Frykt for Finland: Derfor fikk Finnmark NRKs første distriktskontor

Hopp til innhold

Finnmark kringkaster ble åpnet med brask og bram på 17. mai. Det var ingen mangel på patos og historisk sus:

– Det var tale av både statsministeren og av stortingspresidenten, der det ble trukket en linje fra samlingen av Norge fra Harald Hårfagre til Vadsø 17. mai 1934, sier historiker Einar Niemi.

At innvielsen fant sted akkurat på 17. mai, var ikke planlagt som en symbolsk nasjonal handling fra starten av.

Det skyldtes noe så typisk norsk som forsinkelser i byggingen. Finnmark kringkaster skulle egentlig stått klar i februar.

Da kringkasteren omsider åpnet på nasjonaldagen, ble det en tyngre symbolikk. Og det ble omtalt som en verdensbegivenhet: Det var jo klodens nordligste kringkaster.

Men noen av tankene som egentlig lå bak, ble det ikke snakket åpent om. Det handlet om utenrikspolitikk og en lokalbefolkning som ikke var helt norsk, i alle fall ikke på den rette måten.

Mange av dem var samer, og en svært stor andel av innbyggerne – særlig i Vadsø – hadde innvandret fra nabolandet Finland.

Stortingets gamle dokumenter om saken er nokså tekniske.

Der står det fint lite om at finnmarkingene kanskje skåret litt svakt på dette med nasjonalt sinnelag.

Mistanken mot det fremmede og behovet for å bygge det norske kommer frem i andre kilder.

«Den finske fare» var uttrykk for en utbredt oppfatning.

– På vestlig hold var det en oppfatning av Finland som en aggressiv stat: At Finland ønsket en ekspansjon utover de grensene som fantes der fra før, sier historiker Einar Niemi.

– Særlig fryktet man at Finland skulle ekspandere mot Ishavet.

Fornorskningspolitikk var ikke noe nytt i Finnmark, men begrunnelsen ble litt annerledes på denne tiden: Nå handlet det stadig mer om sikkerhetspolitikk og å sikre grensene.

Militære planer

Det første initiativet til Finnmark kringkaster kan ha kommet fra militært hold. I 1929 rapporterte nemlig etterretningstjenesten at Finland hadde store planer. De skulle opprette en kraftig radiosender nord i landet.

Fram til 1934 hadde det vært smått med norske radiosendinger lengst i nord. Vardø Radio hadde hatt kontakt med fiskeflåten i et par års tid, men den vesle senderen nådde ikke langt. Selv om en privat kringkaster var etablert i Vadsø allerede i 1925, hørte folk mest på finsk radio.

Generalstaben ville demme opp for denne finske innflytelsen.

«Stasjonen må være kraftig, så den kan opta konkurransen med de finske stasjoner», understreket generalene.

Folk fikk ikke vite

Ifølge Niemi ble disse begrunnelsene holdt hemmelig. Redaktøren i Finnmarks Amtstidende hadde forgjeves forsøkt å få myndighetene i tale, skrev han i en leder.

Hvorfor skulle man ha en radioutbygging nettopp i Vadsø? Hva er egentlig grunnen til det?

Svaret kokte bort i kål:

– Folk kunne ikke få vite hva beveggrunnen egentlig var. Den var konfidensiell, sier Niemi.

– Hovedforklaringen er rett og slett at NRKs ledelse, i samarbeid med militære og utenrikspolitiske kretser, fant ut at radioens viktigste begrunnelse i Finnmark var nasjonsbyggingen: Integrasjon av kvenene og samene i det norske fellesskapet.

Ønsket om fornorskning kunne også få mer idylliske uttrykk. Som i talen til telegrafdirektør Engset i 1930:

Han så det som sin oppgave å sørge for at «både nordmenn, kvener og lapper – de er jo alle sammen nordmenn, burde være det, om de kanskje ikke føler sig så – kan lytte til norsk tale, norsk sang, norsk musikk, føle sig som nordmenn sammen med oss andre».

Kurs og gratis radioer

Da senderen var vel oppe, fortsatte jobben med å få folk til å lytte. Gratislisens var ett av virkemidlene. Opplæring var et annet.

– Man stolte ikke på at kvener og samer kunne skru på de rette knottene, så det ble arrangert kurs i radiolytting av folk som man stolte på, lærere spesielt, sier Niemi.

– Kanskje det mest drastiske var at regjeringen bevilget penger til 50 gratis radioapparater som ble fordelt rundt omkring, spesielt i de kvenske bygdene, som man var særlig bekymret for.

Avisa tok en uke

I den første tiden hadde de ikke opptaksutstyr. Det var bare mulig å sende radio direkte – men ikke helt kontinuerlig:

Dårlige linjer brøt sammen opptil 40 ganger om dagen.

En reportasjereise på 1930-tallet krevde at man fylte en lastebil med utstyr som veide over 2 tonn. I dag gjør vi langt flere oppgaver med en iPhone.

Det er vanskelig å forestille seg hvilken betydning radioen fikk for befolkningen.

På den tiden brukte de større avisene gjerne en uke fra trykkeriet til Finnmark.

Nyheter var likevel ikke det som sikret radioens posisjon.

– Først og fremst var det på grunn av værmeldingene som kom over eteren hver eneste dag, sier Niemi.

80-åringen har egen erfaring:

– Fra min egen barndom husker jeg at det var stille når værmeldinga kom om kvelden. Da ble det hysja på. Nå måtte man være stille, nå skulle man høre på værmeldinga.

Samisk og finsk

Samiske sendinger kom allerede på 1940-tallet. De ble sendt fra Vadsø i første omgang, senere flyttet til Tromsø.

Katrine Johnsen ble omtalt som sameradioens mor.

– Hun var jo en som ikke var redd for å si fra, og virkelig jobbet for det hun trodde på. Hun fikk også Kongens fortjenstmedalje for innsatsen, sier Tove Kristiansen, konservator ved Vadsø museum.

Sendinger på finsk satt derimot langt inne.

– Det tok veldig lang tid før de finske kom, for etter krigen og i nokså mange år ble jo det kvenske forsøkt tiet i hjel av myndighetene, sier Niemi.

– Det var en forestilling om at fortsatt eksisterte en slags finsk fare på grunn av Finlands spesielle forhold til Sovjetunionen. Så de finske sendingene kommer så smått først utpå 1970-tallet.