Knoklene i kjellertrappa
Da Oliver Vass skulle rive trappa, fikk han øye på et bein.
Han børstet det rent, tok en rask titt og kastet det i søpla, så hunden Lana ikke skulle sette beinet i halsen. Så grep han slegga og fortsatte å knuse trappa av betong.
Snart dukket det opp et bein til. Og dette beinet ga Oliver en ekkel følelse. Han hadde sett noe lignende som barn. I biologirommet på skolen. Der hadde et gammelt skjelett holdt øye med ham, skrøpelig og skummelt.
Beinet han nå holdt i hånda, var nesten ikke til å ta feil av. Det så ut som et hoftebein.
Tre dager senere
Oliver Vass titter opp fra byggegropa. Han har doggete briller, støvete kinnskjegg og en andpusten dialekt fra Purbeck i Sør-England.
– Dette ser kanskje morsomt ut. Men etter et par timer er det ikke like gøy lenger, sier han.
– Har funnet av knoklene gjort det mer spennende?
– Ja, definitivt. Det er blitt en skattejakt.
Omsider får Oliver brukt cricket-teknikken.
I sommer kjøpte Oliver og kjæresten et gult trehus i åsen over Lillehammer. De har nydelig utsikt over Mjøsa, en stor hage med epletrær og en egen bekk. Men huset er over hundre år gammelt og fullt av hemmeligheter.
Blant annet oppdaget de sprekker i kjellertrappa. Oliver bestemte seg for å rive den og støpe en ny. Han kjøpte seg en slegge, satte på en podcast og begynte å denge løs på trappa. Så kom knoklene til syne.
– Da jeg så nærmere på beinet... Det siste du forventer, er å finne et menneske, forteller han.
Oliver er utdannet markedsfører, ikke en ekspert på hvordan folk og fe er skrudd sammen. Men han vokste opp på gård, og visste at griser har ganske lik beinstruktur som mennesker.
– Da jeg begynte å søke på Google, så jeg at hoftebeinet til griser har en litt mer kileformet fasong enn ...
– ... enn det beinet du fant?
– Ja. Dette var mer skjørt. En glatt knokkel på toppen, som smalnet inn til et skjørere bein.
Hva var det han hadde funnet? Foto: Oliver Vass
Beinet var ganske langt også. Han holdt det opp langs sin egen hofte, for å sammenligne. Og jo. Etter størrelsen å dømme kunne det absolutt ha tilhørt et menneske.
Oliver sendte bilder til en lege-kompis, som ikke ville utelukke at knoklene var av menneskelig opphav. «Graver du opp en kirkegård?» spurte han.
– Sannsynligheten for at beinet tilhørte et menneske, var liten. Men den var ikke lik null. Så jeg bestemte meg for å ringe til politiet, sier Oliver, nesten unnskyldende.
– Jeg var redd for å høres ut som en idiot, men de var utrolig vennlige og betryggende.
Politiet kom umiddelbart. De tok med seg knoklene og ga Oliver beskjed om å hugge videre. Ring oss om du finner flere bein, sa de.
Og Oliver fant flere bein. Masse bein. Og en liten leke, en gul og blå traktor i plast.
Foto: Patrick da Silva Sæther og Oliver Vass.
Men fortsatt manglet det noe. Et hint om hvilken art beina tilhørte. Griseklover, for eksempel. Eller en hodeskalle. Når Oliver nå, denne regntunge mandagen i november, går løs på de to siste trinnene, føler han at svaret ligger rett under ham.
– Det er som om de andre beina har pekt mot de nederste trinnene.
Hva har skjedd?
Oliver er en sindig og rasjonell fyr. Han veier argumenter og fremstår ikke som typen til å blåse historier ut av proporsjoner. Men dette funnet satte fart på hode og fantasi.
Oliver så mange dyrebein i oppveksten. De så annerledes ut.
Si at det er grisebein. Hvorfor i alle dager har noen lagt grisebein i en trapp? Som fyllmasse, for å spare sement? Et merkelig materialvalg, i så fall. Tomta er full av stein, som er mye bedre egnet som trappefyll enn porøse knokler.
Gamle matrester? Trappa ble støpt rett på bakken. Om det lå bein der fra før, kan de ha festet seg i betongen. Samtidig er det påfallende hvor dypt knoklene ligger i trappa, det virker som at de er støpt inn med vilje.
Er det noen som kødder med oss? En «practical joke» fra forrige århundre?
Eller er det faktisk menneskebein? Politiet har tross alt valgt å analysere knoklene, det ville de ikke gjort om de var sikre på at dette var et dyr.
Dersom det er menneskebein, trenger det jo ikke å ha skjedd noe ulovlig. Lillehammer fremstår jo ikke akkurat som en krimbefengt «murder city». Trappa kan like gjerne ha blitt støpt over en gammel grav, ved en tilfeldighet.
Tenk om det er et menneske!? Oliver skammer seg litt for den brutale måten han har gravd fram beina.
Nei, det er åpenbart at noen har blitt drept og dumpet i betongen! Det er i hvert fall den mest forlokkende teorien, det er vi enige om. At Oliver er i ferd med å hakke frem en mordgåte utenfor huset sitt.
– Jeg veksler mellom å være 100 prosent sikker på at det er en gris, til å være 100 prosent sikker på at det er et menneske, sier han.
– Hvordan vil du reagere hvis det er menneskebein?
– Jeg tror ikke jeg vil bli altfor berørt. Jeg forventer det, sånn halvveis, og jeg har forsonet meg med det. De nedbrutte beina virker veldig adskilt fra et levende, tenkende menneske. Det hadde vært annerledes om jeg hadde funnet klær eller en personlig eiendel. Da ville jeg ha blitt tvunget til å knytte beina til et liv, og muligens en uverdig død.
Oliver må ha glemt leketraktoren.
De siste trinnene
Det nest siste trinnet slår sprekker og faller fra hverandre. Oliver roter etter bein og kaster betongrestene opp i en haug ved siden av gropa. Han retter seg opp.
– Jeg har jobbet med mange PR-kampanjer. Da vi var ferdig, fantes det ingen synlige spor etter arbeidet. Det var ingenting å se. Men her, sier han og nikker stolt mot haugen.
– Her kan du se fremgangen!
Men foreløpig ingen bein. Etter enda en time begynner briten å mumle om te. Vi drikker te, og Oliver forteller at han skal til England neste morgen. Bestefaren ligger for døden, og Oliver vil gjerne ta farvel. Skal han løse dette mysteriet før han drar, må han bli ferdig i dag.
Han drikker opp teen og går løs på det siste trinnet.
Oliver og Lana er opptatt av bein. Og te.
Etter noen minutter dukker noe rødbrunt opp i betongen. Er det ...? Jo visst er det bein! Og der, ett til! To små bein. Ribbein? Kragebein? Kanskje det gjemmer seg en hodeskalle i den siste trapperesten!?
Oliver samler sine siste krefter.
Dunk. Dunk. Dunk ... Dunk ……….
Takten sakker av, slagene blir slappere. Det dukker ikke opp flere knokler, og til slutt setter Oliver fra seg slegga. Selv hunden Lana – «sjefen for skrotter, bein og skrot» – har mistet trua. Hun stirrer utover Gudbrandsdalen med melankoli i blikket.
Nei! Ligger det et menneske her, så skal vi finne det! Jeg hopper ned i gropa og griper slegga. Den er dødstung og jeg får steinsprut nær øyet. Fotografen tar over, han har bedre teknikk.
Men da det siste trinnet omsider er knust, er det ingen hodeskalle der. Ingen griseklover heller. Bare grå, gammel betong.
Hva er galt med oss?
Vi tar et taust farvel og kjører ut av Lillehammer «murder city» med regnet trommende mot frontruta. Saken er ikke oppklart, politiet analyserer fortsatt beinrestene.
Likevel er vi skuffa. Det er nesten fælt å si det, men vi er dødsskuffa for at vi ikke fant et lik. For at et menneske med følelser, drømmer og lengsler sannsynligvis ikke er dumpa i den trappa.
Neste morgen sender jeg Oliver en melding. Han er i England allerede, bestefaren har blitt veldig dårlig.
«Hvorfor håper vi at det er menneskebein?»
«Vi elsker alle et mysterium. 'True crime' er en lidenskap for mange» svarer han.
«Hvorfor blir du skuffa hvis det viser seg å være dyrebein?»
«Det er fordi skjebnen da ikke har plassert meg i hjertet av et mysterium. At jeg ikke fikk være den som avdekket en dramatisk historie fra fortiden. Å avdekke et mysterium er som å finne en skatt, bare enda bedre. En skatt gir umiddelbar tilfredsstillelse. Et mysterium er starten på en reise.»
«Du ønsker deg et eventyr?»
«Gjør vi ikke alle det? Er ikke det hva livet handler om?» skriver Oliver.
«Det ville selvsagt vært bedre å finne et mysterium som ikke forutsetter et annet menneskes død.»
«Samtidig er det jo nettopp det vi ønsker, selv om det virker makabert ...»
«Jeg antar at det gjør mysteriet enda større :) »
Mens vi venter
«Jeg ringte politiet i dag» skriver Oliver neste dag.
«De sa at svaret skulle komme i morgen»
«Er du spent?»
«Ja, jeg skulle ønske jeg kunne fortsette å grave.»
«Har livene våre blitt for kjedelige?»
«Ja. De fleste av oss logger på. Deretter er det bare åpne, les, svar, repeat helt til vi logger av igjen. En pandemi av middelmådighet.»
«Våre forfedre i hulene hadde ikke denne lengselen etter mysterier, kanskje?»
«Da var mysteriet: Hva vil prøve å drepe meg i dag? Et dyr eller en infeksjon?»
Svaret
Når politiet omsider ringer, er bestefaren til Oliver død. Begravelsen må forberedes. Blomster. Musikk. Invitasjoner. Hundre faner i nettleseren.
Beina i Lillehammer ligger ikke fremst i bevisstheten, men Oliver tenker på dem når han trenger avkobling.
Bestefaren ville nok ha likt historien, tror han. Og hvordan den endte.
Det var ikke et menneske i trappa.
Ikke en gris heller.
«Det var en ku!»
«En ku!?»
«Veldig pinlig.»
Likevel er ingen av oss så skuffa som vi hadde trodd. Det er for så vidt bra at det ikke er et menneske. Og mysteriet lever jo videre.
En ku? I en trapp ...?
Hei!
Har du tanker om saken, eller gode tips til andre saker og historier? Ta gjerne kontakt!
Tidligere har jeg skrevet om tomme pappesker, din klimaframtid, frøhvelvet som kunne kollapse, mannen som vil redde verden med mammufanter og tsunamien i Oslofjorden.
