Hopp til innhold

Christian Strand — Foto: ANDERS LEINES / NRK

Jeg ville være en sønn som ikke skuffet dem

Det skulle ta mer enn 40 år før jeg våget å stille pappa Arne Strand de store spørsmålene om adopsjonen fra Indonesia. Når jeg var et så ønsket og etterlengtet barn, strakk jeg meg langt for å leve opp til forventningene.

Jeg hadde egentlig ikke ønsket å dra dit. Hvorfor skulle jeg det? Men nå følte jeg at jeg burde. Eller burde jeg ikke? Jeg spurte pappa rett ut.

– Hva tenker du om at jeg reiser til Sukorejo? Om at jeg finner barnehjemmet, der jeg ble født?

Det siste året har jeg vært gjennom en mental og fysisk reise. Jeg har gått inn i min egen adopsjonshistorie fra Indonesia med TV-serien «Gitt bort». Det er en reise jeg ikke kunne gjort tidligere. Jeg var rett og slett ikke klar for det. Og jeg var usikker på om pappa var det.

Uten godkjennelsen fra han kunne jeg ikke ha dratt. Dette er jo like mye hans historie som min.

Store forventninger til en liten gutt

Mamma og pappa hadde ventet i over ti år på å få et barn. Og for 43 år siden reiste de for å hente meg. Midt i hovedstaden Jakarta i Indonesia skulle de treffe meg for aller første gang, sammen med andre norske familier som også ønsket seg barn.

Hvem var han? Den lille bylten som ble båret inn i en liten blå tøybag fra en på barnehjemmet. Levde jeg opp til forventningene de hadde skapt seg?

Hvem måtte jeg bli for å leve opp til det bildet de hadde av meg, da de stemplet meg ut av barnehjemmet Yayasan Sayap Ibu i Jakarta. Hvis jeg bare var god nok på skolen, god i idrett, fikk mange venner?

Jeg strakk meg så langt jeg klarte for å bli god på skolen, fordi jeg visste at det ville gjøre mamma og pappa stolte. Uten å si det rett ut, så ville jeg vise dem: «Dere har valgt riktig». Jeg ville være en sønn som ikke skuffet dem.

I voksen alder vet jeg at jeg ikke hadde trengt å strekke meg så langt, for at de skulle være stolte av meg. Men selv om dette var tanker i et lite barnehode, så fulgte det med meg i nesten alle ting jeg gjorde i oppveksten.

Jeg ville så gjerne vise foreldrene mine at det valget de hadde gjort med å få akkurat meg ikke var feil. De hentet meg fra den andre siden av jordkloden og tok meg til seg som sitt eget. Jeg hadde vært så veldig ønsket.

En daglig påminnelse om utenforskap

Min flate nese og mørke hud, kullsvarte hår og en ukjent historie om å bli født av en dame ingen av oss visste noe om, skapte en usynlig avstand mellom oss som jeg ikke ville gjøre større enn den var.

Å være en nær og god familie ble viktig for meg, og vi var jo det. En familie full av kjærlighet. Men i mine mørkeste øyeblikk kunne jeg kjenne på en fortrengt følelse og tvil. Jeg hørte jo at blod var tykkere enn vann. Og jeg var jo på en måte vann.

«En manglende opplevelse av å ha noen å speile seg i, kan også ha betydning for følelsen av tilhørighet», står det i en rapport om adopterte fra OsloMet, som avdekker rasisme og utenforskap.

En annen studie av Kjersti Grinde Sathish fra Vitenskapelig høgskole, peker på angst og depresjoner blant adopterte. Flere sliter også med selvmordstanker, og noen av de intervjuede hadde også forsøkt å gjennomføre.

Jeg har vært heldig. Jeg har ikke kjent på så sterke følelser som Satish beskriver. Men jeg har vært usikker på om jeg var god nok for mamma og pappa. Å føle på den måten bekrefter også førsteamanuensis ved VID Vitenskapelige høyskole Anne Kyoung Sook Øfsti som selv er adoptert fra Korea og jobber med adopterte som familieterapeut:

– Jeg tror at særlig utenlandsadopterte kjenner på en sårbarhet. Vi blir daglig påminnet om at vi er «hentet», valgt inn i en flokk, som ikke nødvendigvis er vår i utgangspunktet. Har man blitt valgt, kan man også velges ut. Tilhørigheten er porøs fordi vi vet at foreldrene våre har adoptert oss med tanke på- og ønske om økt livskvalitet, sier hun.

Jeg tror mange ikke-adopterte kan ha den følelsen, også. Et ønske om å leve opp til foreldrenes forventninger. Men for adopterte ligger det nok et ekstra lag på toppen. Et ønske om å høre til på tross av et annet opphav. Jeg hadde mer å bevise. Den følelsen har vært sterkt til stede hele tiden.

Den viktige samtalen

Inne på Grand hotell var det dunkelt. Jeg gikk noen skritt bak pappa. Han visste hvor han ville sitte inne på restaurant Palmen, og viste vei.

Jeg hadde bedt han møte meg her for å snakke om adopsjonen. Om de tingene jeg har kjent på, men ikke turt å spørre om før.

Under praten tok han opp papirer, papirer han har hatt liggende. Papirer som han kanskje hadde vist meg en eller annen gang i barndommen mens vi bodde på Siggerud, men som jeg ikke hadde brydd meg om å se på.

Eller så hadde jeg rett og slett glemt dem. For hvorfor skulle jeg huske dem? Navn, datoer og steder fra et land som jeg ikke hadde noe mer med å gjøre. De hadde jo ingen betydning for meg i dag.

Jeg kjente jeg hadde en blandet følelse i kroppen. Både en klump i magen for å stille han spørsmål som jeg trodde ville såre han og sommerfugler i magen for å få noen flere svar enn det jeg hadde hatt med meg fra barndommen.

Dette var første gang han og jeg satte oss ned sammen på denne måten og snakket om min adopsjon. Det føltes rart å sette meg ned på denne måten med han. Det ble så direkte, så rett på.

Oftest når vi snakket om adopsjonen i barndommen, så var det hvis han eller mamma tok frem det grønne fotoalbumet hun hadde laget fra hentereisen de hadde tatt til Indonesia. Da snakket vi gjerne rundt bildene som mamma hadde limt inn i albumet.

Der var det bilder av meg, noen måneder gammel i Indonesia og mitt aller første møte med dem. Jeg husker jeg syntes jeg så fornøyd ut der jeg lå på et lite teppe og stirret på mamma som sto over meg og smilte.

Jeg husker også at mamma så glad ut. Det virket som hun var fornøyd med å få akkurat meg som sønnen sin. Etter at hun gikk bort i 2005, er det et fint minne å ha med seg.

Nå satt jeg overfor pappa inne på Grand og han skulle fortelle meg hva som sto i de førti år gamle papirene. Jeg kjente jeg hadde mange spørsmål, mange tanker.

Han trakk frem en bunke med tre grå mapper.

«Du har sett disse før?»

Han så på meg før han åpnet den første mappen. Jeg så på han, og ble usikker. Jeg husket fargen på mappen. At de lå i en boks inne på soverommet hos mamma og pappa. I et skap over alle klærne til mamma. Men jeg hadde aldri hentet dem ned derfra. Aldri sett på dem siden jeg var 8, kanskje 9 år.

Jeg ristet forsiktig på hodet.

Et trygt grunnfjell

Jeg så på pappa som leste høyt fra papirene med en ro og enkelhet. Som om det bare var en vanlig tekst, navn og steder. Jeg kjente at det han leste fra papirene var fint å høre. Jeg merket med en gang at jeg var mye mer åpen for å høre enn da jeg var yngre.

Dette var informasjon mamma og pappa kanskje hadde fortalt meg før, men som jeg ikke har vært klar til å ta inn i livet mitt før nå.

Nå satt jeg her med pappa. Ikke bare som sønnen hans, slik det hadde vært i barndommen, men også selv som pappa til to små gutter. Det han nå fortalte meg fikk en helt annen betydning. Jeg så på det på en ny måte. For første gang skjønte jeg mer av hvordan det måtte ha føltes å gi fra seg sitt nyfødte barn til adopsjon.

Pappa fortalte om reisen til Jakarta i Indonesia. Om steder de hadde vært, mennesker de hadde møtt, om adopsjonsforeningen og juridiske prosesser de måtte igjennom for å få med seg meg hjem til Norge.

Jeg så på pappa og fortalte han at jeg ville reise. At jeg ville dra ut på den samme turen som han og mamma tok da de hentet meg. Gå i deres fotspor.

Før ville dette vært et vanskelig å snakke om. Det kunne bli oppfattet som at jeg søkte noe som jeg ikke fikk hos mamma og pappa. Et bånd jeg ikke hadde med dem.

Nå var jeg tryggere på meg selv, og jeg hadde bygget meg en trygg plattform med kona mi Madeleine og barna. Grunnfjellet var støtt på en helt annen måte enn i barndommen.

Nå var jeg ikke redd for at mitt spørsmål om hvor jeg egentlig kom fra, og min biologiske slekt skulle endre mitt forhold til pappa, sånn jeg kanskje trodde da jeg var yngre. Nå tvilte hverken han eller jeg på hvor vi hadde hverandre. Jeg visste at han elsket meg. Uansett.

Å spørre om tillatelse

I min prosess med å gå inn i min egen adopsjonshistorie, forsto jeg at det kanskje ikke holdt å reise i mamma og pappas trygge fotspor. Tiden før de fikk meg i armene i Jakarta hadde de ingen historier fra. De ante ingen ting.

Fra å egentlig bare være nysgjerrig på landet, ville utforske maten og kulturen, skjønte jeg at jeg var nødt til å gå dypere inn i det om jeg ville finne svar.

Da måtte jeg åpne dører jeg egentlig ikke hadde hatt lyst til. Da måtte jeg reise til den lille landsbyen Sukorejo hvor jeg ble født. En liten by på andre siden av Java. To timer østover med fly fra Jakarta.

Hvordan skulle jeg forholde meg til den delen av historien ingen i familien visste noe om? Gå inn i det ukjente, med de overraskelsene som måtte komme? Kunne jeg reise til Sukorejo? Enda dypere inn i min egen historie?

Hva ville pappa tenke om det? Var det greit for han at jeg gikk lenger enn det han og mamma hadde gjort? Det ble helt avgjørende for meg at han ga meg en slags tillatelse.

Han tenkte seg ikke lenge om før han smilte.

«Det synes jeg du skal gjøre, Christian. Det kommer til å bli veldig sterkt»

Jeg så på han at han oppriktig mente at det var noe jeg burde gjøre. Og jeg trodde på han. Det var ikke noe han sa bare for å please meg. Jeg var glad vi rakk å ha den samtalen. Kort tid etter døde pappa.