Albert Einstein og John Forbes Nash
Foto: Susanne Flender / NRK

Da geniet døde, etterlot han seg en gåte i Norge

Tre dager før sin død stod matematiker John Nash i Oslo og hevdet han kunne forbedre Einsteins relativitetsteori. Vås, sa folk – men en nordmann ante noe stort.

86 år gamle John Nash snakket med grøtete, utydelig stemme i aulaen på Universitetet i Oslo, 20. mai 2015.

«Hvis, eh ... hvis man gjør standarden ... legger sammen fire, eh, fire komponenter ... ».

Den gamle nobelprisvinneren i økonomi strevde med å trykke seg framover i PowerPoint-presentasjonen sin. Til slutt måtte en ung mann komme opp og legge fjernkontrollen inn i hånda hans. Det var vanskelig å høre.

Men mellom de slørete ordene kunne man tyde et mildt sagt oppsiktsvekkende budskap fra den legendariske matematikeren og økonomen:

At han hadde funnet en ligning han mente kunne erstatte selveste relativitetsteorien.

John Nash
Foto: Eirik Fure Baardsen / DNVA

Vi snakker altså ikke om vitenskapelige småtterier her, men om Albert Einsteins store mesterverk: ligningen som forteller hvorfor jorda går i bane rundt sola, teorien som gir oss alt fra sorte hull til Big Bang. Og nå hevdet altså John Nash å ha funnet en forbedring.

I denne verdenen var det som å banne i Det sixtinske kapell.

Publikum i Oslo var i utgangspunktet vennlig innstilt, de var til stede for å hedre Nash i forbindelse med den prestisjefulle Abelprisen i matematikk. Men det kom ingen stormende jubel ved slutten av foredraget.

Da Nash smilte og strakte håndflatene ut til hver sin side – som for å si «tadaaa!» – klappet publikum kun høflig. Enkelte var pinlig berørt.

​ – Det var moro å få oppleve et ikon. Men jeg … jeg skjønte ikke mye, sier den norske fysikeren Arnt Inge Vistnes, som satt i salen.

– De som bortimot er genier, de er jo spesielle. Litt distré, litt fjerne, litt … ja. Spesielle, sier han, nærmest unnskyldende.

Tilhørerne visste at John Nash hadde vært innlagt på mentalsykehus flere ganger. De visste at han hadde strevd med paranoid schizofreni og grandiose vrangforestillinger i flere tiår. De hadde sett det i filmen om hans liv, «Et vakkert sinn» («A Beautiful Mind»).

De lot foredraget passere i stillhet.

På vei hjem fra Norge døde John Nash. En av vår tids skarpeste og mest originale tenkere endte sine dager på en 14-felts motorvei i New Jersey, slengt ut av en gul taxi sammen med kona Alicia.

Og der kunne denne historien stoppet.

Men det var én mann som tok Nash på alvor. Han heter Øyvind Grøn, og er norsk professor i fysikk.

Vi i NRK hadde bedt ham ta en titt på Nashs ligninger, og etter en tids intens kalkulering ringte professoren begeistret, fra en korridor med dårlig akustikk og med knekkebrød i munnen.

– Sist lørdag satte jeg meg ned på kvelden og utover natten og regnet ut lysavbøyningen for ligningene til John Nash. Og … jeg fant et gledelig resultat!

Det hadde rett og slett vist seg, fortalte han, at John Nash kan ha vært inne på noe. Kunne det være en vitenskapelig verdenssensasjon?

En rar verden

Det er ikke hver dag vi dykker ned i historier om avdøde matematikere på NRK.no. Det er ikke ofte vi skriver om relativitetsteorien heller.

Men det var noe fengslende ved denne historien, med sin verden av eksentriske genier, mystiske tall og utregninger av planetbaner. Det er liksom noe stort over astrofysikken, og det blir ikke større enn den generelle relativitetsteorien, teorien som kort sagt beskriver hvordan hele universet henger sammen.

Og så var det én ting til som var spesielt med akkurat denne historien.

Nemlig at vi i NRK, bare noen få uker før han omkom, stod på kontoret til John Nash i Princeton og ble introdusert for noe som føltes som en hemmelighet:

At han hadde funnet en mulig forbedring av Einsteins relativitetsteori.

Invitasjonen til Princeton

Den aller første gangen vi snakket med John Nash, på telefon våren 2015, lå han i badekaret.

– Hello?

– Hello, this is Torkild Jemterud and I'm calling from Norwegian Broadcasting, and I …

– You would like to speak to my husband, would you?

– Yes, I would very much like to speak to him.

– Well, hold on a minute, I have to get the phone to him.

Det plasket i bakgrunnen.

– Hello?

– Hello, is this John Nash?

Plask.

– Hello?

– Hello!

– Yes. Nash. Hello. Yes.

Omsider fikk vi gjort det vi skulle, nemlig å gratulere 86-åringen med Abelprisen. Men vi ble også invitert til kontoret hans på Princeton. Det var der vi for første gang skulle høre om John Nash-teorien.

For å komme til Princeton University må man kjøre fra New York og vestover til New Jersey. Ute på de fuktige slettene ligger den søvnige universitetsbyen Princeton med sine ærverdige viktorianske murbygninger.

Ved enden av Einstein Drive, foran en liten innsjø, finner man Instituttet for avanserte studier. Det er et slags matematisk panteon – her har de vandret rundt, vitenskapens semiguder: Oppenheimer, Gödel, Von Neumann. Og selvfølgelig Albert Einstein.

Noe av det første John Nash gjorde da han begynte her på slutten av 1940-tallet, som 20 år gammel student, var å banke på døra til nettopp Einstein.

Nash forklarte i all ydmykhet at vår tids største vitenskapsmann hadde misforstått noen småtterier rundt blant annet tyngdekraft og friksjon.

Det gikk som det måtte gå. «Les mer fysikk, gutten min», sa Einstein og sendte ham på dør.

Nash på besøk hos Einstein
Foto: Susanne Flender / NRK

Karrieren til John Nash var full av slike episoder, for Nash elsket å utfordre det etablerte.

Som ung mann var han kjent for å gå plystrende rundt på universitetet og spørre tilfeldige medstudenter om de hadde noen matematiske problemer de slet med. Et par dager senere kunne Nash komme slentrende tilbake og hadde løst problemene, bare for å vise hvor smart han var.

Det rare med Nash, var at når han først bestemte seg for å gå løs på et av disse matteproblemene, nektet han å lese seg opp. Han snakket med folk, og hentet løse ideer fra andre på fakultetet, men han gikk ikke på forelesninger eller leste teori.

– Det var fordi han ikke ville bli påvirket av hva andre tenkte. John Nash mente at for å være original, må man være uavhengig, forklarer en gammel kollega, Sergiu Klainerman, til NRK.

Det var nemlig noe spesielt med hvordan John Nash tenkte.

Hvis man ser for seg et matteproblem som Mount Everest, prøvde de andre matematikerne å klatre opp den letteste ruta, fra Nepal-sida. Nash, derimot, kunne plutselig dukke opp på toppen, ut av det blå, etter å ha tatt bakruta fra Kina. Han fant matematiske veier andre ikke engang kunne tenke seg.

– Han var en ekstremt original og dyp matematiker. Noen av arbeidene hans … herregud, jeg kunne aldri ha kommet på noe sånt! sier Louis Nirenberg, mannen som delte Abelprisen med Nash i 2015, til NRK.

Man forventer liksom at kontoret til en slik matematisk storhet skal ha mahognipult og mektige, mørke trevegger. Slik var ikke kontoret til John Nash. Det som møtte oss våren 2015, var et helt vanlig, trangt forskerkontor med en tavle og en liten PC.

John Nash på Princeton i 2015
Foto: Torkild Jemterud / NRK

De hvite veggene var fulle av diplomer og fotografier. På kritthylla under tavla stod bilder av geniale sjakkspillere, blant dem Magnus Carlsen. Det lå papirbunker overalt.

Spørsmålet var hvor mye genialt som egentlig hadde foregått der de siste tiårene.

– Jeg har lagt merke til at jeg kan ha ideer som holder vann, men at jeg også kan ha ideer som ikke gjør det. Jeg har opplevd å være mentalt syk, forklarte Nash.

Historien om Nashs paranoide schizofreni er blant annet fortalt i Hollywood-filmen om hans liv, med Russell Crowe i hovedrollen.

Et vakkert sinn

Russell Crowe som en ung John Nash i «Et vakkert sinn».

Foto: REUTERS

Midt i sin mest produktive periode som forsker, da han var rundt 30, begynte Nash å oppføre seg merkelig.

Han skrev brev til alle ambassadene i Washington – i fire farger – om at han var i ferd med å opprette en verdensregjering. Han hadde fått i oppdrag å sørge for kosmisk fred, og hemmelige agenter prøvde å stoppe ham.

Noe av det verste for Nash var at det matematiske arbeidet hans ble rammet. Plutselig grublet han mer på tallmystikk enn på ekte matematikk. Hver dag fylte han den store tavla i fysikkbygningen, to ganger fire meter, med en blanding av politikk og såkalt numerologi, rare sammenhenger mellom tall.

Bill Browder, som hadde kontoret ved siden av Nash da vi var på besøk, forteller:

– Nash ringte meg en dag og sa at «Hvis du tar gjennomsnittet av tallene i datoen for Black Friday, og ganger det med Krutsjovs bursdag, og legger til børsindeksen, så får du dette tallet!». Det var personnummeret mitt. Han lurte på hva jeg syntes om det, sier Browder.

Nash ble tvangsinnlagt på mentalsykehus flere ganger, og han fikk medisiner.

Utover 80-tallet ble Nash gradvis bedre, og han hevder han ikke brukte medisiner de siste 30 årene av sitt liv.

– Det er som om deler av hjernen går ut i streik, forklarte han oss på kontoret i 2015.

– Du kom deg ut av det til slutt?

– Ja. Men det var en del inn og ut. Da jeg omsider kom meg ut, var det uten å være innlagt. Jeg tror at hvis man er på medisiner for lenge, kan det redusere hjernefunksjonen.

Da vi var på besøk på kontoret hans, var tavla full av tekst. Mellom formler, notater og telefonnummer, hulter til bulter, kunne man skimte ordene «Mars», «Venus» og «Jorda».

– Du er fortsatt opptatt av universet? spurte vi og pekte på tavla.

Nash mente det var sønnen som hadde skrevet planetnavnene på tavla. Men opptatt av universet, det var han utvilsomt. For spørsmålet fikk det til å renne setninger ut av John Nash.

Han snakket i mange minutter, tilsynelatende svevende og i bruddstykker, om at verden kan bli en tundra om 13 milliarder år, om hvorvidt Gud eksisterer, om å forandre skalaen for tid. Det var ikke lett å henge med.

Men plutselig, midt i et komplisert resonnement, var det som om han våknet til.

– Det knytter seg til det teologiske …. Uendeligheten og skapelsesplanet … detaljene … Men uansett. Jeg har funnet en ligning som man kanskje kan bruke i stedet for Einstein-ligningen.

Det tok et par sekunder før vi oppfattet hva han hadde sagt.

– Virkelig!?

– Ja.

Dette var første gangen vi hørte om Nashs nye teori, noen uker før han presenterte den i Oslo. Og plutselig framstod den gamle mannen mye klarere.

Han forklarte i detalj hvordan han hadde kommet fram til ligningen ved å se på fotoner, gravitoner og noe som heter rødforskyvning. Han fortalte anekdoten fra Einsteins kontor i 1949, og sa at han hadde vært interessert i tematikken siden før han utviklet schizofreni.

Dessuten, den lange forklaringen hans, om Gud og tundraer og skapelsen, ga plutselig litt mer mening. Det kunne virke som han hadde prøvd å formidle at han syntes Big Bang var en litt rar idé, og at det hadde inspirert ham til å tenke på alternativer til Einsteins forklaringer. Det ville i så fall vært typisk for intuitive John Nash på sitt skarpeste.

Nash viste oss at hele teorien lå ute på nettsiden hans.

John Nash på Princeton i 2015

Der, bortgjemt i et komplisert mappesystem, hadde ligningene ligget og samlet digitalt støv i ti år. Han hadde prøvd å fortelle folk om dem, for de var ikke ferdige. Han trengte hjelp til å fullføre ideen, til å teste om det virkelig kunne stemme. Men ingen hadde lyttet. Et litteratursøk viste at teorien ikke var omtalt eller behandlet noe sted.

Det føltes for galt at ingen hadde sett på dem, så vi sendte ligningene til den norske fysikkprofessoren Øyvind Grøn. Nesten samtidig med at John Forbes Nash jr. forlot Princeton for aller siste gang.

Striden om Nash-ligningene

Øyvind Grøn, professor i fysikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, er en sånn fyr som har en egen relativitetsteori-strikkegenser.

Grøn har to bilder på veggen på kontoret sitt: ett av Albert Einstein, og ett av Jesus.

73-åringen har undervist i Einsteins relativitetsteori på Universitetet i Oslo siden 1985, så da han fikk beskjeden vår om at selveste John Nash hadde laget sin egen variant av teorien, spisset han ørene.

Deretter satte han seg ned og regnet.

Nash hadde nemlig ikke levert noen ferdig løsning, bare en lang, komplisert ligning, et slags regnestykke man kan bruke for å regne ut ting om universet vårt. Ligningen så slik ut i Nashs egen håndskrift:

Nashligningen

Det var ikke noe uvanlig med å levere teorien som uløste ligninger, Einsteins relativitetsteori er satt opp på samme måte. Men noen måtte løse ligningen for å sjekke om den fungerte. Det skulle bli Øyvind Grøn, som etter to måneders tallknusing altså ringte oss.

Han hadde gjort foreløpige beregninger, og de var lovende.

– Det kan se ut som John Nash sin teori på et eller annet vis inneholder mørk energi, fortalte han.

Nash hadde nevnt nøyaktig det samme for oss på Princeton: mørk energi. Det er et sagnomsust begrep innen matematikken og fysikken.

Ideen dukket opp da man oppdaget noe rart rundt år 2000.

Vi hadde lenge visst at verdensrommet utvider seg, at det rett og slett vokser. Lenge hadde vi også antatt at denne veksten kom til å snu, at universet på et tidspunkt ville begynne å bli mindre og mindre igjen – akkurat som når man kaster en ball opp i lufta, og den etter hvert begynner å falle ned mot bakken igjen på grunn av tyngdekraften.

Men rundt tusenårsskiftet oppdaget man noe nytt, nemlig at verdensrommet ikke var i ferd med å snu – tvert imot utvider det seg raskere og raskere hele tiden. Det akselererer. Forskerne fikk dermed et forklaringsproblem. For hvor kommer all den energien fra? Hvilken kraft er det som får verdensrommet til å ekspandere raskere og raskere? Tyngdekraften trekker jo bare innover.

Løsningen til forskerne var rett og slett å finne på en ny kraft. De lurte inn i modellene sine noe de kalte «mørk energi». Det fungerte for så vidt – regnestykkene gikk opp – men det virker jo tross alt litt tilfeldig. Plutselig forklarte vi verden ved å bare anta at det finnes massevis av en energi vi aldri har sett noe til.

Og der står vi altså i dag.

Så ikke rart Øyvind Grøn ble begeistret da han skjønte følgende: at John Nash-teorien så ut til å få universets regnestykker til å gå opp uten at matematikerne og fysikerne måtte innføre denne mystiske mørke energien.

– Så man slipper en kompliserende faktor?

– Ja, man slipper å innføre den mørke energien, den er på en måte innbakt i ligningene allerede! Så dette er spennende foreløpige resultater. Jeg har satt en student på å regne videre. Det er høyst overraskende at ingen andre har kastet seg over dette for lenge siden.

Ja, hvorfor hadde egentlig ingen andre kastet seg over Nashs ligninger, hvis de kunne forbedre verdens viktigste teori?

Noen dager senere fikk vi svaret, da det tikket inn en nedslående e-post fra astrofysiker og forsker Marit Sandstad ved Universitetet i Oslo.

Sandstad tok doktorgraden sin i nettopp mørk energi og alternativer til Einsteins gravitasjonsteori. Dette var hennes spesialfelt.

Og budskapet hennes var nådeløst: NRK burde ikke lage denne saken.

Sandstad satt i salen da Nash holdt foredraget sitt, og husker en kollega sa at «Nash har gått helt i hundene». Det syntes hun var litt flåsete, men selv var hun også skeptisk.

Hun mente en nøyere gjennomgang av teorien ville blitt pinlig – at den ville rakne om man gikk den etter i sømmene.

– Jeg tenkte det helt fra det første lysbildet i foredraget hans. Jeg tenkte, dette ser jo ut som ting jeg skriver på min pult hver dag! Det kan jo ikke være dét? Men jo, det var det.

– Du mener det er dumme tanker?

– Nei, absolutt ikke! Men man har utforsket den typen ideer før. Det er allerede noen som har bevist at det ikke fungerer. Problemstillingen er lukket.

Sandstad forklarte oss i detalj om fysikken som skaper problemer, at det oppstår såkalte spøkelser i regnestykkene. Dét er tre hakk for komplisert til å forklare her, men det handler kort sagt om at hvis man rister litt på slike ligninger, utfordrer dem litt, mente hun de ville bli avslørt som ustabile.

Hun sa det er forsket mye på lignende teorier de siste årene, og at det «ramler mørk energi ut av hvilken som helst av dem» – uten at de fungerer. Slike alternative gravitasjonsteorier er et helt eget forskningsfelt, noe Nash tydeligvis hadde ignorert.

Sandstad er, ifølge flere fysikere vi har snakket med, en av Norges skarpeste på dette feltet, og hun hadde sagt at «problemstillingen er lukket». Hvis én setning kan smelle igjen døra for en sak, så er det den.

Og så var det ryktene vi hadde hørt om John Nashs besøk i Oslo, da. At han hadde vært litt … eksentrisk.

John og Alicia Nash møter Kong Harald

John Nash og kona Alicia på audiens hos Kong Harald.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

John Nash og kona Alicia ankom Oslo lørdag 16. mai 2015, trøtte og nesten uten bagasje.

Anette Burdal Finsrud ved Det Norske Videnskaps-Akademi hadde ansvaret for det praktiske rundt ekteparet Nash under oppholdet – og Nash ringte henne til alle døgnets tider. Natta før den store prisutdelingen ringte han for eksempel klokka halv ett fordi det var kaldt på hotellrommet.

– Jeg tror vi satt i 45 minutter og snakket om forskjellen på hotellets aircondition og systemet Nash hadde hjemme i New Jersey. Han byttet stadig vekk samtaleemne, helt ut av det blå, sier Finsrud.

Det skjedde en del rare episoder de dagene. Tirsdag kveld hadde Kong Harald invitert til bankett på Akershus festning, og hundrevis av gjester stod klare i gallakjole og smoking. Plutselig stivnet Finsrud til: John Nash, selveste hedersgjesten, hadde ikke kommet.

– Da vi skulle på bankett, hadde Nash lagt seg til å sove på hotellrommet, sier Finsrud.

Det var problematisk, for det er etikette at Kongen skal være den siste som ankommer slike banketter. Og Kongen var allerede på vei i bil.

– Så Kongen satte seg faktisk i bilen og ventet på Nash, i den rundkjøringen på vei opp til Akershus festning. Han måtte vente i sikkert 20 minutter.

– Kongen satt i bilen og ventet på Nash? I en rundkjøring?

– Ja. Eller på plassen rett foran der. Da gikk det en del fortvilte telefoner fram og tilbake!

Da Nash omsider dukket opp, ble han plassert ved siden av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Den norske politikeren forteller:

– Det gikk bra, bortsett fra at han mistet en tann, faktisk.

– Nash mista en tann?

– Rett og slett. Jeg vet ikke hvorfor, sier Røe Isaksen.

Kunne virkelig denne gamle mannen ha laget noen revolusjonerende teori?

De fleste hendelsene i Oslo var som eksemplene over, bare rare småtterier, men de ga oss ikke mer tiltro til Nashs ligninger. Spesielt ikke da ligningene ble plukket fra hverandre så overbevisende av Marit Sandstad noen måneder senere.

Likevel var vi ikke klare til å gi opp helt ennå. For folk har prøvd å avvise Nashs store ideer før.

Det andre kontorbesøket

I 1949, noen måneder etter at John Nash hadde vært på kontoret til Albert Einstein, troppet han opp på et nytt kontor på Princeton. Kontoret til ingen ringere enn John von Neumann.

Von Neumann var kongen av Princeton på slutten av 40-tallet. Han har blitt kalt tidenes mest innflytelsesrike matematiker – han var med på å utvikle atombomben, han oppfant datamaskinen og, ikke minst, han grunnla spillteorien, noe av det mest prestisjefulle man kunne drive med som matematiker på den tida.

Så etter et par måneder som student gikk selvfølgelig John Nash løs på von Neumanns spillteori.

Etter en tid banket Nash på døra til nestoren. Men før Nash hadde kommet halvveis i resonnementet sitt, avfeide von Neumann ideen som triviell.

Nash på besøk hos von Neumann
Foto: Susanne Flender / NRK

40 år senere fikk John Nash Nobelprisen i økonomi – for akkurat det arbeidet. Det kalles Nash-likevekt, og i dag står det på pensum i grunnkurs i økonomi over hele verden.

John Nash hadde hatt rett.

John Nash vinner Nobelprisen
Foto: Susanne Flender / NRK

Det finnes flere slike eksempler fra Nashs karriere, på at han ble avfeid og senere fikk rett. Arbeidet hans med det såkalte «embeddingproblemet», for eksempel, som han fikk Abelprisen for i Oslo, ble han regelrett latterliggjort for underveis.

Vi presenterte dette argumentet for skeptikeren vår, Marit Sandstad.

– Bør det ikke være rom i forskningen for å prøve og feile?

– Jo, vi skal forfølge store ideer, selv om de ikke alltid fører noen vei. Men det Nash presenterte i Oslo ... Det var som om han hadde satt seg ned og laget sin egen løsning, uten å sjekke hva som var gjort på feltet de siste 20 årene.

Men hele drivkraften bak Nashs originalitet var jo nettopp å isolere seg fra andres ideer.

Ofte er det forskere som John Nash og Albert Einstein, forskere som har tenkt helt nytt, som har tatt vitenskapen videre. Husk, Einsteins relativitetsteori forutsetter at tid og rom er bøyd, og at tiden går tregere inne på et tog enn utenfor toget. Man skal være ganske frisinnet for å få den ideen.

Marit Sandstad blir tankefull. Kanskje er det litt mindre plass til slike tenkere i 2017?

– Forskningen har endret seg. For hundre år siden var det mye lettere å gjøre forskning på et bredere felt, men nå er det så mye å følge med på. Du må bruke veldig lang tid hvis du skal sette deg skikkelig inn i det andre holder på med.

– Det kan være en ulempe, mener du?

– Ja, det blir mer utfordrende med samarbeid og impulsivitet. I Nash sitt tilfelle måtte han kanskje brukt et år på litteratursøk først, liksom.

Se for deg John Nash bruke et helt år på å sette seg inn i andres tanker på et bibliotek – det var nettopp det han bevisst forsøkte å unngå.

Det er vanskelig å finne bakruta opp Mount Everest hvis man har brukt et år på å studere sherpa-stier på forsida.

Gjennombruddet

Høsten 2016, nesten ett og et halvt år etter Oslo-besøket, var endelig Øyvind Grøn i ferd med å regne seg ferdig med ligningene til John Nash.

Han hadde koblet på doktorgradsstudent Matthew Aadne, som hadde laget et avansert dataprogram for å kverne Nashs teori.

Datamaskinen spyttet ut lange ligninger, og Aadne satte seg ned med sin hvite notatbok og begynte å løse dem for hånd, akkurat som man gjør på ungdomsskolen.

Matthew Aadne og Øyvind Grøn
Foto: Torkild Jemterud / NRK

Og vips, så skjedde det noe som hverken Aadne eller Grøn hadde trodd. Ligningen gikk opp.

– Det kom som en stor overraskelse, sier Aadne.

– Dere har altså klart å løse ligningene eksakt?

– Ja, det er det siste som har skjedd nå. Jeg satt på kontoret mitt en dag i Stavanger, og plutselig gikk alt som smurt.

– Wow. Feiret du med kake etterpå, da?

– Jeg tror jeg tok en kakao. Med krem!

De hadde riktignok bare testet ligningene i en enkel modell, hvor universet er veldig forenklet – modellen inneholdt bare en helt rund sol med én planet rundt. Det gjenstod mye arbeid før de kunne bevise at ligningen fungerte i alle forhold, i en modell som tar hensyn til alt man finner i universet, fra stråling til støv.

Men etter en del videre arbeid mente Øyvind Grøn faktisk resultatene var så vakre at de burde publiseres i et internasjonalt tidsskrift.

Og det ble de.

Et halvt år senere, 14. februar 2017, fikk Øyvind Grøn og Matthew Aadne publisert sin artikkel, som argumenterer for at det er noe i ligningene til John Nash, i det vitenskapelige tidsskriftet Universe.

Den gikk gjennom tre runder med kvalitetssjekk fra uavhengige fagkonsulenter, og ble altså til slutt vurdert som sterk nok til å bli publisert.

– De syntes det vel verdt å publisere?

– Ja, det syntes de. Så det er jo bra! Du husker det Marit Sandstad sa? Det minner meg på, jeg skal sende den til henne. Hehe!

– Hva med disse spøkelsene som Sandstad mente var problematisk med ligningene? Fagkonsulentene hang seg ikke opp i det?

– Det ble ikke nevnt med et ord, sier Øyvind Grøn.

Det er langt fra sikkert at John Nash hadde rett selv om Øyvind Grøn fikk publisert en artikkel om ligningene hans, og ingenting tyder på at Einstein kommer til å bli vippet av fysikkens pidestall med det første.

Det vedgår selv Øyvind Grøn.

– Vi har med vilje skrevet artikkelen med noen vide konklusjoner, for det er noen problemer med teorien som vi ikke har funnet noen løsning på. Dette er på ingen måte noe avsluttet kapittel, sier han.

Marit Sandstad er ikke videre imponert over Grøns artikkel. Der Grøn håper Nash-ligningene kan være en gullbelagt port til ny forståelse om universet, ser Sandstad på dem som en grå inngangsdør i en gang med trauste hybelleiligheter. Hun mener teorien aldri kan lede til noe.

Det virker kanskje rart at de er så uenige. Men de to har litt forskjellige innfallsvinkler til fysikken: Grøn kommer fra såkalt klassisk teori, Sandstad fra mer moderne kvantefeltteori. Såfremt man går ut ifra prinsippene i klassisk teori i alle sine beregninger, kan Grøn ha rett. Hvis man skal blande inn kvantefeltteori, blir det trøbbel og spøkelser.

Flertallet av dagens fysikere sverger til kvantefeltteori, og vil trolig avvise John Nashs ligninger. Men splittelsen i fysikken er definitivt ikke avklart, så her finnes det fortsatt ingen fasit. Sånn sett kan de kanskje begge ha litt rett.

«Agree to disagree», altså. Var det der dette skulle slutte? Vel, faktisk bare delvis.

En aller siste mulighet

Mot slutten av arbeidet med denne saken, da vi egentlig hadde gitt opp å finne et skikkelig svar, snublet vi til vår store overraskelse over en mulig løsning.

I fjor skjedde det nemlig noe stort i fysikkens verden: såkalte gravitasjonsbølger ble observert for første gang, etter en hundre år lang jakt. Og hvis man kunne studere disse bølgene, kunne man i teorien sjekke hvem som hadde rett! Gravitasjonsbølger oppfører seg nemlig litt forskjellig i teoriene til Nash og Einstein, såfremt vi hadde forstått Nash rett.

Vi sendte en e-post til forskerne som fikk årets nobelpris i fysikk for å ha oppdaget gravitasjonsbølgene, Rainer Weiss og Kip Thorne. Og til vår begeistring bekreftet de: Detektoren deres vil faktisk kunne oppdage slike bølger som Nash beskrev – om de finnes.

Begge to understreket at det er for tidlig å si noe ennå, med de få målingene vi har foreløpig. Vi trenger trolig målestasjoner flere steder på jordkloden først. Men det kan være mulig å få et svar i løpet av noen år.

Uansett hva svaret blir, kan historien om Nash-ligningene kanskje lære oss noe: at slike sære, nesten arrogante ideer kan ha en egenverdi, om ikke annet fordi de gir oss ideer til hva man kan lete etter.

Kanskje vitenskapen rett og slett trenger at noen mennesker balanserer på grensen mellom galskap og genialitet innimellom, eller i det minste på grensen mellom mot og dumdristighet.

Så får man heller sjekke om de har tatt feil etterpå.

Epilog: Den fortapte forelesningen

Det kan kanskje virke som John Nashs siste dager ble et antiklimaks, med høflig applaus og eksentriske episoder. Men besøket hans i Norge har et aller siste kapittel. Det viste seg nemlig at forelesningen i Oslo ikke var hans siste.

For én dag senere holdt Abelpris-vinnerne et foredrag til, under en dagstur til Universitetet i Bergen. Og ifølge Anette Burdal Finsrud, hun som fulgte ham hele uka, fikk bergenserne oppleve en helt annen John Nash.

– Det var en fabelaktig forelesning, han var virkelig engasjert. Jeg må si det var flott å være til stede. Salen var fullpakka, folk satt i trapper og stod langs veggene.

John Nash i Bergen

Stappfull sal i Bergen, rett før John Nashs forelesning. Nash sitter midt i bildet sammen med kona Alicia.

Foto: Anne-Marie Astad / DNVA

– Snakka han om det samme der? Mørk materie og alternativer til Einstein?

– Jepp. Definitivt. Det er vanskelig for meg å si hvorfor det fungerte så bra der, som det ikke gjorde i Oslo. Men det gjorde det virkelig.

Flere hadde den samme opplevelsen.

– Det var en skjellsettende opplevelse, sier Hans Munthe-Kaas, professor i matematikk ved Universitetet i Bergen.

To dager senere reiste Nash hjem. På Gardermoen fikk han og kona tilbud om en tidligere flight, så de kom fram til New Jersey før timeplanen. Limousinen var ikke på plass så tidlig, så de tok en taxi i stedet. Det ble det siste de gjorde.

De norske arrangørene satt igjen, sjokkerte, med prisen til en død mann mellom hendene.

– Prisene til de to Abel-vinnerne hadde blitt byttet om, for Kongen hadde gitt Nashs pris til Nirenberg og motsatt. Vi fikk laget en ny en til Nirenberg. Men plutselig satt vi igjen med Nash sin pris, sier Finsrud.

Det tok ikke lang tid å bestemme seg: Abelprisen til Nash skulle stå i salen i Bergen der 86-åringen holdt sitt aller siste foredrag. Og i høst skal rommet bytte navn til Nash-salen.

Der vil han forhåpentligvis bli husket for et siste blaff av pur matematisk genialitet og originalitet.

HØR DEN HELT NYE PODKASTEN OM JOHN NASH:

John Nash, Louis Nirenberg og Kong Harald

John Nash (t.v.) og Louis Nirenberg mottar Abelprisen 2015 av Kong Harald.

Foto: NTB Scanpix