- Far varslet om mulig spion – fikk pistol av politiet

– Han fortalte meg at han hadde fått våpen på jernbanestasjonen i Stavanger. Våpen som han hadde under hodeputa si, forteller Sverre Rott – sønn av Berthon Rott.

Dette skal ha skjedd etter et kort avhør like før jul i 1970. Pistol eller andre våpen var ikke fast inventar for en fisker fra Vestlandet den gangen.

Men Berthon Rott var blitt blandet inn i en historie som tydeligvis førte til spesielle tiltak fra myndighetspersoner i Norge den gangen.

Dialogen med menn i mørke frakker som representerte det offisielle Norge skulle følge familien i årevis.

Både fiskeren selv og familiemedlemmer levde lenge med en spesiell frykt. En frykt for hva som kunne skje som resultat av at familiefaren hadde blitt involvert i et kald krig-spill med utstrakt hemmelighold.

Kvinnen og alle gåtene

For opplevelsene til familien Rott henger sammen med en sak med mange gåter og mysterier. Den såkalte Isdalssaken.

Like før jul i 1970 ble liket av en ukjent utenlandsk kvinne funnet i Bergen.

Kvinnen ble funnet sterkt brannskadd i ei steinrøys i Isdalen. Merkelapper fra fjernet fra klær og gjenstander. Senere undersøkelser viste at hun hadde reist rundt i Norge og Europa. Hun hadde brukt falske identiteter. Ingen visste hvem hun var – eller hvorfor hun ble funnet død i Isdalen.

Politiet startet en omfattende etterforskning. Alarmen gikk internt i politiet, og mordkommisjonen ble innkalt.

I avisene startet også spekulasjonene om at kvinnen omtalt som «Isdalskvinnen» kunne ha vært utenlandsk spion på oppdrag i Norge.

Men like før jul holdt politiet i Bergen en pressekonferanse der spekulasjonene ble blankt avvist.

– Nei, jeg tror jeg trygt kan slå fast at det ikke er noen holdepunkter for spionasje. Jeg regner det som helt utelukket, sa kriminalsjef Oscar Hordnes til NRK den 22. desember 1970.

Politiet var opptatt av å roe ned alle spekulasjonene i pressen. Foran et røykende pressekorps, inne på et trangt kontor, holdt de derfor en pressekonferanse. Der gikk de langt i å si at saken ville ende med konklusjonen selvmord.

Dette til tross for mange teorier om drap, oppgjør i kriminelle miljøer eller en ren likvidasjon av en spion på norsk jord.

Årevis med hemmelighold

Senere har det vist seg at kriminalsjefens blanke avvisning av spionasjeteorien ikke helt holder vann. Samtidig som han snakket med pressen pågikk en helt konkret spionetterforskning i saken.

Likevel har representanter for hysj-politiet i nesten 50 år enten avvist at de var involvert, eller de har nektet å svare på direkte spørsmål.

I 2015 fikk NRK til slutt tilgang til mappen fra Politiets Overvåkingstjeneste (POT).

Mappen, som inneholder nesten 140 sider med dokumenter, viste det motsatte: POT hadde vært involvert helt siden en drøy uke inn i etterforskningen.

Faktisk viser mappen at det tikket inn en fjernskrivermelding på politihuset den 22. desember – samme dag som pressekonferansen. Meldingen var fra sikkerhetsavdelingen i Forsvarets overkommando (FO/S).

Fjernskriverbeskjeden var stemplet «Hemmelig», og på knapt telegramspråk het det:
«Kvinne funnet død i Isdalen antakelig observert Tananger i november mens prøver med Pingvin ble foretatt. Kvinnen var også i Stavanger mens tilsvarende prøver ble utført i april måned».

Pingvinen de omtalte var på den tiden Norges største spionasjemål – et topphemmelig samarbeid mellom Forsvaret og norsk våpenindustri.

Det merkelige på kaia

Det er her familien Rott kommer inn i historien.

Kilden til den hemmeligstemplede meldingen fra Forsvaret var egentlig fiskeren Berthon Rott fra Tananger sør for Stavanger.

Rott valgte å varsle sine kontakter i Forsvaret om ei spesiell kvinne han hadde observert på kaiene i området der militære fartøyer lå fortøyd.

– Han var på land og jobbet med å reparere fiskeredskapene sine. Da kom den dama gående på veien ut dit, forteller sønnen Sverre Rott til NRK.

Faren døde i 2008, og hemmeligheten ble holdt innenfor familien helt fram til NRK fikk innsyn i dokumentene som viser hans rolle i saken. Nå forteller sønnen og enken etter Berthon Rott for første gang om det som satte dype spor høsten og vinteren 1970.

– Han var helt sikker på at kvinnen han så var den samme som senere ble omtalt i avisene og vist tegninger av – Isdalskvinnen, forteller Kristine Rott.

Som enke etter Berthon Rott levde hun i mange år med historien om kvinnen han så på kaia i Tananger. Mannen ønsket egentlig at mysteriet skulle bli løst, og valgte derfor å si fra.

– Det var noe ekstra med den kvinnen. Hun var pent kledd. Sånn går du ikke vanligvis kledd på ei fiskekai. Hun ble også værende der så lenge. Så han kunne ikke glemme det han så, forteller enken.

Det som gjorde det litt ekstra spesielt skjedde kort tid etter at han første gang så kvinnen i nærheten av egne fiskeredskaper.

– Han så henne igjen snakkende med en offiser borte ved motortorpedobåtene. De som var engasjert i forsøkene med pingvinraketter, sier Sverre Rott.

Sønnen forteller at faren reagerte på situasjonen. Det var noe som ikke var som det skulle.

– Det er jo veldig uvanlig at det kommer en pent kledd kvinne når du som fisker står og reparerer fiskeredskapene. Det er som regel bare fiskere der ute. Så hele settingen var unaturlig. Spesielt at hun skulle stå med han offiseren, sier Rott.

Hemmelige pingviner

Motortorpedobåtene som lå til kai i Tananger i 1970 var involvert i et omfattende våpenprogram. Det norske forsvaret bidro i testingen og utviklingen av nye helt moderne sjømålsmissiler.

Missilene ble kalt «Pingvin», eller i samarbeid med andre NATO-allierte nasjoner Penguin.

Våpnene var topphemmelige. De hadde egenskaper for å kunne søke seg inn på fiendtlige krigsskip ved hjelp av et nyutviklet og avansert styringssystem. Derfor var de et av de heteste spionmålene i Norge på denne tiden.

I 1970 var Henry Kjell Johansen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) en av lederne for Penguin-programmet. Han deltok selv på prøveskytingene utenfor Stavanger.

– Når vi skulle skyte dukket det alltid opp et sovjetisk skip. Ofte var det fiskebåter eller frakteskip som fikk «motorstopp» rett utenfor skyteområdet. Det fikk vi varsel om fra Sjøforsvaret, som voktet området. Så det er tydelig at russerne visste nøyaktig når vi skulle starte prøveskytingen, forteller han.

Det var allment kjent at Norge, som første vestlige land, utviklet avanserte sjømålsmissiler. Men ytelsen og rekkevidden på missilet var svært interessant informasjon for russerne.

– De ville jo vite hvordan missilet virket, og hvordan de kunne lure det, sier han.

Johansen forteller at Sjøforsvaret av og til rapporterte at de hadde oppdaget mennesker som var veldig nysgjerrige på prøveskytingene.

Fisker med kontakter

Sønnen til Berthon Rott forteller at de også merket seg den noe spesielle fiskerivirksomheten som ofte fulgte prøveskytingene.

– De latet som de fisket, forteller han og ler.

For det var ting som tydet på at de var opptatt av helt andre ting.

– Fiskefeltene og havna her hadde hyppige besøk av trålere fra Warszawapakt-landene. Spesielt disse østtyske med masse antenner på, forteller Sverre Rott.

Og faren var ikke fremmed for kontakt med det norske forsvaret. Både sønnen og enken forteller at han hadde betydelig kontakt med offiserer og andre. De kunne gjerne omgås sosialt, men enken vet også at han fikk penger av dem.

– Han gjorde nok det, men hvor mye han fikk betalt vet jeg ikke, sier Kristine Rott.

Hun vet dog ikke nøyaktig hva det var han fikk kompensasjon for. Sønnen sier det var mye hemmelig også for dem i familien.

– Far var veldig lojal overfor Forsvaret. Så det var mye han ikke sa, og det gjorde han heller ikke så lenge han levde. Så han har nok ikke røpet alt for oss heller, sier Sverre Rott.

Hva fiskeren Berthon Rott gjorde for Forsvaret midt under den kalde krigen får vi nok dermed aldri vite helt sikkert. Blant annet var prøveskytingene en belastning for bruken av fiskefeltene i området. Noe han kan ha fått kompensasjon for. Det er også kjent fra historiebøker om Etterretningstjenesten at de noen steder opererte med kilder som ga informasjon om utenlandsk aktivitet langs kysten. Men vi har ingen bekreftelse på noen slike oppdrag for Berthon Rott.

Våpen for egen beskyttelse

Det kan være på grunn av denne kontakten at fiskeren valgte å si fra til forsvaret, og ikke politiet, om kvinnen han hadde sett på kaiene i Tananger.

Da faren sa fra gikk alarmen internt både i Forsvaret og politiet.

Dokumenter fra den tidligere hemmeligstemplede POT-mappen viser hvordan Overvåkingspolitiet fikk vite om informasjonen fra Sjøforsvarets sikkerhetsavdeling. De så raskt et sammenfall mellom Isdalskvinnens reiserute og prøveskytingene i området.

Det ble derfor besluttet å avhøre Berthon Rott.

Fiskeren ble avhørt like før han skulle ta med familien på utenlandstur i juleferien. Møtet skjedde på jernbanestasjonen i Stavanger.

– De folkene kom ned, og han gikk inn i politibilen deres. Jeg tror ikke det varte mer enn et kvarter, forteller enken Kristine Rott.

I ettertid fikk både hun og sønnen vite at det var i dét øyeblikket at Berthon Rott fikk utlevert våpen.

– Ga de ham et våpen?

– To våpen.

– To våpen?

– Ja, en Walter PPK pistol og en springkniv, forteller sønnen Sverre Rott.

Enken bekrefter at det var snakk om en liten svart pistol. Likevel fikk verken hun eller sønnen vite i detalj hva mennene i mørke frakker hadde sagt til Berthon Rott.

– Hvorfor mente de at han skulle ha de våpnene?

– Det var til beskyttelse. I tilfelle han skulle bli overfalt, sier enken Kristine Rott. Det var den korte forklaringen hun fikk.

Fiskeren skal likevel ha vært preget av det i mange år etterpå. Han hadde en slags frykt som han aldri fortalte detaljer om, ifølge familien.

Samtidig ble pistolen værende i hjemmet til familien Rott i mange år etterpå, men til slutt tok Kristine Rott affære.

– Det var jeg som kastet det våpenet. For jeg ble så redd. Det var så mye folk på besøk, og jeg fryktet at noen skulle finne det og at det skulle komme på avveie, sier enken. Hun sier hun kastet pistolen på havet.

Mystisk avhør

Hva som egentlig skjedde i den politibilen ved jernbanestasjonen i Stavanger har det vært veldig vanskelig å finne ut av.

Fiskeren Berthon Rott døde i 2008. Mye tyder på at politimannen, som ifølge POT-dokumentet skulle gjøre avhøret, også er død.

NRK har over lengre tid forsøkt å finne dokumenter knyttet til avhøret uten hell.

POT-mappen i det sentrale arkivet hos PST inneholdt ikke noen avhørsnotat. Heller ikke Statsarkivet i Bergen, som har de vanlige etterforskningsdokumentene i Isdalssaken, har noe avhør av en fisker kalt Berthon Rott.

NRK har også vært i kontakt med politiet i Bergen og Stavanger for å se om det kan finnes en lokal hemmelig mappe knyttet til Isdalssaken, eller fiskeren Berthon Rott. Heller ikke der er dokumenter funnet.

En av dem som jobbet for Overvåkingspolitiet med Isdalssaken lever ennå. Den kjente spionjegeren Ørnulf Tofte ble sendt til Bergen fra Oslo for å bistå i saken den gang.

Han sier at han ikke hørte noe om spionmistanker knyttet til prøveskyting av raketter da han jobbet med saken.

– Jeg har hørt om det senere, men på den tiden var jeg ikke klar over det, sier Tofte.

Spionjegerens formening er at Sovjet ville brukt andre metoder for å følge med på våpenutviklingen.

– Hvis de sendte noen ville de nok gjort det fra Sovjets ambassade i Oslo. Eller sendt noen russiske fiskebåter til området. Jeg tror ikke de ville bruke en slik kvinne som henne, sier Tofte.

Hør mer om Isdalskvinnen i podkast-serien «Death in Ice Valley» som NRK lager sammen med BBC World Service: