Deborah og Vebjørn Selbekk
Foto: PRIVAT

Midt på natta må datteren rømme. Noen vil drepe pappa

Hun sitter i baksetet i en stasjonsvogn på vei vekk fra Oslo. Politiet sier at hele familien må gjemme seg fordi pappa er journalist.

Deborah Selbekk stirrer ut i mørket, på veien bakover. Nå er det hennes tur til å gjøre det politiet har forklart: Se etter mistenkelige biler.

Hun er trøtt og redd. Selv om Deborah bare er 13 år, føler hun seg ganske stor akkurat nå. Ikke fordi hun snart skal begynne på ungdomsskolen, men på grunn av ansvaret. Situasjonen. Tenk at de flykter midt på natta, til farmor i Trøndelag!

Det skulle vennene ha visst. Men hun får ikke lov å fortelle det til noen.

Januar 2006 starter med snøfall over hele Østlandet. Ingen i familien Selbekk på Kjeller utenfor Oslo har noen gang tenkt over hvor praktisk det kan være med nysnø. Hvis man skal se etter fotspor rundt huset. Eller oppdage om man blir forfulgt.

På vei nordover gjennom vinterkledd skog i Gudbrandsdalen sitter Deborah og ser urolig på en av bilene som kjører bak. Hvor lenge har den vært der?

Deborah, storesøster Maria og lillebror Michael sover på omgang. Bytter på å stirre bakover på bilene.

I forsetet sitter moren, hun virker både redd og sint. Det er faren, Vebjørn, som kjører. Så fort han kan.

De tar bare korte tissepauser underveis. Ingen sier så mye. Foreldrene vet ikke at barna på ni, 13 og 15 har laget en vaktordning i baksetet.

Bombe i turbanen

Deborah har hørt politiet si bil og bombe i samme setning. Hun vet ikke så mye om det, bare at hun må si fra dersom hun hører uvanlige lyder. Tikking.

Hun skvetter hver gang faren bruker blinklyset.

Hvordan vet man egentlig om de som kjører i bilen bak er slemme, eller bare tilfeldigvis skal samme vei? Det kan jo være en vanlig familie på vei til hytta. Med ski og varmt tøy i bagasjen.

Det er mørkt og vanskelig å se. Deborah kjenner panikken komme. Men heldigvis, bilen hun har stirret på i flere minutter svinger av. Puh! Hun fester blikket på neste. Hvor lenge har den kjørt bak?

Alt startet med avgjørelsen faren hennes, redaktør Vebjørn Selbekk, tok fire dager tidligere.

10. januar bestemte han seg for å trykke tolv omstridte tegninger i den kristne avisa Magazinet, der han var sjef.

Flere aviser hadde allerede gjort det. Vist karikaturer av den hellige profeten Mohammed. Han som kalles grunnleggeren av islam. Han som det ifølge koranen ikke er lov å vise bilder av.

Tegningen av profeten med bombe i turbanen har fått mest oppmerksomhet. Uskyldig og morsomt, sier noen. Andre, særlig muslimer, syntes det er provoserende. Krenkende.

Faren til Deborah, Vebjørn Selbekk, mener det er riktig å vise karikaturene. Særlig fordi han har intervjuet flere norske avistegnere om ytringsfrihet og islam.

Og dette er jo Norge. Vi lever tross alt i et land med pressefrihet. Hvor journalister ikke sensureres eller drepes for jobben sin. Hvor sterke reaksjoner kan det bli?

Han svarer nei på spørsmål om han tror han vil trenge politibeskyttelse.

Så feil kan man ta.

Karikaturstriden, Gaza 2006

I Gaza tegner demonstranter et norsk flagg og tenner på.

Foto: DAMIR SAGOLJ / REUTERS

De neste ukene eksploderer et raseri. Særlig utenfor Norges grenser.

For tenåringen Deborah, som snart skal på skoleball, er det hverdagen som går i stykker.

To kniver i brystet

Bare noen timer etter at tegningene av Mohammed står på trykk, begynner truslene å strømme inn til faren hennes.

«Await your death», står det i den første e-posten.

Noen drapstrusler er mer konkrete, med bilder av hva som kan komme til å skje. Et forkullet lik i en kiste. Et skrikende, svart ansikt.

Andre skriver at de vil skjære hodet av mannen som har vist bilder av den hellige profeten. Drikke blodet hans. Komme inn på soverommet og drepe.

Deborah får ikke lov å se truslene. Men politiet sier rett ut at noen ønsker å drepe faren. At det er farlig, at de må følge med, se etter fremmede fotspor i snøen.

For pressefolk har blitt drept før.

To år tidligere, i 2004, ble den nederlandske journalisten og regissøren Theo van Gogh skutt på åpen gate. Han var omstridt og mislikt av mange.

Åtte kuler i kroppen, så fikk han strupen skåret over. Til slutt satte gjerningsmannen, en muslimsk fundamentalist, to kniver i brystet hans.

De siste 20 årene er over 1500 pressefolk drept verden over, ifølge organisasjonen Reportere Uten Grenser.

Akkurat det vet ikke Deborah noe om.

Deborah som barn

Deborah må lære seg mange ting som andre barn i Norge ikke kan.

Foto: privat

Politiet gir familien tips om hvordan de skal holde postkassen sin under oppsikt. I tilfelle brevbomber.

Barna får ikke hente post. Ikke kikke inni. Deborah går så langt unna postkassen hun klarer, samtidig som hun kikker etter fotspor i snøen.

Redselen skal komme til å sitte i lenge.

Pakker i panikk

Huset til familien Selbekk ligger nesten innerst i en liten blindvei. Et helt vanlig, lavt trehus, med en hage på baksiden.

Der har Deborah og faren plantet to plommetrær og begravd marsvinet hennes, Snapp. Som hun fikk da hun ble elleve.

Vinduene i stua i andre etasje er høye, med god utsikt. Og innsikt.

Det er ikke mer enn 20 centimeter fra rutene ned til gulvet.

Der ligger Deborah med nesa i parketten. Som i en skummel film.

– Ned. Legg dere helt flatt på magen!

Det er Catarina, moren til Deborah, som roper.

Det er noen utenfor. Inn den lille veistubben hvor det vanligvis er så stille, kommer det ukjente biler kjørende. Sakte, med vinduene rullet ned.

Der veien stopper snur de. Så tilbake forbi huset igjen. Sakte, sakte. Dette er ikke et vanlig besøk.

De slår av alt lys. Trekker for gardinene, prøver å gjemme seg.

Deborah er redd de som kjører utenfor kan se henne uansett hvor hun er i huset. De må vekk, og det blir bestemt at de skal sove på hotell.

Deborah prøver i all hast å pakke en bag med klær.

Men det er umulig å finne kjolen hun har tenkt å ha dagen etter, når de skal øve til skoleballet. Det er helt mørkt i rommet. Hun tør ikke skru på lyset.

Alle i klassen får snart se resultatet av pakking i panikk. Mens de andre jentene har pen kjole eller skjørt, danser Deborah i en slitt bukse.

Må lyve til vennene

For folk flest er starten av 2006 preget av helt andre saker. Av fugleinfluensa og ecoli-bakterier i spekepølse. Av Siv Jensen som skal bli ny leder i Frp. Det nye tv-programmet Skal vi Danse.

Deborah ser også på Aylar og de andre kjendisene danse rumba. Men det er den arabiske filmen på nyhetene hun aldri kommer til å glemme.

En liksom-henrettelse av faren. Rød prikk i panna, og så et voldsomt smell.

Det skjer noen dager etter at bråket om karikaturene startet. De har taco-kveld, prøver å kose seg litt tross alt. Så kommer den.

– Pappa forsøker å holde for øyene på oss to yngste. Han vil skjerme oss fra det han vet kommer. Men jeg ser filmen likevel og blir veldig redd.

De slutter å telle drapstrusler da de passerer femti.

Da har Vebjørn Selbekk to livvakter som følger ham døgnet rundt. Selv om de fjerner navn og adresse fra offentlige registre, er det fremdeles for lett å finne dem.

Deborah har akkurat kommet i gang på ungdomsskolen høsten 2006 da foreldrene slipper en dramatisk nyhet:

I all hemmelighet har de solgt barndomshjemmet. Nå skal de flytte fra huset på Kjeller, og barna får ikke lov å si det til noen.

Det er fælt å måtte late som. Deborah gråter fordi hun må lyve til vennene sine når de snakker om framtida.

Noen dager før flyttebilen kommer, kan hun endelig fortelle det. Men ikke hvor de skal flytte.

– Du kan vel si det bare til meg, sier venninnene hennes. Men Deborah forstår at det må være hemmelig.

Dersom hun og søsknene røper den nye adressen, må de kanskje flytte enda en gang. Så alle holder munn.

Søskenflokken Selbekk. Deborah til venstre

Deborah (13), Michael (9) og Maria (15) forlater venner, skole og hjem for alltid.

Foto: privat

En ting er i hvert fall bedre i det nye huset i Østfold. Deborah finner et sted hvor ingen kan se henne utenfra.

Nederst i trappen til kjelleren, er hun helt usynlig.

Angst av Heimebane

Få journalister trenger å bygge om huset sitt, slik familien Selbekk gjorde. De fikk laget et sikkerhetsrom. I tilfelle angrep.

Likevel er det ikke uvanlig å få trusler.

Hver fjerde journalist i Norge har opplevd det, viser undersøkelser. Noen blir banket opp, andre truet med vold eller drap.

– Jeg tenkte at når de hatet pappa så mye, så hatet de sikkert meg også, sier Deborah Selbekk Lunde.

Hun var redd andre kunne se på henne at hun var datteren til Vebjørn Selbekk.

I dag er Deborah 27 år, nygift med Kristian og matmor til katten Kaos som har 17.000 følgere på Instagram.

Deborah Selbekk og katten Kaos

Deborahs katt, Kaos, er stjerne på Instagram; kaos_thecat

Foto: Mona Myklebust

Mens katten vil ut å fange mus i hagen, viser Deborah fram huset.

De bor i en hyggelig, gråmalt tomannsbolig i Østfold. Det er lys på bordet og middag på gang i ovnen.

På veggen over kjøkkenbordet henger et stort bilde av Deborah og Kristian fra bryllupet. De smiler etter å ha svart ja. Ute i gangen henger en enda større plakat av de to som kysser foran Eiffeltårnet i Paris.

Livet er bra nå. Men det som skjedde da hun var 13 sitter i henne fremdeles. I mange år etterpå turte hun ikke å hente posten.

– Hun liker jo ikke akkurat å være alene hjemme når det er mørkt, sier Kristian Lunde. Mannen til Deborah.

– Hvis det ringer på døra uten at vi venter besøk, da lukker hun ikke opp.

Kristian er den som ser hvordan opplevelsene i barndommen påvirker Deborah i dag.

Han minner henne på den gangen for ikke så lenge siden, da hun fikk et anfall mens de så NRK-serien Heimebane. En episode hvor rasende fotballfans gikk til angrep.

– Ja, det var ekkelt. Jeg fikk pusteproblemer. Begynte å gråte. Vi måtte rett og slett stoppe å se en stund.

Sinte folkemengder, selv om det bare er på film, stresser henne.

Deborah og katten Kaos

Deborah er mørkredd, og misliker å se ut av stuevinduet når det er mørkt.

Foto: Mona Myklebust

Katten Kaos er verken redd for fremmede eller mørket. Den oransje sjarmøren i pels vil gjerne ut når kvelden kommer.

Deborah får meldinger fra folk over hele verden, og noen spør om de kan komme til Norge for å treffe katten. Det sier hun nei til.

– Men jeg er ikke redd folk, heller ikke muslimer. Noen tror kanskje det, men jeg digger muslimer, jeg.

Sist hun og Kristian reiste på ferie, var det til et muslimsk land, Marokko.

Deborah har alltid hatt et godt forhold til faren sin. De to liker det samme. Begge elsker fotball og politikk. Fisketurer og nyheter.

Deborah husker en oppvekst hvor Dagsrevyen sto på, hvor det var diskusjoner rundt bordet.

– Jeg er jo en pappa-jente. Det han mente, det mente jeg også. Sånn har det alltid vært.

De to har alltid hatt et spesielt forhold. Bildet fra bryllupet, av far og datter på vei opp kirkegulvet, har fått egen ramme og plass på veggen hjemme.

Deborah og pappa Vebjørn i bryllupet

– Pappa og jeg er ganske like. I hvert fall inni. Og så har vi samme kløft i haka, sier Deborah.

Foto: Kim Gøran Høiberg

Kanskje hun, redaktørens datter med postkasseskrekk, selv kunne bli journalist?

Faren angrer ikke

– Jeg har vært veldig bekymret for barna, sier pappa og redaktør Vebjørn Selbekk.

Det er gått mange år siden karikaturtegningene førte til at familien måtte flykte og flytte. Siden brenningen av flagg og angrep på norske ambassader.

Likevel har Vebjørn hatt politibeskyttelse flere ganger i årene etter.

Da islamister stormet inn i lokalene til det franske magasinet Charlie Hebdo i 2015, fikk Vebjørn Selbekk igjen livvakter. 12 mennesker ble drept i Paris. Blant dem redaktøren, flere journalister og tegnere.

Fremdeles mener politiet at Deborah bør være forsiktig med å legge ut bilder av faren på Facebook. Det kan provosere. Og når det skjer alvorlige angrep mot ytringsfrihet ute i verden, hender det han ringer og sier at det er ting på gang.

Vebjørn Selbekk med de tre barna sine. Deborah i midten bak.

Vebjørn Selbekk har vært redd for barna sine. I 2006 var Maria 15 år, Deborah 13 år og Michael 9.

Foto: privat

– Jeg har vært bekymret for hvordan alt som skjedde skulle påvirke Deborah og søsknene senere i livet.

Han beskriver året 2006 som et ragnarok med blodige drapstrusler, politi og mediekjør.

Likevel. Han angrer ikke på at han viste tegningene i avisa. Det var en riktig journalistisk avgjørelse, mener han.

– Men det er jo lett å si nå. Når det ser ut til å gå bra med barna. Hvis noen av dem hadde fått alvorlige, varige men, hadde jeg kanskje tenkt annerledes.

Vebjørn Selbekk er lei seg for at Deborah har opplevd så mye ubehagelig, og at det har satt sine spor.

– Det gjør meg ganske sint. Det skal ikke være sånn at det å bruke ytrings- og pressefriheten får slike konsekvenser.

Han er stolt av Deborah.

Datteren som er kanskje er litt over snittet skvetten, er også ganske modig. Det som skjedde da hun var barn, motiverte Deborah til å velge samme vei som faren.

Hun har også blitt journalist. Først i lokalavisa. Nå skriver Deborah for Pinsemenighetens eget magasin, Korsets Seier.

– Det høres kanskje rart ut, men innerst inne drømmer jeg om å være krigsreporter. Være der når store ting skjer ute i verden.

Deborah beskriver forfatter og reporter Åsne Seierstad. Med hjelm på hodet og skuddsikker vest under krigen i Irak. Bombene smeller i bakken bak henne, men hun fortsetter å snakke til tv-seerne.

Hun ser opp til sånne som Åsne. Og pappa.

– Han har lært meg hvor viktig det er å ikke la seg presse eller true til taushet.

Øverst på facebooksiden til Deborah står et favorittsitat:

Skriv noe som er verdt å lese. Eller gjør noe det er verdt å skrive om.

Vebjørn Selbekk og datteren Deborah

Deborah og pappa Vebjørn Selbekk liker samme ting: fotball, fisketurer og politikk.

Foto: PRIVAT