Forsvinningssaker - montasje
Foto: NTB scanpix, faksimiler fra VG, Dagbladet, Nordlands Framtid (montasje)

De kom til Norge og døde

En rekke makabre likfunn på 1960- og 70-tallet er fremdeles uløste gåter.

Ståle Hansen
Journalist
+ 3 til
Bylinebilde - Øyvind Bye Skille
Eirin Aardal byline
Journalist
Marit Higraff
Journalist

En død japaner på en fjelltopp i Bodø. En libaneser som vasset gjennom snøen på Bardufoss og ble funnet død av blåsyreforgiftning. En latvier som ble overkjørt av toget ved avsidesliggende Majavatn i Nordland.

Og det største mysteriet av dem alle: Den såkalte Isdalskvinnen, som ble funnet død og sterkt brannskadet i Isdalen utenfor Bergen sentrum. Alle merkelapper var borte – og kvinnen hadde brukt minst åtte falske identiteter

Nyheter i Isdalssaken

I fjor sommer fant NRK, i samarbeid med politiet og Folkehelseinstituttet, Isdalskvinnens DNA.

Og på fredag kom resultatet fra den første store undersøkelsen av dette DNA-materialet. Det viste at Isdalskvinnen kom fra Europa.

Men det har altså vært flere saker i Norge av samme kaliber som Isdalskvinnen. Ofte har disse sakene ført til spekulasjoner om at de døde utlendingene har vært utenlandske spioner, fordi flere av dem har blitt funnet nær viktige norske militæranlegg.

Den første saken ligner så mye på Isdalssaken at det har ført til spekulasjoner om at de to sakene kan ha en sammenheng:

1: Kvinnen fra Estland

Forsvinningssaken på Leka i 1966
Foto: NTB Scanpix, faksimiler fra Trønder-Avisa og Stavanger Aftenblad (montasje)

14. juli 1966. Det er høysommer på øya Leka, helt nord i Nord-Trøndelag – på grensen mot Nordland. Det blåser friskt fra havet. På stranda ved Kvalneset, på yttersiden av øya, leker de to barna Laila og Bjørnar på ni og tolv år.De leter etter drivved som har skylt i land på stranda.

Under en bergnabb får de se en kvinne som halvt sitter og halvt ligger, med ansiktet vendt ut mot havet. Hun sitter helt stille, og reagerer ikke på de to barna.

Kort etter er lensmannen varslet. Snart er politifolkene på plass ved den døde kvinnen. De oppdager raskt at alle merkene er fjernet fra klærne hennes. I et bål ved siden av kvinnen finner de rester av merkene, og av kvinnens identifikasjonspapirer, bilder og et kart.

Politiet finner også flere sovetabletter ved siden av kvinnen. Dette gjorde politiet så sikre på at hun hadde begått selvmord, at kvinnen aldri ble obdusert.

Falske navn

Politiet finner raskt ut at kvinnen har bodd på en rekke pensjonater og hoteller i Trøndelag og Helgelandsområdet, med tre-fire forskjellige identiteter. I Brønnøysund er hun for eksempel H. Whitmore fra Untley Terrace i London – og på sitt siste oppholdssted, Leka pensjonat, kaller hun seg mrs. S. Bruce fra 157 Kensington Road i London.

Sporet som leder fram til kvinnens egentlige identitet finnes på et hotell i Trondheim. For her har kvinnen etter alt å dømme brukt sitt ekte pass. Resepsjonsvakten har notert passnummeret, og det peker mot Nederland. Ved en tilfeldighet er også kvinnen blitt avfotografert av turistsekretæren i Rørvik, som vil bruke bildet i en reisebrosjyre.

Passnummeret og bildet blir sendt til nederlandsk politi, som snart kan melde at kvinnen er den 39 år gamle Galina Bredemeijer fra Amsterdam. Galina er opprinnelig født i Estland, men flyktet til Nederland etter krigen, og giftet seg med en mann i Amsterdam.

Selvmordsbrev

Ektemannen blir oppsøkt av politiet. Han forteller at Galina har slitt med store psykiske problemer. En drøy måned før hun ble funnet død på Leka, forlot hun hjemmet i Amsterdam – og etterlot seg et brev der hun skrev at hun ikke ville bli begravet i Nederland.

I 1999 får Trønder-Avisa innsyn i etterforskningsdokumentene i saken - mye av opplysningene i denne saken bygger på det de finner der. Dokumentene viser at politiet fulgte sporene etter Galina Bredemeijer fra Nederland til Finland, og videre til Norge. I bålet ved siden av liket fant politiet et kart, der Leka var merket med et rødt kryss – stedet der både reisen og livet til Galina Bredemeijer endte.

Noe nærmere svar på hva som var motivet hennes fikk man aldri. Hun ble begravet uten gravstein på en kirkegård i Namsos. Mannen hennes – som aldri meldte henne savnet – ba heller ikke om å få kisten flyttet til Nederland.

2: En japaner på Skautuva

Forsvinningssaken fra Skautuva ved Bodø i 1976
Foto: faksimiler fra Nordlands Framtid (montasje) / Montasje: Øyvind Bye Skille

19. september 1976. Det er en praktfull høstdag i Bodømarka – sol fra blå himmel, og behagelig høsttemperatur. Som vanlig er vinden høyst merkbar på fjellene like nord for byen – men ikke verre enn at Tor Bjørndal og kona legger ut på en lang søndagstur.

Som så mange turgåere har de den store parkeringsplassen på Maskinisten, like utenfor byen, som utgangspunkt. Etter å ha arbeidet seg opp mot den 366 meter høye Keiservarden, fortsetter de innover fjellet – litt utenfor de vanlige turløypene.

– Plutselig ser vi liket. Det er bare klær med bein inni, så han må jo ha ligget der i flere måneder, forteller Tor Bjørndal til NRK i dag.

Den døde mannen hadde kledd godt på seg, før han la ut på turen en gang i 1975. Blant annet hadde han på seg tre lag med bukser. Nå er det bare skjelettet igjen.

– Men det var en liten tust med svart hår der, som gjorde at vi tenkte at han kanskje var asiat, sier Bjørndal.

Spekulasjon om spionasje

Liket ligger ved en steinur et lite stykke fra toppen av fjellet Skautuva.

Utsikten herfra er fantastisk både mot byen og utover havet. Utsikten til flere viktige militæranlegg skal bidra til avisspekulasjoner om at mannen egentlig var spion. Blant annet kunne han se rett ned på den hemmelige radiostasjonen til Natos atlanterhavsflåte og Forsvarskommando Nord-Norge i Skjelstad nord for Bodø.

Ekteparet skynder seg ned fra fjellet, og drar rett til politistasjonen for å melde om funnet de har gjort. Dagen etter rekvirerer politiet et helikopter fra Forsvaret, og sender etterforskere opp på Skautuva.

De oppdager fort at denne saken kan bli hard å knekke. Alle identitetsmerker på klærne hans er borte, og han har ingen identitetspapirer på seg. Bare et par togbilletter fra Stockholm ligger i den ene lommen. Billettene er uten navn.

I registeret over savnede personer finnes det ingen som passer. Det gjør politiet enda sikrere på at det dreier seg om en utlending. Heldigvis er tennene intakte. De skal snart sørge for at mannen blir identifisert.

Men mens bilder og diagrammer over tennene undersøkes av politistyrker over hele verden, spekulerer norske medier vilt i hvem mannen kan være. Lokalavisa Nordlands Framtid foreslår at han kan være en spion som er landsatt fra en ubåt i fjæra utenfor Bodø.

På «orientert hold» får avisa opplyst at dette vil være en høyst aktuell fremgangsmåte for en fremmed makt som vil spionere i området.

Svaret kommer

Men etter en drøy måned kommer fasiten. På den andre siden av kloden har politiet i Japan matchet tannbildene med den 24 år gamle Tatsuo Hirata, fra Sapporo. I 1975 reiser han til Europa for å jobbe på en japansk restaurant i Hamburg. Men jobben varer bare et par uker. I slutten av mai skriver Tatsuo til familien at han nå vil reise rundt i Europa og leve av strøjobber.

Politiet klarer å følge reiseruten hans fra Tyskland, via Danmark til Sverige. I Stockholm blir han observert for siste gang 24. juni 1975.

Litt over et år senere blir han altså funnet av ekteparet Bjørndal på en forblåst fjelltopp i Bodø. Men selv om politiet klarer å identifisere Hirata, får man aldri svar på hvorfor han var på Skautuva og hvorfor han døde så langt hjemmefra.

3: En libaneser på Bardufoss

Forsvinningssaken på Bardufoss i 1962
Foto: Norsk luftfartsmuseum/faksimiler fra VG og Dagbladet (montasje)

Under etterforskningen av Hirata-saken trekker politiet paralleller til en enda merkeligere sak som skjedde enda lenger nord noen år tidligere. Heller ikke denne saken har noen gang blitt fullstendig oppklart.

Julen 1962. I den blåkalde desembernatten i Bardufoss brytes stillheten av lyden av støvler mot hardpakket snø. Langs riksveien fra flyplassen trasker en skikkelse ikledd en grå duffelcoat med hetten trukket godt over hodet.

Det er mørkt, og mannen er innpakket i tykke vinterklær fra topp til tå. Hvis vitnet hadde sett ham tydeligere, hadde han nok stusset over at mannen er mørkere i huden enn det som er vanlig i Nord-Norge på tidlig 1960-tall.

Mannen i duffelcoaten svinger brått ut av hovedveien, og vasser innover i snøen langs et skispor som løper innover i skogen.

Blåsyre

Morgenen etter kommer en soldat fra Brigaden i Nord-Norge på sin faste morgentur på ski langs det samme sporet. Omtrent 400 meter inne i skogen på Rustahøgda får han se en skikkelse som sitter krumbøyd ved et tre.

Skikkelsen rører seg ikke en millimeter mens soldaten nærmer seg. Da han kommer helt fram ser han grunnen – mannen er død.

Når politiet kommer fram til stedet legger de med en gang merke til at det ikke finnes noen andre spor i snøen enn tråkkene fra den døde mannens pelsforede støvler og skisporene til brigadesoldaten.

Saken blir enda merkeligere når obduksjonen viser at han ikke frøs i hjel, men døde av forgiftning med cyanid. Hverken i termosen med kaffe som mannen hadde med seg, eller i mannens bagasje, ble det funnet spor av denne dødelige giften.

Fra Beirut til Bardufoss

Denne gangen er ikke identifikasjon noe problem. Mannen har etterlatt seg pass og visum, utstedt til Adnan Salim Maalouf, ugift og født i Beirut i Libanon i 1933. Politiet finner raskt ut at han jobber som kjemiingeniør i et firma i Lausanne i Sveits.

Undersøkelsene til politiet viser at Maalouf kom til Fornebu flyplass utenfor Oslo dagen før han flyr videre til Bardufoss. I Oslo utstyrer han seg med vintertøy. Frakk, støvler, lue og hansker.

På vei nordover forteller Maalouf til flyvertinnen at han skal besøke en bekjent i Tromsø. I 1962 har ikke Tromsøs flyplass på Langnes åpnet enda, så passasjerer som skal til Ishavsbyen går av på Bardufoss og tar buss videre.

Det mystiske kartet

Vel fremme på Bardufoss spør libaneseren om han kan få lagre bagasjen sin i en oppbevaringsboks i terminalbygget i noen dager. Igjen forteller han at han skal besøke en venn i Tromsø, og at han vil plukke opp bagasjen på vei tilbake.

Da politiet etterlyser Maaloufs bekjente i Tromsø er det ingen som melder seg. Dette får politiet til å mistenke at Maalouf aldri hadde tenkt seg dit – men at Bardufoss var det egentlige reisemålet hans. Denne teorien blir styrket da de finner et kart over Bardufoss-området i bagasjen hans.

På kartet er det tegnet inn to streker, som krysser hverandre i nærheten av det stedet der han blir funnet død. I lommen på duffelcoaten hans har Maalouf en signallykt med grønt og rødt lys. Dette er nok til at pressen spekulerer i om Maalouf har vært i Bardufoss på et spionoppdrag.

Flyplassen og området rundt er et av de viktigste militære områdene i Norge – som base for Norges største stående militæravdeling, jagerfly og helikoptre.

Spionforklaringen er lett å ty til. For hva får en libaneser til å utstyre seg for polar vinter, reise til Bardufoss og forgifte seg selv i skogen?

Selvmord

Med politi og pressefolk som eneste vitner, blir Adnan Maalouf begravet på en kirkegård i Tromsø. En stund etter reiser familien hans i Libanon en gravstein over den mystiske mannen.

"Tragedy or mystery?" står det inngravert på den.

Fem år etter dødsfallet blir en av politietterforskerne intervjuet anonymt i Dagbladet. Han har ikke tro på spionteorien.

– Nei. Vi har grunn til å tro at han var noe ubalansert. Og at han en gang tidligere har begått et selvmordsforsøk. Det mest nærliggende er å tro at han har begått selvmord under litt melodramatiske omstendigheter. Men vi vet ikke. Jeg innrømmer gjerne at det knytter seg spesielle omstendigheter til Maaloufs død, sier han.

Selvmordsteorien blir styrket når Dagbladet kort etter blir kontaktet av en lege ved Lovisenberg sykehus i Oslo. Han forteller at han og en annen norsk lege kjente Maalouf fra studietiden i Sveits.

Der kjente de libaneseren som en arbeidsom og pålitelig mann, som steg raskt i gradene i kjemifirmaet der han jobbet.

– Men han var følelsesmessig nokså labil, og kunne svinge fra sinnstilstander dypt nede og opp til de store høyder, sier han.

Legen forteller at han snakket med Maalouf en drøy uke før han ble funnet død.

– Da sa han: «Nå har jeg vært i Syden og i Vesten. Nå vil jeg nordover til Norge – så langt pengene rekker». Jeg tror han var ubalansert nok til å begå selvmord.

Men heller ikke i Maalouf-saken har vi fått endelig svar på hva som var libaneserens motiv.

Flere mysterier

Her er et par av de andre mystiske sakene der utlendinger ble funnet døde i Norge på denne tiden:

  • 1. august 1971: En mann blir overkjørt av sørgående natt-tog på Nordlandsbanen, fire kilometer utenfor Majavatn helt sør i Nordland fylke. Da liket blir funnet er det uten hode, og det finnes ingen identitetspapirer eller merker. Først tre år senere klarer politiet å identifisere mannen. Fingeravtrykkene hans viser seg å tilhøre Andriz Berzins som er 27 år på dødstidspunktet. Han bor i Würzburg i Tyskland og har fortalt foreldrene at han skal på ferie til Belgia og Frankrike. Saken er fortsatt en uløst gåte.
  • 14. august 1966: Liket av en mann blir funnet i Borre i Vestfold. På liket finner politiet en lommebok med 1100 svenske kroner, men ingen identitetspapirer. Det eneste sporet er en regning fra et hotell på Island, utstedt på Anders Karlsson, Jönköping, Sverige. Fingeravtrykkene viser at det dreier seg om 18 år gamle Tommy Plath fra Sävsjø i Sverige. Dødsårsaken blir ikke klargjort, og ingen vet enda hvorfor han brukte falskt navn og døde i Norge.