Daphne og sønnene
Foto: privat

På ferieøya Malta ble journalisten sprengt i lufta

Først drepte de hundene hennes og tente på huset. Hvem hatet trebarnsmoren så sterkt?

– Pasta. Det siste vi snakket om var mat. Jeg tror vi diskuterte om vi skulle lage ravioli.

De siste minuttene Matthew så moren sin i live var 16. oktober 2017. Klokka var rundt tre på ettermiddagen.

53 år gamle Daphne Caruana Galizia skulle bare en tur i banken. Kanskje rakk hun innom butikken også.

Maltas mest kjente journalist og blogger elsket matlaging, blomster, litteratur, kunst. Hun fikk folk til å le, og sønnene til å juble når hun ropte at lekser var tull. Hun ville heller dra en tur på stranda.

Det store, gamle trebordet på kjøkkenet hadde i alle år være Daphnes yndlingssted. Til både arbeid og måltider. Det var her hun og sønnen Matthew på 33 år hadde sittet sammen hele denne mandagen og jobbet.

Begge var journalister. I lang tid hadde mor og sønn jobbet med saker om de såkalte Panama-papirene. Hemmelige dokumenter som blant annet avslørte at rike og kjente folk over hele verden hadde gjemt unna penger i skatteparadiser. Statsledere, politikere, kjendiser.

Matthew var med å avsløre dette gjennom ICIJ, et nettverk av gravejournalister fra mer enn 80 land, blant annet Norge.

I tretiden tok de seg en pause. De planla middagen, og så satte Daphne seg i bilen og kjørte. Under førersetet i bilen lå det noe som ikke skulle ha vært der.

Først så han røyken

Ingenting er langt unna på Malta. Honninglandet, som antikkens grekere kalte det, ligger rett sør for Sicilia i Middelhavet. Malta er ikke mer enn 27 kilometer på det lengste.

Huset Daphne og ektemannen Peter hadde kjøpt da barna var små, lå likevel nokså avsides til. Langt unna turiststrender og overfylte kasinoer.

Matthew var den eldste av sønnene og bodde hjemme etter flere år i utlandet. Denne ettermiddagen så han moren kjøre ut den smale alleen fra huset. Det gikk ikke mer enn et minutt eller to før han hørte et voldsomt drønn.

– Jeg forsto med en gang hva det var. En bombe. Det kunne ikke være noe annet.

Matthew løp ut av huset, ned mot hovedveien han visste moren hadde kjørt noen minutter tidligere.

Først så han bare røyken. Om han hadde et lite håp om at det kunne ha gått bra, forsvant det raskt.

Daphne ble sprengt i lufta
Foto: Darrin Zammit Lupi / Reuters

Det var ikke mye igjen av verken bilen eller moren hans.

En bombe så kraftig at den kunne ha sprengt et vogntog til himmels, hadde kastet bilen over 80 meter inn på et jorde. Nå sto restene i flammer.

Biter fra bilvraket, kroppsdeler, alt var spredd utover jordet og veien. Der sto Matthew alene og skjønte at det var over.

Han og brødrene var vokst opp med at det kom trusler, at mange hatet moren. Daphne var landets mest omstridte blogger og journalist. Over en halv million fulgte bloggen hennes, flere enn det er innbyggere på hele Malta.

Sønnen var sikker der han sto: Dette var et drap for å stoppe moren. Hun som i år etter år hadde avslørt svindel og korrupsjon på Malta.

Hvert år blir journalister drept på jobb. I 2018 var tallet 84. De fleste dør i land utenfor Europa, men det er en ny utvikling som bekymrer.

De fem siste årene er 31 pressefolk drept på jobb i demokratiske, vestlige land. Det er dobbelt så mange som femårsperioden før. Journalister har blitt drept i Tyrkia, Russland, Frankrike, Danmark, USA, Ukraina, Slovakia. Og Malta.

Fulgte lyden av sirener

16. oktober 2017 sto Matthew alene ved vraket av morens brennende bil.

Han forsøkte desperat å ringe familien. Først prøvde han faren, uten hell. Så brødrene, Paul og Andrew, men ingen av dem svarte heller. Til slutt ringte han tanten sin, Corinne Vella, som bodde rett ved. En av morens tre lillesøstre.

– Han sa bare: Du må komme med en gang, det har vært en bombe, minnes Corinne.

Hun tok bilnøklene og løp ut av huset. Hun visste verken hva som hadde skjedd, eller hvor hun skulle kjøre. Men det var bare å følge sirenene og utrykningsbilene.

Veien var allerede sperret og hun måtte løpe til fots de siste hundre meterne. Det som møtte henne er vanskelig å snakke om fremdeles i dag.

– Detaljene er borte. Tiden vi sto der ved det utbrente vraket er uklar.

Corinne står med en rose i hånden, der søsteren døde for to år siden.

Minnested for drapet på Daphne
Foto: Mona Myklebust

Der Daphnes bil landet etter eksplosjonen, har noen laget et minnested. På bakken er det lys, blomster, små brev og beskjeder. Og i flere av potteplantene er det knyttet lilla sløyfebånd.

I buskene langs veien rett ved er det også sløyfer. Sikkert hundre, i samme farge.

Minnested for Daphne, på jordet der hun ble drept
Foto: Mona Myklebust

Lilla var Daphnes yndlingsfarge.

– Alt er endret. Hele livet mitt. Jeg tenker på det som skjedde hver eneste dag.

Corinne stopper ikke her så ofte. Hun synes det er tungt. Hvordan skal hun og familien komme seg videre så lenge de ikke vet hvem som er ansvarlig for drapet?

Ni av ti drap på journalister blir aldri oppklart, ifølge UNESCO. I mange land er vold mot journalister noe som ikke blir straffet.

Selv om det sitter tre menn i fengsel på Malta, mistenkt for å ha festet bomben under setet i bilen til Daphne, har det ikke vært noen rettssak. Ingen uavhengig gransking er fullført, selv om det er to år siden bilbomben sprengte all normalitet til himmels.

Corinne mener det ikke er tilfeldig. Det er noen som ikke har hast med å finne ut hvem som står bak drapet. Eller hvorfor det skjedde.

Game of Thrones

Er du innom noen dager, er det ikke lett å oppdage at vakre Malta også har en dyster bakside.

Fra solsengen ser du ikke at korrupsjon er mer vanlig enn honningproduksjon. At gambling, hvitvasking av penger og avtaler med det vi i Norge kaller diktaturer, er dagligdags.

På Malta kan du kjøpe deg et nytt pass, et statsborgerskap, helt lovlig. Om du har sju millioner å legge på bordet.

De to millioner turistene som besøker Malta hvert år, er opptatt av andre ting. Den lille øygruppen lokker med deilig klima og krystallklart vann. Og en av verdens minste hovedsteder: Valletta, under en kvadratkilometer stor.

Valletta, hovedstaden på Malta
Foto: Mona Myklebust

Her finnes det flere kirker, katedraler og museer enn en vanlig turist kan rekke å besøke i løpet av en ferieuke.

Andre kommer for å spille poker, gå på språkskole eller spille inn film og tv-serier. Game of Thrones, Gladiator, Den norske filmen Kon Tiki og Mesternes Mester. Alle har gjort opptak på Malta. For her finner du nesten sju tusen år gamle ruiner og et sympatisk prisnivå.

Alt dette vokste de tre sønnene til journalisten Daphne Caruana Galizia opp med. Men i motsetning til andre barn, lærte de at grove trusler også er en del av hverdagen.

Matthew, den eldste sønnen, trekker på skuldrene, svarer nei, han var ikke et barn som var mye redd.

– Trusler er som misbruk. Du blir vant til det, og toleransen bare øker med tiden.

Moren hans jobbet som undersøkende journalist i tretti år. Hun gravde ofte fram saker som maktpersoner ikke likte. De siste ti årene hun levde, hadde hun også en egen blogg: Running Commentary. For å kunne skrive akkurat det hun ville.

Matthew klapper to viltre, store valper. Rasen heter Farao og er nasjonalhund på Malta.

Matthew og de nye valpene
Foto: Mona Myklebust

De ser kanskje litt skumle ut, men egner seg best til jakt. Ikke vakt. På maltesisk kalles de Kelb tal-fenek: Hunder som jakter kanin.

Hundene drepes

Familien har nesten alltid hatt hunder. De firbente lokker fram smilet hos Matthew, når de prøver å komme seg opp på fanget hans.

Da han var åtte år fant han en av familiens hunder drept foran inngangsdøren.

– Jeg husker jeg så blod. Men jeg forsto ikke helt hvorfor den var død. Foreldrene mine forsøkte nok å beskytte oss, så jeg skjønte ikke at den var drept før jeg ble eldre.

Noen hadde skåret strupen over på kjæledyret og lagt det på trappa som en advarsel.

Det var bare starten. Den neste hunden som ble drept var skutt. Så var det en som ble forgiftet. Og den fjerde ble slått i hodet og døde av skadene.

– Jeg trodde lenge det var vanlig at journalister hadde det sånn, sier Matthew.

To ganger forsøkte folk å tenne på huset deres. Foreldrene forsøkte å dysse det ned for ikke å gjøre barna redde. De fortalte bare at de hadde glemt å slukke stearinlysene før de la seg.

Matthew snakker likevel varmt om oppveksten. Alt moren fant på med dem.

Hun var morsom, energisk og helt ulik alle andre mødre. Mens vennenes mammaer var hjemme og laget matpakker, tok Daphne med de tre guttene sine på turer og arkeologiske utgravninger.

Da Daphne startet på universitetet fikk sønnene være med. Sammen satt de så stille de klarte bakerst i forelesningssalen.

Slikt gjorde ikke kvinner på Malta på 1980-tallet. Folk flest mente det ikke var naturlig for kvinner verken å gå på universitet eller å være journalist.

– De skulle helst være hjemme med barna sine, sier Corinne, søsteren til den drepte journalisten.

Corinne Vella er Daphnes lillesøster
Foto: Mona Myklebust

Hun tror mange hatet Daphne fordi hun brøt med det som er vanlig på Malta. Hun gjorde ting menn pleide å gjøre.

De kalte henne heks og hore. Ikke bare bak ryggen hennes, men offentlig.

En av statsministerens medarbeidere startet egen blogg. Der skjelte han ut folk han ikke likte. Som Daphne. Når hun avslørte at politikere hadde vært på bordell eller hadde inngått forretningsavtaler som ikke tålte dagens lys.

Familien ble vant til konflikter, trusler og blodige advarsler. Likevel trodde ingen av dem det skulle ende med drap. Eller at bilder av Daphne skulle bli tråkket på og kastet i søpla.

Slem og hysterisk morsom

– Her er det vakkert på utsiden, og råttent inni, sier David Lindsay.

Han er redaktør for søndagsutgaven i The Malta Independent, og var sjefen til Daphne de siste ni årene hun levde.

Redaktøren forteller at selv om det på papiret er pressefrihet på Malta, så har myndighetene i praksis stor kontroll. Det er nemlig regjeringen som kjøper mest annonseplass i avisene. Politisk reklame.

Skrives det negativt om regjeringen, blir det kutt i annonseinntektene. Positiv omtale fører til at politikerne kjøper mer plass.

– Det er jo ikke bra. Slik presses vi til å la være å skrive så kritisk som vi burde, sier David Lindsay.

Likevel, Malta er et demokratisk land. En republikk med frie valg hvert femte år. Siden 2013 er det Labour Party og statsminister Joseph Muscat som har styrt landet.

EUs aller minste land har en liberal politikk når det gjelder økonomi og forretningsliv.

– På nesten alle andre områder er det svært konservativt her, sier David Lindsay.

Helt fram til 2011 var det for eksempel ikke mulig for ektepar som ønsket å gå fra hverandre å få en juridisk gyldig skilsmisse. Malta regnes som ett av de mest katolske landene i verden.

Redaktøren i The Malta Independent vil gjerne rette opp inntrykket mange hadde av Daphne.

– Hun var verken sint eller streng. Stemmen hennes var så myk, og hun hevet den aldri. Selv ikke når hun var rasende, eller bare veldig insisterende på å få skrive en sak.

Han forteller at Daphne var ekstremt intelligent, omtenksom og etter hans mening, hysterisk morsom.

– Hun var den absolutt beste journalisten jeg hadde. Som hele Malta hadde.

Daphne ville ha større frihet enn en avis kunne gi henne. Derfor startet hun å blogge. David mener hun gikk litt vel langt i noen av innleggene.

Hun kunne karakterisere folk. Som han i regjeringsapparatet hun konsekvent omtalt som «kokosnøtta», fordi han var så rund. Daphne kunne være slem, men på en elegant og smart måte.

– Men ingen ord fortjener å bli møtt med en bombe. Man skal ikke bli sprengt i filler på grunn av noe man har skrevet, sier David.

16. oktober 2017, klokka 15 satt han akkurat der han sitter nå. Ved sitt eget kjøkkenbord.

Daphnes redaktør, David Lindsay
Foto: Mona Myklebust

Det var kona hans som først så det, på mobilen. Noen skrev at Daphne var drept.

– Det må være en spøk, sa David. Men innerst inne visste han det var sant. Så begynte telefonene å ringe.

David gikk ut i den lille bakhagen sin. Han sto der en lang stund og bare gråt for seg selv.

Han var knust. Daphne var ikke bare en ansatt. Hun var en venn og han kjente familien hennes. Han husker fremdeles den illevarslende, siste sms-en hun sendte bare noen dager før. Det sto: Jeg føler jeg står i kvikksand, og at jeg ikke kan stole på noen lenger.

Selv om han var hennes redaktør, vet han fremdeles ikke om Daphne jobbet med en ny sak som kan ha vært så oppsiktsvekkende at noen ønsket å drepe henne. Eller om det var en av sakene som allerede hadde stått på trykk.

Da Daphne døde, hadde hun over 40 injuriesøksmål mot seg. Fra forretningsmenn og politikere som mente hun burde straffes for det hun skrev.

Redaktør David Lindsay er overbevist om at Daphnes død er et bestillingsdrap. Slik familien hennes også tror. De mener det står mektige personer bak.

Krig med blomster

I begravelsen bar sønnene kisten med moren ut fra den lille kirken i landsbyen Bidnija. Bare noen hundre meter fra hjemmet og stedet hun ble drept.

Familien takket nei til at regjeringsmedlemmer og andre fra myndighetene fikk delta. De ble provosert bare ved tanken.

Selv om folk flest på Malta ikke pleier å protestere eller demonstrere, vekket drapet på Daphne et engasjement.

Protester på Malta da Daphne ble drept
Foto: Darrin Zammit Lupi / Reuters

Det historiske monumentet midt i Valletta, Great Siege, ble raskt et minnested. Folk kom med blomster, plakater og lys.

I starten fikk alt ligge i fred. Så startet en kamp som har vart siden, en slags stille krig med blomster og lys.

Det samme skjer hver eneste natt. Når turistene har lagt seg og gatene er tomme, kommer renholdere på oppdrag fra myndighetene og feier alt vekk. Kaster bildene av Daphne og plakatene som roper på rettferdighet.

Og hver morgen kommer Ann Demarco med nye blomster og lys. Hun er en av dem som har engasjert seg i saken. Som kjemper for at drapet må oppklares.

Ann Demarco i Occopy Justice
Foto: Mona Myklebust

– Venner sier de ikke kjenner meg igjen. Drapet på Daphne har endret meg.

59-åringen har engasjert seg i Occupy Justice Malta, en frivillig gruppe som jobber for å få slutt på korrupsjon. De fortsetter å kreve at myndighetene skal finne svar på hvorfor Daphne ble drept.

– Før var jeg stille. Tok aldri ordet, ville ikke mene noe høyt. Nå gjør jeg alt dette, sier Ann.

Hver morgen, før hun skal på jobb ved åttetiden, går hun innom monumentet. Hun har med seg en blomsterbukett, noen lys og laminerte bilder av Daphne.

Ikke alle liker det hun gjør og det er ikke uvanlig at fremmede roper til henne:

– Ta med deg søpla et annet sted. Dette er ingen kirkegård. Daphne var ond, det er du også. Slike ting roper de.

Det er også episoder med fysiske angrep. Ann har ikke opplevd det selv, men forteller at Daphnes gamle far på 80 år ble stoppet da han ville legge blomster ved datterens minnested.

– De tok tak i armen hans og vred om. Hvem gjør sånt mot en som har mistet en datter?

Rett etter drapet var det mange som gikk ut i gatene og protesterte, hundrevis.

Protestmarsj for Daphne
Foto: Darrin Zammit Lupi / Reuters

Ettersom dagene og ukene gikk ble de stadig færre.

Nå består Occupy Justice av en liten kjerne på tjue personer. De arrangerer demonstrasjoner og minnemarkeringer den 16. hver måned, datoen Daphne døde.

– Folk flest vil ikke bry seg for mye. Mange er redde eller egoistiske, sier Ann Demarco.

Malta har rast nedover på lista som viser hvilke land som har mest pressefrihet.

Norge er nummer en, mens Malta nå er på plass 70. Etter drapet på Daphne falt landet tolv plasser ned på den årlige rangeringen fra Reportere Uten Grenser, RSF.

Pressefriheten er svekket i flere demokratiske land i Europa. Ikke bare på Malta. Nå er land som Tsjekkia, Ungarn, Tyrkia og Polen pekt på som problemområder.

I Tyskland ber journalister om beskyttelse etter at høyreekstreme har satt pressefolk på dødslister. I Slovakia ble journalisten Jan Kuciak og kjæresten skutt og drept i hjemmet sitt i fjor.

For første gang er også USA kommet på lista over land det er farlig å være journalist i. I fjor ble fem pressefolk skutt og drept da en misfornøyd leser stormet inn i lokalet til den lille avisa Capital Gazette i Maryland.

Politiske ledere, som Donald Trump, får mye av skylda for at det har blitt et hardere klima for ytringsfrihet og presse. Presidenten i USA mener media driver med «fake news», og kaller journalister avskum og landsforrædere.

700 dager uten svar

Snart skal renholderne ved monumentet i Valletta få fulle søppelsekker.

Ann Demarco og Occupy Justice forbereder en stor demonstrasjon på toårsdagen for drapet på Daphne, 16. oktober.

De håper enda flere enn i fjor vil være med. Så det blir tusenvis av lys og blomster å kaste for renholderne den påfølgende natten.

Blomster og lys for Daphne
Foto: DARRIN ZAMMIT LUPI / Reuters

Mange har krevd en offentlig og uavhengig etterforskning. Både Daphnes familie og Europarådet.

I slutten av september i år satte regjeringen på Malta omsider ned en gruppe som skal granske drapet. Men personene som er utpekt til arbeidet er verken upartiske eller uavhengige, mener Daphnes etterlatte.

Der står saken i dag. Ingen svar, ingen gransking, ingen rettssak, ingen dømte.

Ann Demarco og de andre i Occupy Justice vil ikke gi seg nå. De har gått til monumentet med blomster og lys over 700 dager på rad. De vil ha svar på hva som skjedde.

Redaktøren til Daphne har vurdert å slutte i media, men ikke før han får vite hvorfor hans beste journalist ble drept

Hver dag kjører Matthew, den eldste sønnen, forbi jordet hvor den utbombede bilen havnet.

– Det var ikke bare moren min som ble angrepet den dagen, det var demokratiet.

(NRK har ikke lykkes med å få en kommentar fra regjeringen på Malta)

Daphne på en minnevegg
Foto: Jonathan Borg / AP