Norske journalister trues med øks, pistol og avkuttet sauehode

En helt spesiell pakke ble levert til redaksjonen i Kapital.

– Esken var blodig i kantene. Det dryppet av den, forteller Vibeke Holth som er journalist og redaktør i økonomimagasinet.

Inni pappesken, en såkalt Norgespakke, lå en blodig overraskelse. Et avkuttet sauehode.

– Det var ekkelt, særlig fordi det handlet om en sak og en person jeg hadde jobbet mye med den siste tiden.

Etter 19 år i Kapital kan Vibeke Holth krysse av på det meste når det gjelder trusler. Inkludert en halshugget sau i 2003.

Hun har blitt forfulgt i bil en sen kveld. Blitt spionert på av kriminelle. Mottatt bilde av en drept torpedo. Fått falske anklager mot seg og injuriesøksmål. Og for ikke å glemme, en stor Donald-kul i panna.

Det skjedde på en generalforsamling for noen år tilbake hvor hun skulle dokumentere kriminelle forhold. Vibeke ble fysisk hindret i å ta bilder av noen av deltagerne.

Det ble nesten en liten slåsskamp. Han som var mest ivrig etter å stoppe henne, slo mot kamera. Det tunge apparatet suste rett i hodet på Vibeke.

– Så ble jeg rett og slett kastet ut av møtet. Slept ut. Mens kulen i panna vokste. Hun ler litt av det nå, selv om hun ikke synes det var særlig morsomt.

På jobben i Kapital har Vibeke Holth en skuff full av trusselbrev. Alle fra samme avsender. I ett av brevene er det tegnet en gravstøtte med navnet hennes på.

– Det er spesielt å se det stå Vibeke Holth sammen med en dødsdato. Eller få bilde av to kuler, som det står er ment for meg.

En kriminell sendte opp mot hundre håndskrevne brev i løpet av et par år. En periode i 2015 kom det ett hver eneste dag.

Men ingen trusselbrev finner veien hjem til Vibeke. Utenfor leiligheten er det ikke navn på ringeklokka. Heller ikke på postkassa.

– Da jeg flyttet inn her var alarmen montert før det var knotter på kjøkkenskuffene. Og jeg har en stor hund som varsler meg om det skulle skje noe om natta.

Plutselig smalt det

Vibeke er ikke redd, men sier at truslene påvirker henne. En gang ble hun stressa for en vanlig ting som at brannalarmen gikk. Hun hadde fått et brev hvor avsenderen skrev at han hadde hyret inn folk til å tenne på huset hennes.

– Da blir man jo litt skvetten, når alarmen går midt på natten.

Det verste er likevel ikke dem som truer med å skade eller sverte henne. Noen truer i stedet med å drepe seg selv.

– Det er ille å få den meldingen: «Skriver du dette tar jeg livet mitt». Da er det ikke lett å få sove om natten.

16 personer er dømt til fengselsstraff på grunn av saker hun har jobbet med.

Vibeke Holth skriver om korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Bedrageri og svindel. Saker som gjør at folk kan bli desperate.

– Mange er mer redde for å komme i avisa enn for å bli tatt av politiet, sier hun.

Hver fjerde journalist i Norge får trusler. Det viser flere undersøkelser de siste åra. I mars i år gjorde NRK en kartlegging blant egne ansatte: Hver tredje programleder har fått trusler.

Noen ganger blir redaktører og journalister også fysisk angrepet.

I sommer ble en ung vikar i en lokalavis slått ned og sparket, fordi han skrev om vindkraft. Den som angrep mente journalisten skrev for positivt om utbygging.

Volden ble meldt til politiet, men sommervikaren som fikk bank ønsker ikke å snakke om det offentlig.

Det vil heller ikke journalisten som ble slått ned av en tidligere kriminell. Det skjedde på en fridag, da journalisten var ute og tok seg en kaffe. Plutselig smalt det. Etterpå ble vedkommende sykmeldt og måtte få hjelp av psykolog.

NRK har snakket med 20 journalister som har opplevd vold og trusler. Mange ønsker ikke, eller våger ikke, fortelle åpent om det. Fordi truslene kan bli flere, det kan bli farligere eller vanskeligere.

Men en av dem som våger, er Nina Johnsrud. Hun er trolig den eneste journalisten i Norge som har våknet opp til kulehull i stueveggen hjemme.

Fire skudd i mørket

Den erfarne krimjournalisten fra Dagsavisen tenkte ikke et sekund på at det kunne være farlig å sove i egen hage.

Nina Johnsrud gledet seg til å teste det nye teltet sammen med yngstesønnen på åtte år.

Det var rett før de skulle reise på ferie, sommeren 2006. De skulle bare øve seg litt på å ligge i telt. Det var varmt denne julidagen, og ikke meldt om regn. Helt perfekt for en natt ute.

Stille og rolig. Det var slik det pleide å være i nabolaget på Oppegård i Akershus. Så stille at naboene senere skulle fortelle at de hadde hørt stemmer hviske i natten.

Hun lot verandadøren stå på gløtt i tilfelle noen måtte en tur på do. Verken de to i teltet, eller eldstemann på 13, som valgte å sove inne, merket at noe var galt.

Ingen av dem hørte at det var folk utenfor og at noen satt en lyddemper på våpenet før de fyrte av.

Neste morgen var det åtteåringen i teltet som våknet først og løp inn i huset. Han så med en gang at noe var galt, og ropte at Nina måtte komme. Det så ut som innbrudd, for utover stuegulvet var det knust glass.

– Men det var noe som ikke stemte. Det var et merkelig hull i ytterdøra, sier Nina.

Det tok en liten stund før hun skjønte det. Noen hadde skutt mot huset hennes.

Tre skudd gjennom stuevinduet, ett gjennom inngangsdøra.

– Det var veldig guffent å tenke på at sønnen min og jeg lå i teltet bare noen meter unna, sier Nina.

Tenåringen i huset hadde lagt seg seint, og kunne like gjerne vært nede for å hente seg et glass juice da skuddene rammet. De hadde flaks.

Kulene traff veggen, tv-stolen og telefonen. Akkurat der Nina pleide å sitte om kveldene.

Hun ringte politiet, og snart var hun, journalisten selv, nyheten i egen og andres aviser.

På grusen i oppkjørselen fant politiet tomhylser etter 22-kalibers patroner, men hvem som sto bak skulle de aldri finne ut av.

Etter skytingen fikk familien vakthund og politiet patruljerte daglig utenfor huset. Nina ble redd, så klart. Men gjentok det samme til alle som spurte:

– Jeg vil fortsette å jobbe som før, skuddene endrer ingenting. Jeg lar meg ikke true til taushet.

Men noe ble likevel endret. Nina mener Dagsavisen ble forsiktigere i sin dekning. Selv ble hun satt til andre oppgaver. Det ble mindre skriving om drap, kriminelle gjenger og ekstreme miljøer.

I 2012 fikk hun Fritt Ords Honnørpris. For modig journalistikk og forsvar av ytringsfriheten.

De fleste journalister i Norge blir ikke truet. De får verken blodige dyrehoder eller kuler inn stuevinduet. Norge ligger på topp i verden når det gjelder pressefrihet. Det viser den årlige oversikten fra Reportere uten grenser.

Men de siste årene har det skjedd en endring som bekymrer. Stadig flere vestlige land regnes som vanskelige eller farlige å jobbe i for journalister. For første gang er USA i den gruppa.

President Donald Trump kaller pressefolk folkefiender. Han påstår at media driver med «fake news», særlig når pressen stiller kritiske spørsmål.

Også i Norge har det blitt mer sjikane, hets og trusler mot folk som ytrer seg offentlig. Selv en journalist eller redaktør i verdens mest pressefrie land risikerer å komme hjem til bæsj på trappa og sneiper i postkassa.

– Jeg burde kanskje tåle det

Det lå en merkelig, brun pakke i postkassa til Erik Sønstelie, redaktøren i Oppland Arbeiderblad.

Selv var han på reise i London og satt på restaurant da de ringte hjemmefra.

– Det var datteren min som oppdaget pakken. Hun syntes den så mistenkelig ut, rett og slett. Jeg sa til henne at de ikke skulle ta den inn i huset.

Det hadde vært en del uro den siste tida, etter at avisa og han, redaktøren selv, var aktive i debatten om innvandring til bygda. Han hadde tatt til orde mot hat og ekstremisme.

Familien Sønstelie hadde opplevd at det utenkelige faktisk kan skje. Terror. Datteren deres Siri var en ungdommene som overlevde Utøya.

Kona hans la pakken i en pose ute, et stykke unna huset. Da Erik kom hjem tok han den med til politiet.

Det luktet vondt av innholdet og det fulgte med en lite hyggelig beskjed:

«Jævla asylelsker. Ta med deg horekona di og drukne dere i Middelhavet sammen med alle asylbarna. Leve Breivik, leve Trump. Død over deg. Der driten kommer fra, skal driten sendes.»

– Jeg som redaktør skal tåle en del, sier Erik Sønstelie. Derfor ville han først ikke anmelde trusselen. Var dette alvorlig nok til å kontakte politiet?

Erik mener egentlig alle konkrete trusler mot pressefolk bør anmeldes. Likevel nølte han da det var han selv som ble truet.

– Jeg hadde jo stukket nesa fram. Andre opplever mer alvorlige ting enn dette, tenkte jeg først. Men politiet mente trusselen var over streken.

– Hvis folk bruker ytringsfriheten sin til å stoppe andre fra å ytre seg, da trues demokratiet vårt, mener Erik.

Saken ble anmeldt, og i september ble en 60 år gammel mann dømt til seks måneders fengsel for trusler. I mer enn tretti år hadde han sendt hatmeldinger og søppel til politikere og journalister.

Det er ikke ofte noen dømmes for trusler mot folk i pressen, og det finnes heller ingen samlet oversikt over hvor mange. NRK har derfor spurt landets om lag tre hundre sjefredaktører:

Hvor mange trusselsaker har din avis eller mediebedrift anmeldt i perioden 2016 til 2018?

101 medieledere har svart. I løpet av tre år har de meldt 68 trusler til politiet. VG, TV 2 og NRK har til sammen politianmeldt 31 saker.

Men de fleste redaktørene, tre av fire, har ikke anmeldt en eneste trussel på tre år.

Riksadvokaten er bekymret over at hat og trusler mot pressen øker. I sitt årlige rundskriv tidligere i år skriver han:

«Vi må slå hardere ned på dem som forsøker å kneble samfunnsdebatten.»

NRKs kartlegging viser at trusselsaker sjelden havner i rettsapparatet. Redaktørene forteller at de kjenner til ni dommer i løpet av tre år.

En som har erfart at det skal litt til, er journalisten som filmet angrep på seg selv.

Redd av roser

En kjapp høyre hånd suser opp mot kamera. Det neste man ser på opptaket er den snødekte bakken.

Bård Wormdal i NRK Finnmark har jobbet som journalist i tretti år, og en kald morgen i mars 2019 fikk han en ny erfaring: Han ble fysisk angrepet og hindret mens han gjorde opptak på offentlig sted.

En person ønsket ikke å bli filmet. Han gikk mot Bård, dultet til han, og langet ut mot kamera.

Hendelsen ble politianmeldt. Fem måneder senere kom beskjeden om at politiet hadde henlagt saken.

– Det må jo bety at å fysisk hindre meg i å gjøre jobben min ikke er straffbart.

Bård Wormdal mener det er et alvorlig angrep på pressefriheten. Politiet svarer de har foretatt en helhetsvurdering, og at «intet straffbart forhold anses bevist.»

Ingen trusler er like. Noen kan til og med virke hyggelige ved første øyekast. Kan man anmelde noen som sender sjokolade og blomster?

– Jeg forsto ingenting. Tenkte at det måtte ha skjedd en feil.

På trappa utenfor rekkehuset til Målfrid Bordvik i Bergen sto et bud med røde roser. Enormt mange røde roser.

Hun er journalist i fagbladet Dagens Medisin og hadde hjemmekontor den dagen. Nå sto det hennes navn på det som skulle leveres:

Hjertesjokolade og 300 langstilkede roser. Da hun leste kortet, begynte hun å ane. «Håper å se deg igjen snart....»

Heller ikke butikken som leverte roser for 5400 kroner, kunne se hvem som hadde bestilt på nett.

– Det var ubehagelig. At noen hadde tatt seg bryet med å finne ut hvor jeg bor med familien. Brukt masse penger.

Hun oppfattet blomsterhavet som en advarsel. Det samme gjorde politiet. De fant raskt ut at det var en misfornøyd mangemillionær som Målfrid og kollegene hadde skrevet kritisk om.

Han innrømmet og beklaget alt. Saken ble henlagt og Målfrid delte ut roser til naboene sine. Hun ville ikke ha dem i eget hus.

– Det viktigste var at de fant ut hvem som sto bak, som sendte blomstene for å gjøre det mer ubehagelig for meg å jobbe, sier Målfrid Bordvik. Hun mener det er viktig å anmelde, så får det være opp til politiet hvilke saker de følger opp.

Rosesaken ble henlagt. Dytting på kaia ble henlagt. Men da det kom en øks til Dagbladet, ble det alvor.

Se hva jeg har fått!

«Denne kan du bruke til å forsvare deg med når jeg kommer for å drepe deg», sto det.

Brevet lå i en plastpose sammen med en nyinnkjøpt øks. Posen ble levert til Dagbladet, til kommentator Marie Simonsen.

– Jeg lo først. Tok posen med opp i redaksjonen og slang den på bordet. Haha, se hva jeg har fått!

Redaktøren synes ikke det var like morsomt. Det ble den første trusselen mot Marie som ble meldt til politiet, og mannen ble senere dømt.

Den erfarne journalisten anmelder ikke ofte. Marie får så mange trusler at hun lar det meste passere.

– Jeg har inntrykk av at det ikke nytter. Joda, politiet tar det på alvor hvis du ringer, men så virker det som de ikke får gjort så mye med det.

En gang kom hun hjem til avføring på trappa. Noen hadde gjort fra seg utenfor døra hennes hjemme. Det skjedde etter at hun hadde forsvart romfolk, i den harde debatten om tigging.

Ofte handler truslene om at hun skal voldtas. Gruppevoldtas.

– Jeg blir ikke så redd, men jeg tenker mye på hvordan slike trusler er å få for unge, ferske journalister. Derfor vil hun ikke overdrive problemet. Folk må ikke skremmes fra å ville jobbe som journalist eller redaktør.

Hun har noen faste som truer henne. En skriver til henne nesten daglig fra fengsel. Hvordan er det mulig, lurer Marie. At innsatte får sitte på cella og true folk?

Likevel har hun takket nei til voldsalarm. Orker ikke tenke på trusler hele tiden.

– Hvis jeg skulle gå med en sånn dings i lomma ville det begynne å styre livet mitt, tror jeg.

Klimaet har blitt hardere. Marie mener det er et økende hat mot journalister. Hun vil ikke overdrive, men innrømmer at det påvirker henne.

– Har jeg en dårlig dag hender det jeg tenker, akkurat det tema orker jeg ikke skrive om i dag.

Før tok hun ofte til motmæle og svarte dem som truet eller hatet. I dag velger hun å stenge det ute. Hopper over kommentarfeltene.

– Det er litt som å få gnagsår når du løper maraton. Du må ignorere det, ellers sliter det deg ut, sier Marie Simonsen.

Ikke alle klarer det. Særlig hvis truslene rettes mot familien.

Fulgte barna til skolen i ti år

Du er vel glad i bestemoren din? Du har lyst til å se henne igjen i live, ikke sant? Kanskje du burde begynne å skrive litt penere om hjemlandet ditt snart!

Journalisten trodde nesten ikke det var sant det hun hørte. Den dårlig skjulte trusselen kom i en telefonsamtale, og gjorde det vanskelig å jobbe.

Det er ikke uvanlig at trusler rettes mot journalistens nærmeste.

Barna til en profilert journalist måtte følges til og fra skolen hver dag, fra første til tiende klasse. Og nylig skrev NRK om Deborah Selbekk Lunde. Hun var tretten år da faren hennes, redaktør Vebjørn Selbekk, fikk flere hundre drapstrusler.

Deborah måtte lære seg mye som andre barn i Norge slipper. Å se etter bomber i postkassa og spor i snøen.

For noen pressefolk blir bytting av ytterdører, nye låser og overvåkningskamera en del av hverdagen. I perioder går de aldri samme vei til jobb, aldri til samme tid. Ingen av de 20 journalistene NRK har snakket med om trusler sier de har latt seg stoppe av det de har opplevd.

Men det gjør noe med deg å få beskrivelser av hvordan du skal voldtas. Å høre noen si de vet hvilken barnehage gutten din går i.

Du blir utrygg av å få kommentarer fra en kriminell om den nye sandkassa du har bygget i hagen. Eller å se at noen har tagget på huset ditt: Nå vet vi hvor du bor! Når du skjønner at noen har kartlagt deg, da påvirker det deg.

– Jeg ble bekymret. Jeg begynte å kikke meg rundt, så ja, det påvirket nok psyken.

I fjor høst begynte Pål Yngve Berg, journalist i Agderposten, å se seg over skuldra når han gikk ut. Et trusselbrev med blant annet et bibelsitat, var lagt i postkassen hans.

– Det var veldig ubehagelig at noen hadde funnet ut hvor jeg bodde. Jeg valgte å være åpen om truslene, jeg fortalte det til barna mine også.

En periode jobbet han mest dagtid for å være hjemme på kveldene. Barna fikk være mindre alene hjemme. For sikkerhets skyld.

Pål Yngve hadde skrevet flere hundre saker om kritiske forhold i Grimstad kommune. Selv om han ble redd, førte truslene også til at han ble mer motivert.

– Når det er så om å gjøre å stoppe meg, betyr det vel at saken er viktig. Da gir jeg meg ikke.

Selv ikke journalister som har fått stein susende mot seg, stopper å rapportere. Så hva er egentlig problemet med trusler da?

Avsagd hagle under puta

– Trusler kan begrense oss. Få oss til å tie. Få oss til å droppe å dekke saker vi burde dekke.

Journalist og redaktør Kjetil Stormark i nettavisen Aldrimer.no har jobbet i pressen i over 30 år. Han har vært krimjournalist og jobbet med å grave fram saker om kriminelle, nynazister og militær etterretning.

I 2013 var han med å lage den første undersøkelsen om trusler mot journalister

– Trusler svekker pressefriheten, og dermed demokratiet, sier Kjetil.

Det er ikke lett å måle fravær av saker, peke på hva som ikke blir avslørt eller omtalt.

Men flere journalister forteller til NRK at de har blitt nektet å jobbe videre med saker de har avslørt. Redaksjoner har droppet tematikk som oppleves som farlig eller vanskelig.

Kjetil har fått sin dose drapstrusler selv også. En gang var det en som forsøkte å kjøre på han. Krasje inn i bilen hans.

En annen gang, hjemme hos en kriminell, oppdaget han og kollegaen at det lå en avsagd hagle under sofaputene.

Trusler mot pressefolk bør straffes hardere enn i dag, mener Stormark.

I straffeloven står det at den som truer andre, slik at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, risikerer bot eller fengsel.

Hvordan «alvorlig frykt» vektlegges i loven og gjennom rettspraksis i domstolene, synes Stormark det er grunn til å diskutere.

– En trussel er en trussel. Uansett om mottager blir redd eller ei.

Kjetil Stormark mener det kan være en utfordring for journalister som dekker harde miljøer å innrømme at de har følt alvorlig frykt. Det handler om faren for å miste troverdighet.

En som sjelden blir redd, men ofte får trusler, er Kadafi Zaman i TV 2.

– Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt trua, men det har pågått i 19 år, siden jeg startet som journalist, sier Kadafi.

Han har blitt kastet stein på under direktesending. Fått trusler om juling, knusing av kneskåler og drap. Men det er når truslene ikke kommer direkte til han selv, han blir redd.

– Når politiet tar kontakt og sier det noen som er ute etter meg. Eller som truer familien. Da synes jeg det er ekkelt.

TV 2 anmelder alle konkrete trusler. Ti saker på tre år, viser NRKs kartlegging. Det er viktig å anmelde, mener Kadafi. Selv møter han alle trusler med «nå kjører vi på».

– Det trigger meg veldig at noen tror det funker å true meg til å droppe en sak. Tvert imot. Kadafi Zaman mener det er best å møte en trussel med ti saker til.

– Mitt svar på trusler er mer og bedre journalistikk.

Oppdatert: I en tidligere versjon av denne saken sto det at en trussel må føre til alvorlig frykt hos mottager, for at det skal straffes. Dette var upresist, og artikkelen er nå rettet med gjengivelse fra straffeloven om at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt.