Polske studenter angripes av politiet i 1968. Studentopptøyene i det da kommunistiske landet endte mørkt - i en anti-jødisk kampanje. Over halvparten av landets jøder ble tvunget til å flykte.

Polske studenter angripes av politiet i 1968. Studentopptøyene i det da kommunistiske landet endte mørkt – i en antijødisk kampanje. Over halvparten av landets jøder ble tvunget til å flykte.

Foto: Tadeusz Zagozdzinski / AP/PAP

Jødene Norge ikke ønsket

I 1968 kastet kommunistregimet i Polen ut titusenvis av landets jøder. Danmark og Sverige tok imot tusener, men Norge sa nei. I over 50 år har det ligget et slør over hva som skjedde – og hvem som sto bak.

Ekko: episode 1 - Flukten Fra 1968 til 1970 måtte 30.000 jøder forlate Polen. Det var så godt som alle som hadde overlevd de grusomme forfølgelsene under krigen. Jødene dro til Danmark, Sverige og Israel. Men ikke til Norge. Hvorfor ikke?

En tysk motorsykkel kommer durende inn i en bakgård langs en av Warszawas paradegater. Mannen som stiger av sykkelen er på hils med de væpnede vaktene ved inngangsdøren og de israelske diplomatene som feirer noe med latter og sjampanje i kafeen.

Mikolaj Grynberg er fotograf og forfatter av en rekke bøker om polske jøder. I særdeleshet bøker om jødene som forlot Polen etter den antisemittiske kampanjen i 1968. Kampanjen tømte Polen for nesten alle jøder.

Mikolaj Grynberg har studert den antijødiske kampanjen i Polen i 1968. Han peker på at Sverige og Danmark tok imot tusenvis av jøder på flukt. - I Norge ville dere ikke ta imot noen, sier han.

Mikolaj Grynberg har studert den antijødiske kampanjen i Polen i 1968. Han peker på at Sverige og Danmark tok imot tusenvis av jøder på flukt. – I Norge ville dere ikke ta imot noen, sier han.

Foto: Jacek Proszyk

Grynberg har igjen kommet til Jødisk Kultursenter. Det er et av de få fysiske bevisene på jødisk tilstedeværelse i Polens hovedstad. Jeg er på kultursenteret for å lage en radioreportasje om Polens problemer med antisemittisme. Det er et fenomen som Grynberg både har kjent på kroppen og skrevet flere bøker om. Etter to tekopper og en lang og deprimerende fortelling om diskriminering og sjikanering, reiser han seg opp og sukker.

– Vi kan snakke en evighet om polsk antisemittisme. Men da 30 000 jøder flyktet fra Polen i 1968, tok Danmark imot 4000. Sverige nesten like mange. Men i Norge ville dere ikke ta imot noen.

Jeg blir paff, uforberedt på at intervjuet skulle ende der. Det kan da umulig stemme at Norge skulle nekte jøder på flukt innreise til Norge? Bare 23 år etter Holocaust. Dette må da skyldes at de polske jødene fant bedre steder å reise til enn Norge?

Tålte ikke demonstrasjoner

Stedet hvor Mikolaj Grynberg sitter og drikker te og snakker om polsk antisemittisme, var begivenhetenes sentrum i 1968. Flere ganger den vinteren ulte sirenene på militsens patruljebiler i gatene utenfor. Studenter fra Universitet i Warszawa ble fraktet til arresten etter forsøk på fredelige protester.

1968 var selve proteståret i store deler av verden. Studentene i Frankrike demonstrerte mot kapitalisme og imperialisme. I USA marsjerte de for borgerrettigheter.

I Polen begynte det med protester mot at en teaterklassiker, «Forfedrenes Aften», ble tatt av plakaten på Nasjonalteateret. I 1968 ble det oppfattet som kritisk til Sovjet -en forbrytelse i datidens Polen.

Myndighetene i Warszawa reagerte på studentenes demonstrasjoner ved å si at jøder stod bak. Jødiske studenter ble beskyldt for å oppildne til bråk, og flere ble arrestert.

Det polske politiet slo raskt ned studentopptøyene i 1968. Men den politiske krisen opptøyene skapte ble brukt som påskudd til en kampanje mot landets jøder. Titusenvis flyktet fra Polen til andre europeiske land og Israel.

Det polske politiet slo raskt ned studentopptøyene i 1968. Men den politiske krisen opptøyene skapte ble brukt som påskudd til en kampanje mot landets jøder. Titusenvis flyktet fra Polen til andre europeiske land og Israel.

Foto: DPA/PAP

Mistet leiligheten

En uke etter at to tusen studenter marsjerte i Warszawas gater til støtte for de arresterte jødiske studentene, kom en liten annonse på trykk i avisen Trybuna Ludu. Den var talerøret til det polske kommunistpartiet. Annonsen hadde en liste med navn på personer som ble sagt opp fra sine nåværende stillinger med øyeblikkelig virkning. Personene hadde én ting til felles: Alle var jøder.

Det siste navnet på lista var Marek Thee, tidligere diplomat og forsker ved Utenrikspolitisk institutt i Warszawa.

– I Polen på den tiden var leilighet noe som gjerne fulgte med jobben. Uten jobben til far hadde vi ikke rett på å bo i leiligheten vår, forteller datteren til Marek, Halina Thee, i dag.

Med denne annonsen ble familien på fire stående uten inntekt og uten bolig. Noen måneder senere skulle Halina avlegge opptakseksamen til universitetet. Da var navnet hennes ikke å finne på lista over dem som hadde fått studieplass – selv om hun hadde bestått eksamen.

Trusselen

I juni 1969 kom det en ny annonse i Trybuna Ludu. Avsenderen var politbyrået – den øverste politiske ledelsen i kommunist-Polen. Alle polske borgere med jødisk opphav – «som har sterkere bånd til Israel enn til Folkerepublikken Polen» – fikk lov til å forlate landet. Det ble gitt en frist på to og en halv måned.

På den tiden kunne nemlig ikke vanlige polakker forlate landet uten tillatelse fra staten. Nå ble det gjort unntak for jødene. Men unntaket ble lest som en trussel av jødene selv. Hva ville skje med de av dem som ikke kom seg ut før grensene igjen ble stengt?

Det hadde bare gått 23 år siden Auschwitz og de andre utryddelsesleirene i Nazi-Tyskland ble stengt. Mange husket veldig godt at de som ikke forlot landet i tide, ikke ville overleve.

Med på reisen fikk de jødiske emigrantene en reiseseddel. Den bekreftet at bæreren av dokumentet ikke lenger var en polsk statsborger. De var statsløse.

En slik seddel var gyldig i to uker. I løpet av de ukene gjaldt det å finne et land som var villig til å ta imot dem.

Nesten ingen til Norge

I løpet av de to årene etter mars 1968 forlot rundt 30 000 jøder Polen. De dro til Danmark, til Sverige, og til Israel. Men ikke til Norge.

Kan det være sant, som Mikolaj Grynberg påstår, at Norge ikke ønsket å ta imot noen av disse?

Det høres ikke sannsynlig ut. Men hvis det likevel stemmer: Hvem satt i Norge og sa nei?

Et mystisk møte

De historikerne som i dag jobber med norsk innvandrerhistorie, og som svarer på mine anrop denne våren, kommer med mer eller mindre samme svar:

– Det var aldri noen polske jøder som ønsket å komme hit til landet.

Norge på slutten av 60-tallet var et fattig land, blir det sagt. Vi var ikke et mottakerland for flyktninger. Og når 4000 ønsket seg til Danmark, og ingen til Norge, så var det fordi Danmark ligger så mye nærmere Polen, forklarer forskerne. De innrømmer ellers at dette er en historie som de ikke kjenner så mye til.

Jeg er i ferd med å gi opp jakten før den egentlig har startet. Men en kommentar fra Mats Tangestuen, historiker og faglig leder for Jødisk Museum i Oslo, gir meg et håp:

Mats Tangestuen er faglig leder for Jødisk Museum i Oslo. Han hadde hørt om et møte om Norge skulle ta imot polske jøder på flukt. Møtet ble nøkkelen til å finne ut hva som egentlig skjedde.

Mats Tangestuen er faglig leder for Jødisk Museum i Oslo. Han hadde hørt om et møte om Norge skulle ta imot polske jøder på flukt. Møtet ble nøkkelen til å finne ut hva som egentlig skjedde.

Foto: NRK

– Ja den ja. Det er en litt lei historie dette, det skal ha vært et møte. Jeg vet ikke så mye, men ring meg igjen etter sommerferien, så kan vi kanskje utdype litt.

Myndighetene visste

Selv om dagens historikere ikke har kjennskap til flyktningbølgen fra Polen, så var ikke den antisemittiske kampanjen ukjent i Norge våren 1968. En rekke avisartikler tok for seg både studentdemonstrasjonen i Warszawa og flyktningene som begynte å ankomme de skandinaviske nabolandene.

30. mai 1968 får antisemittismen i Polen prege utenriksdebatten i Stortinget. Utenriksminister John Lyng uttaler seg tydelig fordømmende ovenfor de polske myndighetene. I Riksarkivet finnes brev mellom Utenriksdepartementet og Norges ambassade i Warszawa lagret i mappen «Jødespørsmålet».

I juni 1969 skriver ambassadør Berg-Nielsen i et brev til Oslo:

– Danmark har nå endret viseringsreglene. Alle som søker får automatisk visum til Danmark. De som trenger det får også dekket utgiftene forbundet med reisen. Skal Norge følge Danmarks eksempel?

Alle som kan tenkes å ha interesse av de polske jøders skjebne, blir invitert til et møte i det Jødiske Samfunnshus i Oslo.

Er det der saken blir avgjort?

St. Lawrence

De polske jødene forlot landet langs flere ruter. Den mest brukte, og mest sagnomsuste, var Chopin-ekspressen til Wien med avgang kl. 19:10 fra Warszawa Gdanska.

Hver kveld kunne man se jødiske familier på perrongen, med kister og kofferter, bøker og klær. Det vil si: Alle de eiendeler som hadde sluppet gjennom de polske tollernes nåløye.

De som hadde tatt en utdannelse, måtte betale den polske staten erstatning for tapte utgifter.

50 år senere sitter Halina Thee i en blokkleilighet i Oslo og tenker på de snille menneskene i Warszawa. De som ikke var redde for å vise seg på stasjonen med sionistene for å ta et siste farvel. Hun husker hvordan hun lå i overkøya og gråt da toget rullet ut av stasjonen.

Selv om Polen hadde erklært henne for statsfiende og nektet henne å kalle seg polsk, gråt den polske patrioten ved tanken på å aldri få se sine venner igjen.

Halina Thee var en ac bare en håndfull polske jøder som Norge tok imot i 1968. Faren hennes hadde kontakter i Fredsforskningsinstituttet i Oslo, som skaffet ham en jobb - slik at familien fikk komme.

Halina Thee var en av bare en håndfull polske jøder som Norge tok imot i 1968. Faren hennes hadde kontakter i Fredsforskningsinstituttet i Oslo, som skaffet ham en jobb – slik at familien fikk komme. Fotografiet er fra 1968.

Foto: Privat

Da familien steg av toget i Wien, ble de møtt av jødiske organisasjoner som kunne tilby økonomisk hjelp og midlertidig husly. Fra Østerrike var det mange som dro til Israel, noen til Australia.

Gruppen av dem som satte kursen mot København var så stor at det danske Flyktningrådet, som hadde ansvaret for å huse flyktningene, tok i bruk et tidligere cruiseskip for å avlaste det danske mottakssystemet.

Skipet het St. Lawrence, var en gammel hjuldamper, og lå til kai ved Kalvebodene i København. Her kunne man høre polske sanger, russisk krangling og fortrolige samtaler på jiddisch. Og etterhvert som tiden gikk, også stotring på dansk.

Halina Thee husker de lange, mørke skipskorridorene, festene med sang og galgenhumor og den gratis danske frokosten.

Så fikk det heller være at hun og de andre polske jentene ble tatt for å være prostituerte når de gikk i land. Halina ler, for hva kunne de egentlig forvente når flyktningene var innlosjert midt i Københavns horestrøk?

Halvorsens plan

I 1968 var den norske journalisten og senere NRK-korrespondenten Dag Halvorsen på jobb for Arbeiderbladet i Warszawa. Polen hadde vært hans arbeidssted siden slutten av 50-tallet. Han hadde mange venner, særlig blant landets kunstnere og kulturfolk.

Det året skrev han en rekke artikler om den politiske situasjonen i landet, og om behandlingen av jødene.

Men han gjorde også noe som han aldri gjorde hverken før eller siden. Høsten 1968 skrev han et langt brev som han sendte til det norske, svenske, danske og finske utenriksdepartementet. Dette brevet er det i dag mulig å finne i Riksarkivet.

I brevet beskrev Halvorsen situasjonen for jødene i Polen nøye. Han avsluttet brevet med et forslag om at de skandinaviske regjeringer kunne komme med en felles uttalelse om at polske jøder er velkomne i våre land.

Journalisten Dag Halvorsen, her fotografert i 1980, engasjerte seg sterkt for at de forfulgte polske jødene skulle få komme til Norge.

Journalisten Dag Halvorsen, her fotografert i 1980, engasjerte seg sterkt for at de forfulgte polske jødene skulle få komme til Norge.

Foto: Henrik Laurvik / NTB

Flere møter innad i Utenriksdepartementet ender med et oppsummerende notat. Der står det at det rettslig sett ikke er noe i veien for at Norge kunne ta imot «enkelte kategorier av polske borgere». På den annen side var ikke Norge forpliktet til å ta imot denne gruppen.

Slik Utenriksdepartementet så det den gangen, var det et stort problem med Halvorsens plan:

«Rettsavdelingen finner dog grunn til å peke på at så ubetryggende saken er behandlet fra Dag Halvorsens side, er det å frykte at planen kan være kjent av de polske myndigheter. Det kan føre til betydelig politisk behandling, dersom den blir realisert».

Selv om Dag Halvorsens plan ikke ble satt ut i livet i Norge, ble det ikke der og da tatt noen endelig beslutning om hvordan Norge skulle forholde seg til de jødiske flyktningene.

Det står ingen steder i mappen «jødespørsmålet» at flyktningene skulle få avslag.

Et avgjørende møte

Hva er da den leie historien som historiker Mats Tangestuen ymtet om? Den som man helst ikke skal dra frem i lyset?

Måneder med leting i Riksarkivet, Byarkivet og arkivet på Jødisk Museum har gitt noen hint om hva den kan handle om. Den polske antisemittiske kampanjen var kjent og behandlet i Stortinget og i Utenriksdepartementet. Nordmenn hadde engasjert seg for de polske jøders sak i avisspaltene.

I et av arkivene finnes brev fra polske jøder som ber om hjelp til å komme til Norge. Men ingen steder står det nevnt at polske jøder ikke var ønsket velkommen til Norge eller at de fikk avslag på sine søknader.

Ingen av reporterne, politikerne eller embetsmennene som arbeidet med innvandringspolitikk i 1968–69 er lenger i live. Finnes det et svar på hva som skjedde?

– Det skal ha vært et møte i det Mosaiske Trossamfund der dette ble drøftet og avgjort, sier Tangestuen.

Mer vil han ikke si, for mer vet han ikke.

Mats Tangestuen var ikke til stede på møtet – han var ikke født enda. Men kan det finnes noen i dag som var med?

Det Mosaiske Trossamfunds synagoge i Bergstien i Oslo.

Det Mosaiske Trossamfunds synagoge i Bergstien i Oslo.

Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB

– De var først og fremst kommunister

I arkivene finner jeg en oversikt over styremedlemmene i Det Mosaiske Trossamfund (DMT). Jeg stryker ut navn etter navn etter som jeg finner deres dødsdatoer.

Harry Meyer Koritzinsky var formann gjennom nesten 30 år. Han var den som hadde både det første og det siste ord i alle saker i den jødiske menigheten. Men han lever ikke lenger.

Død er også nestformannen og alle andre på lista. Bortsett fra én. Han er i dag 85 år. Kan han huske noe fra våren 1969? Jeg finner telefonnummeret i katalogen, og får like etterpå en invitasjon til å besøke ham.

På slutten av 60-tallet hadde Leif Arild Levin akkurat overtatt vervet som den norske representanten i Joint American Distribution Comittee (JDC). Det er en organisasjon som hjalp, og fortsatt hjelper, jødiske flyktninger økonomisk.

Det er en meget skrøpelig mann som tar imot i seniorleiligheten i Skien. Men han er veldig tydelig i sitt budskap: Flyktningene som ønsket seg ut av Polen var ikke jøder. De var ikke opptatt av sitt jødiske opphav, de var først og fremst kommunister. Det var derfor de ikke var ønsket her i landet.

Usikker på hvordan jeg skal forstå Levins uttalelser, drar jeg tilbake til arkivene i Oslo. Hvis det er slik Levin sier, er det oppsiktsvekkende. Men er det mulig at norske jøder ikke ville ta imot folk som har blitt kastet ut av sine hjem fordi de var jøder? Og et like viktig spørsmål:

Hvorfor skulle norske jøder bli pålagt ansvaret for mottagelsen av jødiske flyktninger?

Stilte krav til jødene

På Riksarkivet i Oslo, blant hviskende bibliotekarer og bunker av gulnede dokumenter fra krigens dager, jobber Synne Correll. Historikeren har blant annet forsket på hvordan Norge tok imot jødiske flyktninger etter krigen.

I dokumenter fra Sosialdepartementet har hun funnet ut at norske myndigheter stilte krav til den jødiske menigheten i forbindelse med mottak av jødiske flyktninger etter krigen. Kravene kom i 1946.

I dokumentene fra departementet står det at jødene som Norge skulle ta imot som en erstatning for dem som ble sendt i døden i konsentrasjonsleirene i 1942, burde ha jødiske garantister i Norge. De skulle stille med bolig og hjelpe til med å finne arbeid for de nyankomne – såkalte «skyldfolk».

– Selv om 1968 er mer enn 20 år etter krigen er det ingen grunn til å tro at den innstillingen i embetsverket var dramatisk endret. Det er ikke utenkelig at man så for seg at menigheten burde stille opp for potensielle jødiske flyktninger, sier hun.

Corell forteller at myndighetene på 40-tallet var redde for at det skulle danne seg jødiske gettoer i Norge. Derfor bosatte man de såkalte «erstatningsjødene» spredt over hele landet. Resultatet var at nesten alle de nyankomne jødene forlot Norge så fort de fikk mulighet til det.

Enkeltstående familier bosatt med lang avstand til andre trosfeller og til en synagoge, gjorde det nesten umulig å opprettholde jødisk menighetsliv.

Krevde norske myndigheter at den jødiske menigheten skulle stille med økonomiske garantier for nyankomne flyktninger også i 1968? Var dette noe styret i det Mosaiske Trossamfund fryktet?

Møtet i Bergstien 13

I dokumentmappen med tittelen «Jødespørsmålet» står det ingenting om krav til økonomiske garantier fra Det Mosaiske Trossamfund. Men det finnes flere dokumenter som sier at departementet skulle ta kontakt med «interesserte parter» når de skulle behandle saken om en mulig jødisk innvandring fra Polen.

I arkivet finnes det en liste over hvem disse «interesserte partene» var. Det står også tidspunkt og møtested for når disse partene skulle møtes for å diskutere «jødenes stilling i Polen og hjelpetiltak for jødiske flyktninger».

Møtet blir holdt i det Jødiske Samfunnshus tirsdag den 20. mai 1969. Blant de inviterte er lederne for Norsk Flyktningråd, Røde Kors, flere ministre og professorer. Hedersgjesten er sjefen for den amerikanske jødiske hjelpeorganisasjonen JDC, Ted Feder.

Det er i forkant av dette store og gjennomdokumenterte møtet, med både utenriksministeren og justisministeren til stede, at det skal holdes et annet møte i det samme Samfunnshuset i Bergstien 13 i Oslo.

Det er dette møtet som Mats Tangestuen må ha siktet til. Fra dette første lille møtet finnes det ikke noe referat. Det er som om det aldri fant sted.

Leif Arild Levin, som på den tiden satt i styret i Det Mosaiske Trossamfund kan hverken avkrefte eller bekrefte at det fant sted, hukommelsen hans svikter.

Ble polske jødiske immigranter virkelig diskutert av styret i det Mosaiske Trossamfund? Hvis svaret er ja – hva ble sagt under møtet?

Byråsjef Olav Bucher-Johannessen i Utenriksdepartementet signerte dokumentet som sa at det ikke var nødvendig å lempe på de norske visumreglene for de polske jødene - slik Danmark hadde gjort.

Byråsjef Olav Bucher-Johannessen i Utenriksdepartementet signerte dokumentet som sa at det ikke var nødvendig å lempe på de norske visumreglene for de polske jødene – slik Danmark hadde gjort.

Foto: Per Svensson / NTB/Aftenposten

Det vi vet, ut fra dokumenter i Riksarkivet, er at Olav Bucher-Johannessen i Utenriksdepartementet skrev et brev til ambassaden i Warszawa. Der sa han at departementet ikke fant det nødvendig å følge danskene, og endre de norske visumreglene.

Polske jøder må derfor fortsatt gjennom en lang søknadsprosess, dersom de ønsker innreisetillatelse til Norge.

Fikk snakke ut

I kjelleren på Jødisk Museum i Oslo kan man, i dokumentbokser med tusenvis av løse ark, skaffe seg et bilde av jødisk menighetsliv etter krigen. I flere av dokumentene dukker navnet Berit Bild Olaussen opp. Hun var leder for det jødiske studentsamfunnet på slutten av 60-tallet.

Det tar meg en god stund å finne ut at hun nå heter Berit Reisel. I 1969 var hun psykologistudent på Universitetet i Oslo. Hun hadde lenge vært aktiv i studentpolitikken, men etter krigen mellom Israel og araberstatene i 1967, følte hun seg frosset ut av studentsamfunnet.

Berit Reisel var psykologistudent i 1969. Som aktivt medlem i den jødiske studentforeningen,var hun med på møtet i Det mosaiske trossamfund som skulle bli viktig for Norges holdning til å ta imot polske jøder.

Berit Reisel var psykologistudent i 1969. Som aktivt medlem i den jødiske studentforeningen, var hun med på møtet i Det Mosaiske Trossamfund som skulle bli viktig for Norges holdning til å ta imot polske jøder.

Foto: Privat

Hun var den blant studentene på Blindern som måtte svare for Israels krigføring. Men selv om hun ikke lenger orket å ta del i de store studentorganisasjonene, ble hun aktiv i den jødiske studentforeningen.

Studentprotestene i Polen og den påfølgende kampanjen mot jødene, hadde gått hardt inn på henne. Sammen med jødiske ungdommer fra resten av Skandinavia hadde hun skrevet under på opprop mot de polske myndighetene.

En kveld i slutten av april 1969 ble hun invitert med på et uformelt møte med styret i Det Mosaiske Trossamfund. Møte ble holdt i rokokko-salongen i det jødiske samfunnshuset i Bergstien 13.

I 1969 var det en ærverdig salong her, med polstrede stoler på krummede løveføtter. Møtet ble som alltid ledet av formann Harry Koritzinsky.

Denne dagen var også han interessert i hva de unge hadde å si. Berit, og to andre jødiske studenter, var invitert til møtet for å komme med sine argumenter. De eldre herrene lyttet. Alle hadde overlevd krigen som flyktninger i Sverige.

Berit pratet. Hun argumenterte med at den jødiske menigheten i Norge var så liten og så sårbar. Hun viste til Danmark, hvor de nyankomne flyktningene allerede hadde vært et positivt tilskudd til den jødiske menigheten. Hun fikk prate ut, og herrene lyttet. Så ble de tre studentene sendt ut og styret tok sin avgjørelse.

Noen dager senere ble Harry Koritzinsky oppringt av Kjell Kolding i Utenriksdepartementet. Svaret fra styret i Det Mosaiske Trossamfundet var at de ikke stilte seg positive til å ta imot en gruppe jøder fra Polen, sier Reisel i dag.

– Vi kunne ha vært mange

I dag, over 50 år senere, bærer ikke Berit Reisel noe nag til Harry Koritzinsky og resten av styret i DMT.

Hun har forståelse for hvor vanskelig det var å bygge opp en jødisk menighet som nesten ble utslettet under krigen. Hun forstår frykten for at mange nye jøder som ikke snakket norsk og som oppførte seg annerledes enn de godt integrerte norske jødene, kunne få antisemittismen til å blomstre opp i Norge.

Hun skjønner Koritizinskys metode: Å holde en lav profil og ikke tiltrekke for mye oppmerksomhet til det jødiske miljøet.

Hun legger skylden for at Norge ikke tok imot jødiske flyktninger på norske myndigheter.

- Både i årene etter krigen og i 1968 krevde de økonomiske garantier av menigheten, sier Reisel.

Og bosettingspolitikken for nyankomne jøder hadde gjort det nesten umulig å fortsette jødisk menighetsliv. Den problematiske måten norske myndigheter behandlet jødiske flyktninger på 1940-tallet er grundig dokumentert av historikere. Historien om flyktningene fra 1968 har ikke vært omtalt før nå, og det har ikke vært mulig å finne skriftlige dokumentasjon for hva de eventuelt krevde av den jødiske menigheten.

I dag mener Berit Reisel at det er norske myndigheter som bærer hovedansvaret for at vi ikke tok imot flere polske jøder på flukt for 52 år siden.

I dag mener Berit Reisel at det er norske myndigheter som bærer hovedansvaret for at vi ikke tok imot flere polske jøder på flukt for 52 år siden.

Foto: Thorbjørn Morvik / NRK

Selv om hun ikke bærer nag, vet hun hvilke konsekvenser avgjørelsen til Harry Koritzinsky og resten av styret fikk. Medlemstallet i DMT er i dag rundt 700. Det er like mange som rett etter krigen.

Mange av dem som Berit Reisel vokste opp med i Oslo, dro på sommerleirer sammen med på menighetens hytte i Bærum og engasjerte seg i jødiske studentorganisasjoner med, har forlatt Norge. Med så få jøder er det vanskelig å finne seg en jødisk partner i landet. Og gifter man seg med en ikke-jøde blir det enda vanskeligere å opprettholde jødiske tradisjoner.

Lite velvillige byråkrater

Mens jødene i Danmark kunne regne med økonomisk støtte og samarbeidsvilje fra myndighetene, kunne norske jøder se tilbake på paragraf 2 i Grunnloven, som nektet jødene adgang til riket.

Da jødeparagrafen til slutt ble endret og jøder omsider fikk adgang til riket, kom krigen. I 1942 samlet politiet aller jøder, som ikke hadde greid å flykte til Sverige, og sendte dem i døden. I oppgjøret etter krigen fikk jødenes tap lite oppmerksomhet. Det var motstandsheltene som ble hyllet – ikke ofrene for jødedeportasjonen.

Jeg sender over et sammendrag av alle dokumentene jeg har funnet i arkivene til en av historikerne som jeg tok kontakt med helt i starten av min jakt. Sven Holtsmark er professor ved Institutt for forsvarsstudier, og har forsket på norsk utenrikspolitikk og samarbeid med østblokklandene.

Han finner ingenting i arkivene som skulle tyde på at myndighetene var skeptiske til jødene. Men de var ikke velvillige. Og det er mulig å se at byråkratene ikke alltid forhastet seg med å behandle visumsøknader fra polske jøder.

Mens både de danske og de svenske regjeringene var utsatt for et stort press fra sine lands jødiske miljøer, var ikke den norske regjeringer utsatt for det samme. Unntaket er brevet til Dag Halvorsen.

Gode forbindelser

Etter å ha ankommet Wien høsten 1968, dro ikke Halina Thee og familien til Israel, slik de opprinnelig hadde planlagt. En tilfeldighet gjorde at sosiolog og direktør for Institutt for Fredsforsking, Johan Galtung, var i Warszawa på en kongress. Der fant han tonen med Halinas far, Marek Thee.

Noen tråder ble dratt i, en stilling ved Institutt for Fredsforsking ble opprettet, og i desember 1968 kom familien Thee til Oslo. Slik ble de en del av en håndfull jødiske familier som, takket være gode forbindelser, fikk arbeidsvisum i Norge.

Halina Thee kom til Norge i 1968, og har vokst opp med norske tradisjoner. Familien fikk aldri et nært forhold til synagogen i oslo.

Halina Thee kom til Norge i 1968, og har vokst opp med norske tradisjoner. Familien fikk aldri et nært forhold til synagogen i Oslo.

Foto: Robert Rønning / NRK

Den jødiske menigheten i Norge ble familien aldri helt en del av, selv om faren kontaktet Leif Arild Levin etter ankomst, med spørsmål om de hadde noe hjelp å tilby. I dag oppsøker Halina det Mosaiske Trossamfund kun i forbindelse med begravelser.

Hennes døtre vokste opp med norsk språk og norske tradisjoner. Familien feirer jul med enten gås, pinnekjøtt eller svineribbe.

– På feil siden av historien

Harry Koritzinsky er død. I dag er det Ervin Kohn som er forstander for Det Mosaiske Trossamfund.

Han hilser muntert på de tungt bevæpnede politikonstablene som til enhver tid holder vakt utenfor synagogen i Oslo. Han viser vei til samfunnshuset. Her lå rokokko-salongen, her er synagogen og her holder rabbineren til. Hvordan er rollen til Kohn annerledes enn rollen til Koritzinsky 50 år tidligere?

Mens Koritzinsky var redd for å komme med for mange krav fra omverden for sin lille menighet, eller kritisere Norge for deres behandling av jødene under krigen, er ikke Kohn redd for å stikke seg frem. Krigen er lenger unna. Selv var han ikke engang født da, og sto Bar mitzva (jødisk konfirmasjon) det året styret i DMT behandlet spørsmålet om de polske flyktningene.

Han er heller ikke redd for å si at DMT for 50 år siden tok en feil avgjørelse.

– Vi sto på feil side av historien. Det var ikke riktig å stille seg negativt til å ta imot denne gruppen fra Polen. Vi hadde fortsatt et underskudd på folk etter at menigheten ble desimert under krigen. Det hadde vært bra for oss å få flere medlemmer.

Kohn mener at hans forgjenger, og resten av styret i menigheten, burde ha sagt ja til å ta imot flyktninger i 1969. Ansvaret for at det ikke skjedde legger han ikke på den jødiske menigheten, men på myndighetene.

– I 1968 var vi forbi problemene med boligmangel og de andre akutte problemene etter krigen. Det var ikke dårlige kår i Norge. Det var feil av myndighetene å bruke menigheten som en unnskyldning for å ikke å ta imot flyktninger, mener han.

Kanskje hadde det ikke kommet så veldig mange. Sikkert ikke flere tusen som til Danmark og Sverige. Men det hadde ført til flere barn i den jødiske barnehagen, flere bar mitzva-fester og flere stemmer under sabbatsgudstjenesten.

Kanskje hadde det også ført til at jødiske ungdommer ikke må flytte utenlands for å finne seg en jødisk partner. Kanskje de ikke hadde måttet bygge sine liv på steder med flere jøder, slik som barna til Ervin Kohn og de fleste andre jøder intervjuet i denne saken har gjort.

Det store spørsmålet som fortsatt står ubesvart er hvordan det kunne ha seg at norske myndigheter, et kvart århundre etter norske jøder ble sendt i døden i Auschwitz, kunne toe sine hender og, som mye tyder på, legge det økonomiske ansvaret for jøder på flukt på en bitte liten jødisk menighet.

  • Hør mer om denne saken i EKKO:

Ekko: episode 1 - Flukten