Aldri en hvit jul

Det er morgen. Om det er tredje, fjerde eller femte juledag, det kan være det samme, romjulsdagene er så like. Også denne dagen er det helt stille i rommet, selv om det ikke mangler på folk.

Det eneste som beveger seg er de mange støvkornene som nærmest danser i den sterke strålen fra sola. En søyle så konsentrert at man nesten kan gripe om den med nevene. Guttungen vet det ikke ennå, men akkurat dette bildet av den klare solstrålen skal følge ham resten av livet.

Så hva gjør de nå?

Det pysjamaskledte søskenparet som står i døra, en gutt og ei jente, vil ikke vekke menneskene som sover under alle pleddene på sofaen og på madrasser på gulvet. Så når de setter seg foran tv-en for å se på tegnefilm, er det uten lyd.

Én time går. To timer. Tre. Foreldrene til Tor Steinar Bakken har ikke tenkt til å stå opp sammen med dem i dag, heller. Og i kveld venter en ny fest. Det er jo bare jul denne ene gangen i året, selv om stuebordet minner mer om russefest.

Tradisjonen tro

Hørt det før? Det kan du ha rett i. For det er lite nytt i at nordmenn drikker mye alkohol i jula. Vi vet at mange gjør det med tilsynelatende kontroll, vi vet også at det sklir ut for andre.

Også i år.

Hvis du ser for deg at hele landet hadde møttes til middag i desember, ville det gått med noe sånt som 6500 tonn ribbe, 2700 tonn pinnekjøtt og 1900 tonn julepølse.

Og til denne maten ville vi ha drukket nærmere tre millioner liter ren alkohol, hvis vi ser bort fra det som kjøpes inn fra taxfree i løpet av et år.

Besteforeldre har bytta ut kamferdrops med pappvin, og halvparten av oss er bekymra for alkoholforbruket til våre nærmeste.

Og snart skal alle samles til jul.

Den kjipe dagen derpå

Når foreldrene til Tor Steinar først har stått opp, tar det ikke så lang tid før det som for barna er ukjente gjester drar hjem. Moren sørger som regel for det. Hun pleier ikke drikke så mye som de andre voksne, men er heller ikke den som stopper festen.

Dagen derpå-scenarioet er alltid det verste, den søtlige lukta, stemningen, han kjenner en lettelse når det er over.

Om ikke mange timene er det på med finstasen fra dagen før, når alle familiene i området skal på juletrefest sammen. Fra klokken fem og i noen timer framover er det fest for barna, slik det er i flere dager på rad. Her er alle kompisene fra skolen, her sitter penger til kaker og brus løst hos pappa.

Så skal barna hjem, og da er det de voksnes tur til å feste. Det er som om faren til Tor Steinar Bakken har dårlig tid, for mens de andre barna blir kjøres hjem og i seng, er begge ungene hans fremdeles igjen i lokalet. Ingen spør ungene om hvordan de egentlig har det, de kan uansett ikke forvente seg et ærlig svar.

Moren tar grep, og sammen med barna begynner hun å gå. De har fremdeles penklær på seg, det er vinter i Trysil. Om en time eller to er de hjemme. Og noen timer etter det igjen: Nachspiel for far og kompisene hans.

Bekymret for søsken

Hos organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR) har det vært jul i mange uker allerede. I takt med at julepynten henges opp i butikkene, begynner folk å grue seg til det som venter.

Majoriteten som chatter med de frivillige i BAR er i alderen 12 til 23 år, men ifølge generalsekretær Marius Sjømæling har også barn i 8-9-årsalderen tatt kontakt for å få letta på hjertet.

– I tillegg ser vi at folk tidlig i 20-årene som har bestemt seg for å feire uten foreldrene, likevel gruer seg. De har verken tradisjoner eller julefølelse, og få gode minner fra før av. Mange har også mindreårige søsken som er igjen hjemme, og de lurer på hva de kan og bør gjøre for søsknene, sier Sjømæling.

Lange dager

Hva gjør du mens du venter på at foreldrene dine skal sove ut rusen?

Du ser film. Masse film. Det skjer sannsynligvis ikke så mye annet i romjulen, for de fleste er opptatt med å være sammen med familiene sine. Skolen er stengt, det samme er SFO, aktivitetsskolene har pause og idrettslagene har juleferie.

– Det blir lange dager. Det er definitivt i romjula, sammen med påska, at vi har størst pågang på chatten vår. Det er mye ensomhet disse dagene, og mange bruker mye tid på å se filmer og serier, både for å få tida til å gå, men også for å kunne leve seg inn i noe positivt, forteller Sjømæling.

Når januar kommer, sitter Tor Steinar Bakken og teller pulter i klasserommet. Det er bare tre igjen foran ham, snart er det hans tur til å fortelle om alt det artige som har skjedd i ferien. Pulsen stiger. Kanskje han skal legge fortellinga til Syden denne gangen? Så han noe i en film som kan gjenfortelles, eller skal han bare finne på noe helt nytt?

For å fortelle hvordan det egentlig har vært, det er ikke bare vanskelig, det er helt utelukka. Selv om mange kanskje vet.

– Vanskelig å snakke om skam

– Skam, ja. Jeg kunne ha snakket om skam i timevis. Jeg har hatt flere pasienter som forteller at de skammer seg så mye at de ikke har våget å se seg selv i speilet.

Frid Hansen er psykologspesialist og har jobbet med rusrelaterte spørsmål i tretti år. Nå er hun fagsjef for Kompetansesenter rus ved Borgestadklinikken, som behandler folk som sliter med alkohol og andre rusmidler.

Hansen er opptatt av begrepet skam, både skammen personen med alkoholproblemet selv bærer på, men også den barna føler på. Rett og slett fordi den tar så mye plass.

– Skammen smitter over på barna. Barn har virkelig lojalitet, de er sterkt knyttet til foreldre og opphav. De ønsker å beskytte seg selv og foreldrene fra det uverdige blikket, derfor holder de det hemmelig for andre. Da er det vondt for et barn når alle kommer tilbake fra ferien, og så har de ikke hatt det noe særlig gøy i det hele tatt. Da blir det lett å pynte på sannheten, sier hun.

Hun påpeker at det er mange nyanser i et menneske, alkoholproblem eller ei.

– Og dette vet jo barna, nemlig at det kan være mye varme, glede og humor i foreldrene også. De er knyttet i og glade i foreldrene sine. For et barn blir dette en umulig posisjon, sier hun.

– Jeg pleier å si at en fars lever tåler uendelig mye mer fyll enn et barns psykososiale tilstand gjør.

– Trenger ikke ha en diagnose

I jula drikker 90 prosent av oss alkohol, og selv om langt fra alle har et problem med drikkevarene, mener Frid Hansen man må kunne snakke om hvordan vi skal ha det rundt høytiden.

Hennes oppfordring er derfor å spørre barna om hvordan de opplever det når de voksne drikker. Hansens erfaring er at de ofte vil svare at de voksne bare snakker med hverandre når de drikker alkohol. De forholder seg ikke lenger til det barnet gjør, men til sin indre tilstand.

– Og dette kan foregå selv om man ikke har diagnosen alkoholavhengig, presiserer hun.

Hun mener julen ikke er tida for verken å love for mye eller å skulle starte med behandling.

– Dette er absolutt ikke gjort på 1-2-3. Man må bygge sten på sten og forsøke å gjennomføre de beslutningene man tar.

Periodedranker

Faren til Tor Steinar Bakken mestret jobben, og i lange perioder drakk han ikke. Av alle dagene i et år, var definitivt feriene de verste når det kom til festing. Sønnen tegner et bilde av en far som kunne være veldig morsom, nærmest som en klovn, men som det var vanskelig å stole på. Man visste aldri når det snudde.

Alt dette har gjort at han tidlig ble voksen og vant med å ta ansvar.

Den stikkende følelsen han får hver november, når butikkene for alvor starter opptrappinga, den prøver han å gjøre noe med. Han vil at datteren skal ha følelsen av at de gleder seg til jul sammen.

Men det kan være hvilken som helst dag eller årstid, det er når sola bryter gjennom rommet at han virkelig kjenner det. Støvkornene blir synlige uansett hvor rent det er.

– Jeg får frysninger hver gang det skjer. Da er jeg tilbake i stua, i pysjen. Da blir jeg den lille gutten igjen.

Begge foreldrene til Tor Steinar Bakken døde i 2006.