Guro Krempig stiller til start i Finnmarksløpet junior for andre gang. Tidligere har hun sikret seg en bronsemedalje fra VM.
Krempig er vant til å være på tur. Både med familien som er med i serien «Villmarksbarna», men også på egen hånd som vi så i serien «Eventyrjenter».
Men tanken på å vinne er ikke det viktigste for Krempig når hun står med 13 andre juniorløpere på startlinjen, klar for 200 kilometer bak sleden.
– Jeg har lyst til å gjøre det best mulig, det er jo klart. Men nå som jeg er så nybegynner som jeg er, så har jeg veldig lyst til å heller ha en ydmyk holdning i forhold til hele plasseringsopplegget. Det er viktigst å føle at man gjør det bra, sier Krempig.
Guro får gode råd fra sin mentor Harald Tunheim, før hun skal ut på Finnmarksløpet.
Foto: Lars KrempigGuro Krempig får velge blant 14 hunder i kennelen til Harald Tunheim, som er hennes forbilde. Tunheim skal delta i løpet for tjuende gang i år. Han har vunnet den 1000 kilometer lange distansen flere ganger.
– Harald er min store mentor. Men han skal jo kjøre selv, så han er i sitt løp og jeg i mitt. For to år siden lærte han meg litt hvordan et løp fungerer. Man må forstå hundene, se når de er slitne og når de er pigge, sier Krempig.
Daglig leder gleder seg
Daglig leder for Finnmarksløpet, Svanhild Pedersen, mener det er viktig å legge til rette også for juniorene.
– Vi prøver å lage juniorløpet så likt som 500 km-løpet som mulig. Det er viktig å legge til rette for at de også får kjørt konkurranser og øve seg på hvordan det blir når de går over i de voksnes rekker. Så vi gleder oss veldig til å se juniorene på startstreken, sier Pedersen.
Guro Krempig er vant til å være ute på tur, og skal nå for andre gang ut på Finnmarksløpet.
Foto: Torjus Birk HolmsenIgnorerer advarsler
Guro tilbringer så mye tid i hundegården til Tunheim som mulig. Her og på treningsturene skal hun bli kjent med hundene før løpet.
Krempig ønsker gjerne å delta flere ganger og i lengre distanser, til tross for advarsler fra bekymrede venner.
– Det er noen som sier sånn «ok Guro, du må ikke bli fanget inne i den tornadoen der, da kommer du deg aldri ut igjen». Jeg ser jo at det er en livsstil, men jeg kan absolutt se for meg at jeg har det som hobby. Kanskje om et par år kan jeg begynne å kjøre litt mer jevnlig og få lov til å delta i flere løp.
