Gigantjakten

– Jeg tenkte nok bare det ville være moro med noen dager i frihet. Særlig mer tror jeg ikke jeg klarte å se for meg før vi rømte.

Fritz Ole Svendsen (80) humrer oppgitt mens han synker litt dypere ned i lenestolen. De kraftige armene hviler på en krykke, og er dekket av falmede fengselstatoveringer. Han er den siste gjenlevende av de åtte fangene som rømte fra Oslo Botsfengsel i 1963. Den dramatiske flukten skulle få store konsekvenser.

– Jeg kan angre litt i dag, men må bare stå for det jeg har gjort. Det kan jeg jo ikke stikke fra.

«Skyt for å drepe!»

– Det vi fikk vite, var at vi skulle ut på et væpnet oppdrag, og at det kunne bli svært farlig. Jeg husker godt at stemningen blant oss studentene var ganske spent.

Per Martin Marum (78) var en av de som deltok i jakten på rømlingene. I 1963 var den nå pensjonerte politimannen en ung student på 23 år. Han gikk i 2. klasse på politiskolen da de ble kalt ut, og for han og resten av kullet skulle dette bli deres første skarpe oppdrag.

Og de unge karene skjønte raskt at det kom til å bli en forbryterjakt helt utenom det vanlige.

– Vi fikk alle utlevert våpen og skarp ammunisjon. Noen med Browning pistoler, andre fikk halvautomatiske US karabiner eller Mausere. Det er klart det gjorde inntrykk.

Før de ble sendt ut fikk studentene en siste, urovekkende beskjed: «Blir dere møtt med våpen, så skyt. Om nødvendig for å drepe!»

Flukten fra «Botsen»

Oslo. Lørdag 7. september 1963:

Det er tidlig morgen, og i Botsfengselet på Grønland er det som vanlig badetid. I kjelleren dusjer allerede flere fanger under oppsyn av fem voktere. I etasjen over venter andre sammen med en enslig vakt.

Mellom etasjene får de innsatte gå uten tilsyn. Det er fra denne smale trappegangen selve flukten starter.

– Et par dager i forveien ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å være med, sier Fritz Ole Svendsen. Han har akkurat fylt 25 år når han får høre om planene.

Gjennom hele livet har han hatt oddsene mot seg. Allerede som 4-åring blir Fritz sendt på barnehjem. Etter flere opphold på arbeidsskoler for unge lovbrytere, reiser han til Oslo som 15-åring. Drømmen om å reise til sjøs skal aldri gå i oppfyllelse for den unge gutten, så de neste årene går med til innbrudd og andre småforbrytelser. I november 1962 får han en dom på 1 år og seks måneder for forhold som har samlet seg opp siden han hadde nådd myndig alder.

Han har bare syv måneder igjen i fengsel når han blir spurt om å være med på flukten.

– Jeg var en type som ikke tenkte så langt, for å si det sånn. Hadde ikke forutsetninger for å si nei og gå videre med blanke ark etter endt soning, sukker han og rister litt beklemt på det kortklipte hodet.

– Vi løp som faen

Fra trappen til baderommet går en dør videre ut til luftegården. Der henger som alltid to solide låser. Fangene dirker først opp den ene, før den andre brytes opp med en tvinge de har lurt med fra verkstedet.

Ute i luftegården klarer de så å åpne den lave porten ved hovedinngangen. Den siste hindringen er et plankegjerde som vender ut mot Åkebergveien. Det er omtrent tre meter høyt, men sammen hjelper de hverandre over.

– Det var tre rader piggtråd på toppen, men ved gartneriet fant vi litt sekkestrie og tjærepapp. Det kastet vi over for ikke å kutte oss. Fritz smiler. – Sånne ting husker jeg ennå, andre ting er helt viska ut.

Ute på veien deler fangene seg i to grupper og løper i hver sin retning. Etter det siste gjerdet er det slutt på planene. Nå er det bare handling som gjelder, minnes Fritz om de første hektiske minuttene av flukten.

– Innerst inne visste vi vel alle sammen at vi måtte tilbake i fengsel, men nå var det bare å løpe som faen! Det var bare å få beina med seg og la kroppen følge.

Mislykket bilkapring

Det er nå Kristian Michelsen kommer i lastebilen sin. Fra førerhuset ser mureren først tre personer som fyker over veien. Alle med lett gjenkjennelige fangedrakter merket med «BF» for Botsfengselet. Så en fjerde, så plutselig at han må hive seg på bremsene for ikke å treffe.

Etter et øyeblikks nøling kaster fangen seg rundt og inn i førerhuset.

– Kjør, eller jeg skyter!

Sjåføren ser vantro på mannen som bjeffer ut den truende ordren. De tomme nevene har allerede avslørt bløffen, så den sindige mureren skjønner raskt han er uten våpen. Michelsen røsker nøkkelen ut av tenningslåsen, før begge hiver seg ut i gata.

De er ute omtrent på likt. Etter en kort jakt kastes rømlingen i bakken. Michelsen holder ham nede mens sjokkerte tilskuere står og måper. Minutter senere blir Ove Wilhelm von Grothusen Øvergård sendt tilbake til cella han rømte fra.

Kort tid etter blir 34 år gamle Willy Halvorsen tatt i en kjeller en snau kilometer fra fengselet.

For to av fangene er flukten over nesten før den hadde startet. Men ennå er seks fanger på frifot, og nå skal jakten for alvor starte.

En hardbarket gjeng

Etter flukten sender politiet ut varsel gjennom sine vanlige kanaler: Interpol og politiet i de andre nordiske land og Europa. Flyplasser, havner, jernbanestasjoner og grenseoverganger blir ekstra overvåket. Det blir også sendt ut meldinger til publikum over radio, TV og aviser.

Sammen med de kornete bildene følger fyldige beskrivelser av fangenes meritter. Det viser med tydelighet at det er en hardbarket gjeng som er på flukt.

Etter to raske pågripelser ser flukten ut til å bli av det kortvarige slaget, men i timene etter rømmingen er fangene som sunket i jorda. På kvelden finner politiet flere fangedrakter som viser at minst tre har kledd seg om for å unnslippe politiets første og ikke så finmaskede nett.

Ville rømme landet

Den første tiden i frihet bruker Fritz og de to medfangene på å løpe gjennom Oslos gater og smug. Fritz har sonet med både Leif Willy Johnsen og Arild Kristian Solberg, så det blir naturlig at de holder sammen, forklarer han.

Etter et innbrudd på en kafé har de fått med seg litt sjokolade og noen sigaretter. Der finner de også klær, så de kan holde varmen og ikke stikke seg for mye ut i fangedraktene.

Med politiet litt på avstand begynner de nå så smått å tenke på en videre plan for flukten. Natt til søndag har de klart å ta seg til fots helt ned til Østensjøvannet. Der bryter de seg inn i en garasje.

– Vi rappa en bil og var på vei for å komme oss litt lenger unna. Göteborg eller København var liksom tanken. Skulle man først rømme, måtte vi i det minste komme oss litt ut av Oslo, forteller han.

Fritz sitter foran i bilen med Leif Willy Johnsen, som kjører. Arild Kristian Solberg er bak i den slitte Opelen de har klart å få start på.

Overraskes av politiet

Litt over midnatt blir en politipatrulje oppmerksom på den stjålne bilen, ikke langt fra Enebakk. Bilen stopper ikke på signal, så politiet tar straks opp jakten på den.

– Vi kom rundt en sving, og der sto en svær, svart Volvo. Først prøvde vi å komme oss unna, men vi fikk aldri bilen opp i mer enn 50 - 60. Etter en stund sa jeg bare «Nå får vi hoppe ut, for dette går ikke», minnes Fritz.

Etter en kort jakt ender bilen i grøfta. De har allerede bestemt seg for å prøve å stikke seg unna i skogen, men det går ikke helt etter planen.

– Arild Solberg ble tatt omtrent med en gang vi stoppa. Han dunka hodet i taket da vi gikk i grøfta, og satt helt i tåka da vi føk ut, forteller Fritz.

Sammen med Leif Willy Johnsen løper han ut i den høstmørke skogen, og snart er begge borte.

Etter den tredje pågripelsen blir politiet stadig sikrere på at alle snart vil være bak lås og slå.

Men slik går det ikke.

Flykter i skogen

Under en time senere får politiet los på de tre fangene i den andre gruppen. Ved en veisperring ved Gjelleråsen, litt nord i Oslo, nekter en stjålet Opel å stoppe. Etter en ny biljakt krasjer fangene med politiet, før de også farer til skogs.

Litt senere stjeler de en ny bil, og fortsetter ferden nordover mot Nittedal.

Etter biljaktene får de to gruppene navnene «Enebakkgruppen» og «Sæhlegruppen» av politiet og media. Den første etter hvor politiet stoppet dem, den andre etter navnet på den antatt farligste av fangene.

De neste par dagene er det stille fra begge gruppene. Været er dårlig, med regn og litt snø i lufta. Nå satser politiet på at de kalde og sultne fangene enten vil overgi seg av seg selv, eller blir tatt av en av patruljene som finkjemmer området.

«Holder politiet for narr»

Litt etter midnatt, tirsdag 10. september blir de to karene i «Enebakkgruppa» sett sør for Oslo. Men igjen klarer Fritz og kameraten å komme seg unna. Politiet har satt inn hunder i søket, så de må gjøre sitt ytterste for å holde seg skjult. De gjemmer seg under busker og steiner, mens det kraftige regnværet også gjør sitt til at hundene mister ferten.

– Det var nære på noen ganger, men vi holdt oss langt unna der politiet var. De så ut til å være like fornøyde med været som oss, så de holdt seg stort sett i bilene langs veien, forteller Fritz med et smil.

Som politiet antar begynner de nå å merke godt til både sult og kulde, der de sniker seg rundt i natten.

– Vi fant et tre med noen plommer i en hage, men det var omtrent alt vi hadde å spise, forteller Fritz. Allerede nå har han begynt å gjøre seg tanker om hvor lur denne flukten egentlig er.

Fra områdene rundt Oslo kommer jevnlig meldinger om at fangene har blitt sett. I avisene lyder snart overskrifter som «Rømlingene leker gjemsel med politiet» og «Rømlingene holder politiet for narr». Men for Fritz er dagene i frihet ikke helt som han hadde sett for seg. Lange dager med sult og slit tærer kraftig på både humør og krefter.

– Jeg husker jeg tenkte «Er dette friheten, så kan det nesten være det samme». Det hele var som et maratonløp. Jeg var så sliten at jeg var på grensen til å gi opp.

– Nære på

– Jeg tror vi var på høyde med Vinterbro. Der fant vi en hytte der vi klarte å lirke opp det ene vinduet. Der fikk vi tørket klærne, og endelig litt varme i kroppen, forteller Fritz.

Politiet er innom et par ganger. De kjenner på døra, husker han, men begge ligger musestille til de forsvinner.

– Hadde de sett inn i vinduet hadde de nok fått med seg at det lå to der inne. Halvt i tåka, våte og fæle og i et fryktelig dårlig humør, ler Fritz.

I hytta drikker de regnvann og spiser det lille de finner av tørrmat. Men etter tre strabasiøse dager begynner det å oppstå gnisninger mellom kompisene. Fritz ymter frempå at han er klar for å overgi seg, men Leif Willy Johnsen er klippefast på at de bare må fortsette.

Til sist bestemmer de seg for å gå innover mot Oslo igjen. Håpet er at bekjente kan hjelpe dem videre derfra.

Før de legger i vei, deler de rundt 1000 kroner de har fått med seg fra et innbrudd.

– Etter et brekk i et trykkeri i Enebakk sto vi plutselig med penger i hendene. Da ble ikke så interessant å gjemme seg i skogen lenger, i hvert fall ikke for min del.

Tilbake mot Oslo

Oslo, onsdag 11. september 1963:

Grytidlig neste morgen setter de seg på bussen til Oslo. Der reagerer ingen på de to litt forsofne og skjeggete karene som halvdupper i hvert sitt sete.

– Men jeg hadde inntrykk av at mange så nøye på meg på turen innover, altså! Jeg var ikke spesielt redd, men man blir litt paranoid i den situasjonen vi var i.

Vel inne i byen hopper de av ved gamle Sentrum kino. De går inn i en forretning og kjøper nye klær, før de rusler en tur langs Akerselva. Så skiller de lag og går begge mot hver sin uvisse skjebne.

Litt senere blir Leif Willy Johnsen, etter tips fra publikum, pågrepet på Tøyen. Flere patruljer tråler nå gatene på jakt etter Fritz.

Etter turen langs elva har Fritz snudd og går tilbake mot Sentrum kino. Lykkelig uvitende om hva som har skjedd med kompisen, går han inn på første og beste restaurant. Nå vil han endelig få seg det måltidet han har drømt om siden flukten startet.

– Jeg hadde gått sulten stort sett hele tida. Nå tenkte jeg «Nå skal jeg få meg en skikkelig god middag!». Jeg husker ikke helt hva jeg bestilte. Det var nok pølser eller kjøttkaker, det likte jeg aller best, smiler han.

Men slik skal det ikke gå for den sultne rømlingen.

«Nå ryker jeg!»

Restauranten han har blinket seg ut ligger i 2. etasje på hjørnet av Sentrum kino. Der går han rett bort til disken og bestiller. Så setter han seg på et bortgjemt bord, litt bak i lokalet. På veien legger han merke til at betjeningen kikker og peker fælt, husker han.

– Da tenkte jeg «Nå ryker jeg!», men jeg var så likegyldig at jeg ga blaffen. «Det får gå som det går», tenkte jeg, «Bare jeg får meg litt mat før jeg åker inn igjen».

Men han rekker aldri noen middag, ikke engang en munnfull. I det maten settes rykende på bordet, kjennes et klapp på skuldra. Bak Fritz står en politimann og sier «Da var det oss da, Fritz», før han blir geleidet ut. Så blir han kjørt til politistasjonen på Victoria terrasse for avhør.

Noen dager senere er han tilbake i Oslo Botsfengsel.

– Der ble det mye fleiping, husker jeg. Flåsete bemerkninger som «Hvis du ikke tåler å være ute i frisk luft, må du ikke rømme», forteller han og ler godt.

En livsfarlig overraskelse

Tilbake i fengsel får Fritz den nye dommen forkynt. Nå har de syv månedene plutselig blitt til to år og ti måneder.

– Det var tungt... Da jeg satt der alene på kvelden i cella, tenkte jeg «Fy faen, så dum du har vært!». Men har du gjort det, så har du gjort det. Ikke noe å gjøre med det, sier han.

Etter endt soning i 1965 er Fritz ferdig med sin kriminelle løpebane. Ute i frihet får han seg snart både kone og fast jobb. Han skal aldri se innsiden av et fengsel igjen.

– Nå er jeg bare glad for at det gikk såpass bra som det gjorde, det som skjedde videre viste jo at det kunne gått så fryktelig mye verre.

Pågripelsen betyr slutten på «Enebakkgruppa». Men jakten på de tre siste skal fortsette med uforminsket styrke.

Og nå har politiet også fått servert en livsfarlig overraskelse.

Møtt av våpen og hunder

Ved kommandoplassen ved Lunner får Per Martin Marum og de andre nyankomne politistudentene en kort briefing. Her får de beskjed om at to politifolk er skutt, og at de nå skal settes inn i jakten på gjerningsmennene.

– Der var det samlet en hel masse gardister og politifolk med hunder og store mengder våpen og utstyr, husker han. Den pensjonerte politimannen er tilbake i den bratte og tette skogteigen han var med på å gjennomsøke for over 50 år siden.

På vei mot Hadeland får han beskjed om å være leder for et lag på fem mann. Den ene i laget blir utnevnt til skarpskytter med en gammel tysk Mauser med åpne jernsikter, husker Per Martin, og ler litt oppgitt over utstyret de måtte klare seg med.

– Vi hadde verken radio eller annet samband. Og vi var helt alene, så kom det til en trefning var det ikke snakk om å søke hjelp. Dette måtte vi løse selv!

Noen av studentene blir plassert ved veisperringer. Andre, som laget til Per Martin, skal søke i skogområdene hvor de mener fangene kan befinne seg.

Jakten fortsetter

Omtrent på samme tiden som Fritz blir tatt i Oslo, får lensmannen i Gran tips om at de tre siste er på vei sørover. Politiet begynner nå å saumfare veiene på Hadeland. Betjentene Magne Johannessen og Tron Moger er to av dem som kjører rundt og sjekker stikkveier.

De to politibetjentene kommer etterhvert til nedkjørselen til Leirsjøhytta ved Grua. Den står ulåst til bruk for skogsfolk og andre som ferdes i området. Et par av fangene er lokalkjente, så betjentene mener det er god sjanse for at de vet om dette.

Og de skal få rett i sine mistanker:

På plassen foran hytta står en bil som passer etterlysningen. Betjentene rådslår kort, før de forsiktig nærmer seg. Johannessen har pistol i beltet, men lar våpenet blir i hylsteret. Det er ikke noe som tyder på at fangene har våpen.

To politimenn skutt

Politibetjent Johannessen er omtrent fremme ved den etterlyste bilen når han plutselig stirrer rett i munningen på en maskinpistol. På trappa står det en fange, som nesten umiddelbart begynner å skyte. Han tømmer raskt et helt magasin, før et nytt blir kastet ut fra hytta.

Betjenten klarer så vidt å huke seg ned bak bilen, før kulene løper sikksakk over skjerm og panser. Oppe i veien kaster den andre politimannen seg bak politibilen de har parkert et stykke unna.

Når magasinet byttes prøver Johannessen å komme seg unna. Han løper mot skogen mellom veien og vannet, 20 - 30 meter unna. En kule treffer og sender ham hodestups ned i myra. Derfra kryper han forsiktig mot noen trær før han segner om.

Ved nærmere ettersyn viser det seg at kula har skutt av ham beltet. Den fortsatte videre gjennom hofta og magen, uten å treffe vitale organer. Mens han forsøker å stoppe blodet forsvinner fangene i rasende fart.

Kollega Moger har i mellomtiden kommet seg inn i skogen bak hytta. I dekke av et par tykke furulegger hører han en siste, lang skuddsalve. Så ser han rømlingene kjøre vekk med et punktert hjul.

Hemmelig våpenlager

Så snart skytterne er borte, kravler Johannessen tilbake til den sønderskutte politibilen. Han trosser smerten og starter bilen, men en av kulene har punktert bensintanken, så den stopper like oppe i veien. Uten radio må han rope på kollegaen, som har gått seg vill i kaoset.

Moger går etter lyden og møter den sårede kollegaen ved bilen. Der blir han klar over at også han er truffet. Ved høyre lår har han et lite rift, men to kulehull i buksa viser hvor heldig han har vært.

Etter en stund stopper de en tømmerbil som henter en lege. Begge får behandling på stedet, før Johannesen fraktes videre til sykehus. Moger plastres bare opp og fortsetter jakten.

Politiet finner snart ut hva som har skjedd.

På turen opp mot Hadeland har fangene stoppet ved et stabbur utenfor Nittedal. På leting etter mat har de tilfeldigvis kommet over et av forsvarets skjulte våpenlager.

Sannsynligvis skjedde innbruddet allerede natt til 9. september, men for å skjule sporene satte tyvene på en ny hengelås.

En rask opptelling viser at det mangler syv pistoler, over 1600 skudd og minst tre maskinpistoler.

«Gigantjakten»

Neste tegn til fangene er ved en veisperring ved Roa. Der har de ennå ikke hørt om skytingen, og har heller ikke tatt noen forholdsregler. Når den gjennomskutte Opelen kommer frem, presses den ut av veien. En tilfeldig bil prøver å sperre bakfra, men da åpner fangene ild med to maskinpistoler.

Både de og politiet trekker seg øyeblikkelig unna. Ingen blir truffet av kulene, men alle forsøk på å stoppe rømlingene blir nå avblåst.

Med politiet ute av bildet, prøver fangene å kapre en av de forlatte bilene. De får ikke start på noen, og sjangler videre i den punkterte fluktbilen.

Ute av dekning kommer politiet seg til en telefon og får varslet politimesteren i Gjøvik. Han beordrer full bevæpning. Politiet i Oslo får beskjed om det som har skjedd, og nå settes flere store avdelinger inn i jakten. Blant annet Per Martin Marum og de andre politistudentene.

Distriktets Heimevernsavdeling og et kompani på 75 mann fra Garden blir også satt inn, med skarpskyttere og tunge maskingevær. Et helikopter fra Luftforsvaret blir sendt i lufta for å lete etter de desperate fangene. Senere blir også 300 mann fra Brigaden i Sør-Norge sendt oppover.

I avisene verserer mange forskjellige tall om hvor mange som deltar i det som får navnet «Gigantjakten». NRK kan i sine nyhetssendinger melde om over 600 mann. Det som er helt sikkert er at det nå er norgeshistoriens største menneskejakt.

– Forberedt på skyting

– Det må ha vært der vi kom opp. Per Martin Marum gir tegn mot en naken kolle ved et smalt vann. På en odde står en gammel bygning og et lite uthus. Det er de eneste bygningene i mils omkrets, så mulighetene var gode for at rømlingene hadde søkt tilflukt der, forklarer han.

– Traff vi på disse rømlingene, så var vi forberedt på at det ville det bli skyting. Vi gikk alle med ladde våpen, så spenningen vi kjente på ble ikke noe mindre av det.

Skarpskytteren plasserer han på den lave kollen for å dekke de andre. Skogen står tett her oppe, noen steder er det så vidt lyset trenger gjennom trekronene. De to bygningene ligger nokså åpent til, så fra skogbrynet må de forsiktig åle seg fremover fra forskjellige retninger.

Noen meter fra bygningene begynner de nå å rope advarsler. Er det noen der inne, må de komme ut med hendene over hodet.

Men ingenting skjer, så i noen spente minutter ligger de alle og svetter i den kalde høstlufta.

– Etter en stund går vi forsiktig frem og åpner døra. Heller ikke da skjer det noe. Så går vi inn, og etter et raskt søk er det klart at det er tomt.

Etter en rast fortsetter de videre inn i skogen. Det er godt mulig rømlingene har vært der, men i så fall er det en stund siden. For noen kilometer unna begynner det nå å skje ting.

Skyter politihund

Ved et lite småbruk rett ved Roa jernbanestasjon hører gårdskona bildur på tunet. Hun er opptatt med å plukke poteter, men ser en tom bil ved låven. Hun kjenner den igjen fra de siste dagenes etterlysning. Når hun så ser tre menn løpe over åkeren, varsler hun politiet.

Like etter kommer de med flere hundepatruljer.

De lar hunden «Peik» gå over bilen, og den får straks spor. Etter en times sporgang finner de først to maskinpistoler, så en tredje. Rømlingene er nå så medtatte at de har kastet fra seg de tunge våpnene.

Etter det siste funnet slippes «Peik». Terrenget er bratt og gjenvokst, så ved en skrent forsvinner hunden. En betjent hører først et skudd, etterfulgt av et sårt ul fra hunden. Han skimter så vidt en rød genser som blir borte i skogen, men han blir hos den skadde hunden.

«Peik» har fått et skudd gjennom skulderen, men skal senere bli helt bra igjen.

Mens «Peik» får hjelp, finner en annen patrulje en sekk med klær og et par pistoler. Politiet satser nå alt på at fangene vil trekke mot sør.

Ny hundejakt

Hakadal, fredag 13. september 1963:

Per Martin Marum og resten av laget har vært ute i to våte og kalde dager. De får jevnlig meldinger om fangenes bevegelser, forteller han, men ingenting skjer. Så, helt plutselig, blir de kalt tilbake.

– Der får vi beskjed om at fangene har blitt tatt rett ved vår teig. De lå og hvilte i skogen da en hundepatrulje fra Oslo fant dem.

Denne dagen kommer flere meldinger om innbrudd i traktene rundt Hakadal, en liten time fra Oslo. En hundeptrulje får i oppdrag å etterforske et innbrudd ved Elnes, ikke langt fra Varingskollen. De får snart spor, og det følger de langs jernbanen. En stund ute slipper de hundene, og minutter etter høres hissig bjeffing. Lenger fremme kommer de til en granklynge der tre menn ligger omringet av hundene. De er fremdeles i soveposene, og tør ikke røre seg av frykt for bikkjene.

Fangene overgir seg uten dramatikk, og det betyr slutten på den dramatiske menneskejakten.

– Da vi kom dit litt senere på dagen var det samlet utrolig mye politifolk med motorsykler og biler med sirener og blålys. Det var nok litt av et oppbud som gikk fra Hadeland til Oslo den dagen, forteller Per Martin.

Etter sitt første skarpe oppdrag blir han og de andre studentene sendt tilbake til Odalen. Der fortsetter den avbrutte øvelsen som om ingenting har skjedd.

– Vi snakket vel ikke noe mer om dette, tror jeg... Ordet «debrief» tror jeg ikke engang vi kjente til den gangen. Skarpe oppdrag hadde vi aldri vært med på før, så det var litt av en ilddåp, ler han.

For å unngå lignende hendelser blir sikkerheten ved norske fengsler umiddelbart gjennomgått og skjerpet. Også hos politiet har rømmingen avdekket store hull. Blant annet den totale mangelen på samband og annet utstyr blir det nå gjort noe med.

Noen år senere skal Per Martin Marum få personlig erfaring med det viktigste som skjedde etter «Gigantjakten».

– Politiet var dårlig rustet

– Det var ikke riktig å sende ut så lite skolerte folk som vi var den gangen på et så farlig oppdrag, forteller Per Martin Marum alvorlig og fortsetter:

– I 1963 sto det dårlig til med politiet, jeg må innrømme det. – Det kreves spesialkompetanse for å utføre et sånt oppdrag. Det hadde ikke norsk politi den gangen. Og man skal jo helst slippe å sette inn hæren for å gjøre politiets jobb.

Og det skjønner også myndighetene. I 1969 bestemmer Justisdepartementet seg for å opprette en egen utrykningsstyrke for å mestre bevæpnede aksjoner på en mer profesjonell måte. Enheten får navnet «Østlandstroppen», og skal ha sin base i Oslo. Den består av tjenestemenn som utfører vanlig politiarbeid, men skal samles ved alvorlige situasjoner som krever en større innsats.

I et skriv fra Justisdepartementet 28. oktober 1969 står det blant annet at enheten skal settes inn «ved ettersøking av personer som er farlige for den offentlige sikkerhet».

Per Martin var på den tiden ferdig med politiskolen og jobbet som politimann i Oslo. Han ble en såkalt konstabeljurist, og studerte jus ved siden av full jobb. Før opprettelsen ble han spurt om han kunne tenke seg å være med i den nye enheten.

– Hvorfor jeg ble plukket ut, det vet jeg ikke. Men jeg hadde vel den passende alderen, sier han beskjedent. – Jeg husker jeg var stolt over å bli spurt, og tok det som en kompliment at jeg var veid og funnet tung nok.

Den unge politimannen drev med idrett og var aktiv skytter, så kvalifikasjonene var det ikke noe i veien med. Men det var også en annen ting, forteller han og humrer.

– Vi skulle jo rykke ut i tilfelle slike ting som «Gigantjakten» oppstår. Det innebar at man måtte tilkalles per telefon.

På den tiden hadde de færreste det, men det hadde Marum.

– Ble jeg varslet hadde jeg en liste med andre som tilhørte troppen og som bodde i nærheten. De måtte jeg fysisk oppsøke når vi hadde en utrykning, forklarer han.

Han var med fra det første kullet i 1969, til han avsluttet juridikum i 1971. Da var det ikke aktuelt å være med lengre.

– Men jeg likte meg så godt at jeg ble i politiet resten av mitt yrkesaktive liv.

Per Martin ble senere politimester både i Troms og Trondheim. Fra 2002 satt han som politimester i Sør-Trøndelag politidistrikt til han gikk av med pensjon i 2007.

Starten på Beredskapstroppen

– «Østlandstroppen» var ingen god og varig løsning, men den var starten på noe bra, forteller Per Martin Marum.

«Østlandstroppen» utviklet seg aldri som man hadde tenkt seg. Manglende trening og det at politimennene jobbet vanlige skift ved siden av, svekket den praktiske betydningen av enheten.

I 1976 tar Justisdepartementet initiativ til å opprette en mer effektiv styrke som skal erstatte «Østlandstroppen».

Bakgrunnen var utviklingen i både Norge og utlandet. Ungdomsopptøyer, flykapringer og gisselsituasjoner var noen av det viktigste, forklarer den pensjonerte politimannen.

Styrken blir en elitepreget enhet, utrustet og trent for å løse spesielt farlige oppdrag. Tanken er å spre kvalifisert mannskap over hele landet, og skal til enhver tid stå klar med mannskap som kan rykke ut.

Den nyopprettede avdelingen får navnet Beredskapstroppen, og er i dag kjent for de fleste.

Avdelingen teller nå rundt 120 mann (Ingen kvinner har til nå tjenestegjort i Beredskapstroppen.), med oppdrag både hjemme og i utlandet. Blant annet var den i aksjon under NOKAS-ranet i 2004 og under terroren mot Utøya og Regjeringskvartalet i 2011. Beredskapstroppen har også hatt flere oppdrag i regi av FN.

– Og det har vært en suksess, fastslår Per Martin.

– I dag tenker jeg det er veldig godt at politiet fikk Beredskapstroppen. Hvert politidistrikt har nå utrykningsenheter som er godt egnet til å rykke ut på farlige oppdrag. Og det var altså med «Gigantjakten» i 1963 det hele startet.

• Se video om saken under:

De to bildene i collagen i toppen er begge fra Dagbladet.