– Jeg vil finne tilbake til drittsekken Magnus

​«Shit, shit, shit, shit», sier Magnus Carlsen.

Verdensmesteren i sjakk sitter med bind for øynene, alene på en stol foran 300 næringslivsfolk og sponsorer i en konferansesal i Wien. Det er så stille at man praktisk talt kan høre champagneboblene sprekke i glassene – alles øyne er rettet mot nordmannen. Gjestene er kommet for å se en bragd, for å oppleve et triks. Og Magnus Carlsen er sirkusdyret i manesjen.

Bak ham sitter fem sjakkspillere ved hvert sitt brett. De er der for å bli knust. Tanken om at Carlsen kan ha tatt seg vann over hodet, har ikke engang enset dem.

Men det er akkurat det han har gjort. Etter ti minutter tenker han så hardt at munnen faller åpen.

– Jeg kan ikke skjønne at han tør å gjøre dette. Det er nesten umulig, hvisker stormester og konferansier Jan Gustafsson, en av de få i rommet som kan nok om sjakk til å skjønne at denne oppvisningen sannsynligvis er for vanskelig, selv for verdens beste.

Plutselig sukker Magnus Carlsen: «Dette er sjanseløst». Han har mistet oversikt over hvor flere av de 160 brikkene står, og greier ikke fullføre oppvisningen.

Hovedpersonen tar av seg bindet for øynene og går ned fra scenen, forbi de overraskede gjestene og ut av lokalet.

«Hvor skal han?», spør de. «Kommer han tilbake?»

Drittsekken som ble borte

– Jeg tror det falt mer naturlig for meg å ha ordentlig killerinstinkt for et par år siden, sier Magnus Carlsen til NRK.

Vi møter ham ikke lenge etter oppvisningen, i et lite rom ved siden av den store salen. Han kaller det hele et mislykket eksperiment. Men den norske verdensstjernen er ikke nedfor. Tvertimot smiler og tuller han med NRKs reporter.

Kanskje ville han reagert annerledes for noen år siden.

Tenåringen Magnus Carlsen blir beskrevet som en som virkelig hater å tape. Som da han brølte ut «faen!» etter et tap i en lynsjakkturnering på Oslo City. Eller da han som 13-åring tapte mot selveste Garri Kasparov, og oppgitt sa «Jeg spilte som et barn!».

De siste årene har han bevisst forsøkt å ikke la nederlagene gå like mye inn på seg. Som de fleste idrettsutøvere prøver han å hverken «gå i kjelleren» når han taper eller ta av når han vinner.

Men overfor NRK avslører han nå at taktikken kan ha gått for langt.

– Noen ganger har det kanskje ikke fungert så bra. Så nå prøver jeg å finne tilbake. Å finne tilbake til det å virkelig hate å tape. Jeg vil tilbake til den Magnusen som er knallhard, som til tider er en drittsekk. Men som også gjør det bedre på brettet, sier han.

Å motivere seg når man er den beste

Den siste tiden har det for første gang dukket opp spørsmål om Magnus Carlsen har mistet litt av motivasjonen. Han har gått ned over 25 ratingpoeng de siste seks månedene, og i Norway Chess leverte han sin svakeste turnering noensinne. Konkurrentene sier de ikke frykter ham like mye lenger.

Og for første gang innrømmer nå Carlsen at noe av sulten er borte.

– Hvis killerinstinktet er blitt svakere – tror du det kan ha sammenheng med at du har vunnet så mye i så ung alder?

– Det kan hende. Så det er viktig å bli sulten igjen, sier han til NRK.

Carlsen er bare 24, så det er lett å glemme at han allerede har vært stormester i over ti år. Det er ikke mange fjell igjen å bestige i sjakken. Han har blitt verdensmester to ganger, han har tidenes høyeste rating, og i fjor vant han VM i både lynsjakk og hurtigsjakk. Han har møtt kjendiser, laget sin egen app og får snart sin egen kinofilm.

Barrieren på 2900 ratingpoeng gjenstår fortsatt, men det er tross alt et ganske tilfeldig mål. Det er en utfordring uten ansikt.

– Det krever enorm dedikasjon for å holde seg på toppen, man må ofre mye…

– Ja, skyter Carlsen inn før vi rekker å fullføre spørsmålet.

– … Har du merket at det koster deg mer enn før å ofre de tingene?

– Ja, kanskje litt. Altså, jeg tenker jo over det. Motivasjon er noe som kommer og går litt. Det tror jeg det er vanskelig å unngå.

De idrettsstjernene som holder seg på toppen i årevis, er gjerne de som har en rival, som Federer og Nadal, eller Messi og Ronaldo. Magnus Carlsen har egentlig ingen.

– Noen ganger blir jeg nesten skuffet over motstanderne mine. Jeg tenker litt sånn «skjerp dere!». Jeg vet at de fortsatt volder meg store problemer i enkeltpartier, men det er litt rart at det ikke er flere som er mer stabile, sa han til NRK i april i år.

Heldigvis finnes det måter sjakkspillere kan utfordre seg selv i stedet.

Den umulige utfordringen

Det går nesten ti minutter, men til slutt kommer Magnus Carlsen tilbake til scenen i det trendy rommet i Wien. Han har dummet seg ut én gang allerede, og det kan bli pinlig om han mislykkes igjen.

Men han har bestemt seg. Han vil prøve kunststykket på nytt.

Han har kastet dressjakka, og den blå olaskjorta henger utenfor buksa. Carlsen og hjelperne hans, som fysisk flytter brikkene, begynner å messe på nytt:

«Brett fire, e6».

«Brett fire, løper g2.»

«Brett to, d5.»

«Brett to, springer c3».

Slik holder de på i 20 minutter. De 160 brikkene flytter seg rundt på brettene, og Carlsen holder oversikt over dem alle i hodet.

Han innrømmer at det hele er på grensen til galskap, selv for verdens beste spiller. Publikum ville blitt like imponert om han gjorde noe enklere, som å spille blindesjakk mot tre spillere uten tidsbegrensning. Så hva får ham til å utsette seg selv for dette?

– I sånne settinger bør man vel kanskje heller satse på et partytriks man har øvd godt på. Det blir litt som å prøve å sjonglere med ti baller når man bare har klart syv før. Men jeg tenkte: «Hvorfor ikke gi meg selv en utfordring?».

– Vi har snakket om motivasjon. Hvor viktig er det for deg å utfordre deg selv i hverdagen?

– Det er veldig viktig. Jeg har lenge gjort et poeng av å for eksempel ha med gode spillere når jeg spiller mot mange på én gang. I simultan har jeg spilt mot både internasjonale mestere og stormestere. I dag ble det litt for mye, men utfordringer er bra. Det trenger jeg.

– Er det noe som gjør deg til en bedre sjakkspiller, å lete etter utfordringer i hverdagen?

– Ja, det tror jeg. Hvis man ikke utfordrer seg selv, så stagnerer man. Det har hele tiden vært tanken for meg.

Det er ikke bare på sponsorarrangementer han leter etter utfordringer. I år har han lagt opp det som trolig er tidenes mest hektiske konkurranseprogram for en verdensmester.

– Da må jeg være skjerpet hele tiden. Det er kanskje ikke optimalt for resultatene, men det tvinger meg til å være «på».

Denne uka får han trolig svaret på om han har lyktes i å skjerpe seg selv. Carlsen står nemlig overfor den ultimate utfordring: å vinne VM i både lynsjakk og hurtigsjakk, med 161 stormestere på deltagerlista. Statistisk sett er det fryktelig lite sannsynlig at én spiller skal vinne begge disiplinene to år på rad.

Kanskje er det nettopp det som gjør turneringen til årets store mål for Carlsen: utfordringen av å prøve det umulige.

Sjakk matt

«C8 matt!»

Etter nesten 20 minutter med kommandoer må Carlsens siste motstander strekke våpen. De fem spillerne rister leende på hodet – de kan ikke skjønne at det 24-åringen har gjort er mulig. Publikum bryter ut i full applaus idet Carlsen tar av seg bindet for øynene.

Men verdensmesteren smiler ikke mens han myser ut mot publikum. På grunn av en misforståelse med assistentene sine taper han to av partiene på tid. Det er det han er mest opptatt av når han får mikronfonen for å oppsummere foran publikum.

– Jeg må si at jeg tapte delvis fordi hjelperne mine glemte noen av trekkene mine, presiserer han.

– Dessuten synes jeg motspillerne bør tenke hardere over hvilke trekk de gjør! Jeg håper de kan gjøre litt mer gjenkjennelige trekk neste gang, sier Carlsen.

De fem spillerne bak ham begynner å smile og le. Det samme gjør publikum, og Carlsen gliser.

Men kanskje var ikke den Magnus som hater å tape helt borte likevel.