallet flere steder.

I Båtsfjord skaper de gjerne sine egne arbeidsplasser også. Oversikten over nye aksjeselskaper viser at de er svært godt representert blant gründerne.

Det er russere som eier og driver snøkrabbefabrikken Seagourmet. Islendinger har startet en fabrikk som tørker fiskehoder – et råstoff som tidligere ble dumpet på havet. Her er både håndverkere fra Baltikum og rengjørere fra Asia med egne selskap.

Slår rot

Fortsatt er det en god del internasjonale langpendlere i industrien, men det har skjedd noe nytt de siste årene. Stadig flere av innvandrerne slår rot.

– Det som er spesielt nå, er at de etablerer seg med familie, kjøper hus og virkelig lager en fremtid for seg selv her. Det er helt annerledes fra tidligere tiår, der tilreisende arbeidere har bodd i hybelhus og leiligheter. Nå skaffer de seg mer permanent bolig. Det vises også i samfunnet rundt oss at vi har mange småbarnsfamilier som har etablert seg, sier Morten Andersen.

– Hva betyr det for dere som arbeidsgiver?

– Det er mye mer stabil arbeidskraft. Mye lettere å planlegge over tid. For oss som har produksjon hel året er det en stor fordel.

Hans kollega, råstoffsjef Ørjan Nergaard, mener alt var annerledes før.

– Tamilene var flyktninger; det er ikke så uvanlig at flyktninger drar videre. De fleste finlenderne var her bare i en periode. Svenskene dro så snart de hadde spart penger til jorda-rundt-billett, spissformulerer han.

Men ta blikkenslager Dainius Rakauskas fra Litauen, for eksempel. Han startet sitt eget aksjeselskap i fjor og er en innvandrer helt etter Nergaards hjerte.

– Han har kjøpt seg snøskuter og hytte i Syltefjorddalen. Da er du blitt båtsfjording!

Språkmakt

Familieinnvandringen har ført til at om lag halvparten av barna i Nordskogen barnehagen har foreldre med et annet morsmål enn norsk. Tospråkligheten er ingen belastning for Båtsfjord; det er en gave, mener Rolf Libakken. Han er formann på Barents Skipsservice AS og leder mekanikere fra Norge, Litauen, Romania – og ikke minst Russland.

Rolf Libakken

Rolf Libakken på Barents Skipsservice er glad for å ha russisktalende mekanikere.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

– Vi har en god del oppdrag fra russiske båter. Besetningen kan ofte veldig lite norsk eller engelsk. Da har vi veldig god bruk for språkkompetansen til våre russiske ansatte.

Bedriften tar inn lærlinger fra lokalsamfunnet, men Libakken kan uansett ikke tenke seg tilværelsen uten utenlandsk arbeidskraft.

– I vår situasjon nå ville det vært fatalt. De russiske vi har ansatt har jobbet her fra begynnelsen av 90-tallet. De er godt kjent og flinke folk.

Innvandrerne har også skapt et penere fiskevær. Mange har restaurert eldre hus, og Båtsfjord har fått et boligmarked.

– Prisen på huset mitt sto helt stille fra 1997. Nå gikk det opp 30 prosent på et par år, forteller turistguiden Ørjan Hansen.

Han sier det samme som ordfører Geir Knutsen, næringslivslederne og innvandrerne selv: Det er ingen problemer med integreringen.

– Jeg ser at de deltar mer og mer i idrett og kulturarrangementer. Integreringen er bedre og bedre, mener Morten Andersen.

Med ansatte fra 14–15 nasjoner ser han store kulturforskjeller, men svært lite gnisninger. Skjønt noen naboland har en viss historisk ballast:

– Av erfaring vet vi at det kan være utfordringer mellom to land, så prøver vi å justere litt, uten at vi tar store hensyn. Vi skal jobbe ut fra våre verdier uansett. Det er det som er den store jobben vår: å integrere alle i selskapet. Og i Norge.

Alecsandru Miháilá

Mekaniker Alecsandru Miháilá innrømmer at det var et sjokk å komme til klimaet på 70 grader nord.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

Et sjokk å komme nordover

Det er ingen selvfølge at alle skulle trives på 70 grader nord. Mekaniker Alecsandru Miháilá på Barents Skipsservice er opprinnelig fra en storby i Romania.

– For å være ærlig: Det var et lite sjokk å komme helt hit. Klimaet, ikke minst, og det er langt fra resten av verden. Men man må jo bare gjøre det beste ut av det. Jeg hadde min periode i begynnelsen, men så gikk det bra etter hvert, sier Miháilá.

– Jeg synes nordmenn og spesielt finnmarkinger er veldig åpne og veldig hyggelige. Jeg har ikke opplevd at de har noe imot utlendinger.

– Det merkes at vi er en god del utlendinger, men samtidig synes jeg de fleste er flinke til å integrere seg. Vi jobber sammen, spiser sammen, er ute sammen, og fester på samme pub. Vi er godt integrert, og samfunnet har tatt imot oss.

Miháilá vil i alle fall ikke flytte fra Båtsfjord før seksåringen hans er flyvedyktig. Gutten skal få vokse opp i Båtsfjord.

– Det er et kjempetilbud for barn, med kultur og mange idretter. Jeg var rett og slett imponert over at et så lite samfunn har så mye å tilby barna.

Monika og Rafal Szylobryt på kjøkkenet

Monika og Rafal Szylobryt fra Polen er begge gründere: Han som håndverker, hun i skjønnhetsbransjen – ved siden av jusstudier.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

Familien kom etter

Mens Rafal Szylobryt tok sine første jobber i Båtsfjord, ventet kona Monika og treåringen Jakub hjemme i Polen. Det ble uholdbart. Da Monika var sju måneder på vei med Szantal, kjørte de familiens gamle Nissan nordover og lot det stå til. Siden kom også Inez til verden.

– Livet her er godt. Men klimaet...! Og mørketida er tung. Resten er bra. Hvis du orker å jobbe, tjener du penger og alt er i orden, sier Rafal.

Faren hans har akkurat flydd sørover til Polen etter en lang juleferie, og savnet av familien er det verste.

Jakub, Szantal og Inez Szylobryt

Inez (5) og Szantal (9) er født i Båtsfjord, mens storebror Jakub (12) kom til verden i Polen. De savner sommervarme og besteforeldre, men trives i fiskeværet.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

– De som har mor og far som kan komme og passe på ungene, glemmer hvor heldige de er, sier Monika.

Hun er preget av søvnløs mørketid og snakker om drømmehagen sin, som hun har innsett at hun må gi opp. Sommeren i Båtsfjord minner lite om den hun vokste opp med. Dessuten savner hun bylivet i Tczew, fem mil fra Gdansk, med flere restauranter og diskotek.

Da er det hyggeligere å snakke om folket i Båtsfjord. Det skjer uoppfordret:

– Alle er kjempesnille. Det er ikke sånn som jeg kjenner til fra Polen, med mye baksnakking. Selvfølgelig snakkes det litt, men ikke sånn som i Polen.

– Her er snille folk som hjelper til med alt, sier Rafal.

– Vi fikk veldig mye hjelp etter husbrannen. Det var utrolig, sier Monika.

Ingen vet hvorfor huset deres tok fyr i 2012. Familien kom seg trygt ut mens flammene spredde seg fra kjeller til loft. I ruinene vokste det noe nytt. Først samholdet:

– Folk vi ikke kjente kom med klær og alt mulig. Det var fantastisk bra.

Så kom tanken om eget aksjeselskap.

– Jeg tenkte å spare penger og bygge opp huset selv. Men hvis jeg skulle gjøre det, måtte jeg starte firma, sa forsikringsselskapet. Så jeg gjorde det. Og folk begynte å se at jeg hadde bedrift og kunne bygge hus, så det kom oppdrag. Mer og mer og mer.

Szylobryt kunne ikke ta unna oppdragene alene, så han slo til da en kompis hadde besøk av en snekker fra Polen.

– Etterpå har han hentet sin bror. Og flere folk har kommet. Nå har jeg fire ansatte. Det holder.

Rafal Szylobryt

– Hvis du orker å jobbe, tjener du penger og alt er i orden, sier Rafal Szylobryt. Han har aldri angret på at han flyttet.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

Har aldri angret

Også Monika er gründer. Hun tar imot kunder til manikyr og pedikyr – foreløpig bare hjemme, men ektemannen er allerede i ferd med å innrede en krok til henne i den lokale frisørsalongen. Noe praktisk skal man jo drive med ved siden av jusstudiene.

– Det er kjempespennende, men mye stress, sier Monika.

Hjemme i Polen sliter slekta med å få endene til å møtes. Rafal driver Snekker og Flis Båtsfjord AS med god lønnsomhet, og slår fast at fiskeværet er et fantastisk sted for ungene å vokse opp.

– Har du noen gang på disse ti årene tenkt at det var dumt å flytte til Båtsfjord?

– Nei. Aldri. Det var beste måten jeg kunne gi familien et godt liv.

Båtsfjord

Tre kvinner fra Russland, Litauen og Polen er valgt inn i lokalpolitikken i Båtsfjord.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost