Trygve Freyvald Gulbrandsen peker på bilde fra bombingen
Foto: Anders Ekanger / NRK

– Der i ruinene ligger jeg

Trygve Freyvald Gulbrandsen var 13 år da 61 medelever ble drept av bombene til de som skulle være venner og allierte. Det er 70 år siden alt ble snudd på hodet, da fienden kom løpende for å hjelpe ham løs fra ruinene.

– De første som kom til var tyske ubåtmannskaper. De løp opp til skolen fra ubåtbunkeren, og behandlet oss som om de var mødrene våre. Utrolig hensynsfulle. Trøstet meg. Jeg så det ikke selv, men andre som overlevde har fortalt at de så tyskere som gråt da de trakk frem døde og sårede barn.

Vi er med Trygve Freyvald Gulbrandsen (83) tilbake til Holen skole på Laksevåg i Bergen. Det er 70 år siden en av de største enkeltstående tragediene som rammet Norge under andre verdenskrig.

Trygve Freyvald Gulbrandsen

OVERLEVDE: Trygve Freyvakd Gulbrandsen var en av dem som overlevde bombingen.

Foto: Anders Ekanger / NRK

Trygve var en av dem som havnet midt i tragedien.

Pæren i lommen

Han våkner i halv åtte-tiden denne onsdagen. Det er 4. oktober 1944. Norge er i krig, tyskerne er her. Fienden styrer det meste, men de lar også hverdagen gå så normalt som mulig for barn og mødre og menn som skal på arbeid. Det er en stille og klar høstmorgen i Laksevåg, som nå er nærmeste nabokommune til Bergen. Trygve er 13 år. Han går hjemmefra til skolen. Bruker rundt en halvtime. Hilser på kjente han møter langs veien, og kjenner at han gleder seg til å sette tennene i den saftige pæren han har i bukselommen.

Ingenting tyder på at dette skal bli en uforglemmelig dag.

Det er 300 elever som går på Holen skole. Trygve er en av mange som er blitt overført fra Damsgård skole, som er bygget om til kontorer. Damsgård lå for nære et verft som kunne være et bombemål for de allierte. Holen skole var lenger vekk, men nærmere ubåtbunkeren som tyskerne hadde begynt å bygge i 1941.

– Vi tenkte fri, fri fra skolens slaveri

Elevene stiller opp i skolegården, og går inn til første time klokken halv ni. Trygves klasse går til øverste etasje. De har tegning på timeplanen.

Første time går mot slutten når sirene på taket, rett over hodene på gutteklassen, begynner å ule. Det er luftvernsirener. Et enormt signal runger til innbyggerne i kommunen. Lyden er velkjent. Men lyden betyr ingenting for Trygve og klassekameratene. Læreren fortsetter undervisningen slik han skal. Forvarselet er et signal om at alle som arbeider i en eller annen form for bergingsarbeid skal gjøre seg klare, i tillegg til at maskinkanonene gjøres klare i tilfelle.

Fem minutter senere går flyalarmen. Den er heller ikke uvanlig. Men den betyr action. Elevene skal gå i tilfluktsrom sammen med læreren sin. Det gjør de også denne gangen. Akkurat som de hadde øvd på dagen før da overlæreren sto med stoppeklokke for å kontrollere hvor lang tid klassene brukte.

– Vi var den første klassen som kom ned i kjelleren. Men vi trodde fremdeles ikke at det skulle skje noe. Det hadde gått flyalarm før også, og vi hadde gått i kjelleren. Det var et avbrekk i undervisningen før vi måtte tilbake. Det tenkte vi denne gangen også. Fri, fri, fra skolens slaveri, som vi sa.

Det første jeg tenkte var at nå må de stoppe. De må jo forstå at de har truffet skolen.

Trygve Freyvald Gulbrandsen, Holen-overlevende

Det begynner å bli kjedelig

Trygve er sammen med rundt hundre andre elever i naturfagsalen i kjelleren. Alarmen fortsetter å ule. Minuttene går. Det begynner å bli kjedelig å ikke gjøre noe som helst. Femten minutter sitter Trygve mellom sine to beste kamerater i vinduskarmen. Hadde ikke vinduene vært dekket til av stående sandkasser, hadde de hatt utsikt ned på tyskernes enorme ubåtbunker i sjøkanten. 150 meter nedenfor skolen. Trygve begynner å ane svake drønn langt borte. Først da begynner det å gå opp for elevene at dette ikke er en «normal» flyalarm.

– Vi skjønte ikke alvoret skikkelig før grunnen under oss begynte å riste, forteller han.

Alle elevene befinner seg i ulike rom i kjelleren. Det er det tryggeste stedet på skolen. Noen av klassene begynner å be og synge salmer. Men her i naturfagsalen er det stilt. Trygves 7. klasse sitter rolig sammen med tre andre klasser, og hører lyden av noe som nærmer seg.

– Jeg sa til noen jenter at de måtte legge seg ned mellom to vinduer. Og jeg tror jeg skulle til å gjøre det samme, men kom ikke så langt.

– De må jo forstå at de har truffet skolen

Et blått lynglimt, og et voldsomt skrall. Øredøvende dur fra over 150 britiske fly som slipper til sammen 1432 bomber i løpet av elleve minutter. Idylliske Laksevåg med hvitmalte hus, og velstelte hager, og med robåter som ligger vuggende i sjøkanten, blir knust til ruiner. De allierte styrkene har som mål å bombe den tyske ubåtbunkeren Bruno, Bergens Mekaniske Verksteder og et verft midt imellom. Men bombene slår ned og dreper 193 sivile mennesker. Folk som enten er i hjemmene sine eller på arbeid når klokken er halv ti denne onsdagsmorgenen. 74 av de drepte er barn. 61 av dem ender sine liv i kjelleren på Holen skole. Tre bomber treffer skolen direkte.

Laster kart, vennligst vent...

Trygve blir slengt under et bord. Stein og tremasser låser føttene hans i en vond stilling. Han ligger fastklemt, kan bare bevege armene litt.

– Flyduren var så tung og truende at det var fysisk ubehagelig. Det første jeg tenkte var at nå må de stoppe. De må jo forstå at de har truffet skolen. Men da det ikke ga seg, og jeg hørte maskinkanonene som var i sving, heiet jeg på dem. Heiet på de tyske soldatene som skjøt mot bombene som falt. Nok var nok, tenkte jeg.

I en klynge bortenfor ham ligger en hel 5. klasse. En medelev som også er i rommet hører at de to år yngre guttene ber til Gud, og roper på mor og far. Men stemmene blir svakere og svakere før de stilner.

Se og hør Trygve fortelle om den skjebnesvangre dagen:

Trygve Freyvald Gulbrandsen ble liggende i ruinene da de allierte bombet Laksevåg for 70 år siden. Han ble reddet av tyskerne.

Får trøst av tyske soldater

– En klassekamerat, Gunnar, kom og ga meg sitt lommetørkle. «Mitt skitne guttelommetørkle», har han sagt etterpå. Det var kolossalt med kalkstøv der jeg lå. De som kom ut var gråhvite. Det var så mye partikler i luften at hjelpemannskapene som kom hadde problemer med å tenne fyrstikkene for å få lys i lampene.

For hjelpen kommer. Den snakker tysk. Først fremme i ruinene av Holen skole kommer mannskapene på ubåtbunkeren. Uten ordre fra sine overordnede styrtet de tyske soldatene opp til skolen for å hjelpe.

– Plutselig sto tyske ubåtmannskaper på sammenrast treverk over meg. De trøstet meg etter beste evne. Det var en av de tingene som gjorde at jeg følte at alt var snudd på hodet den dagen, sier Trygve.

De mest hardbarkede tyske soldatene, ubåtmannskapene, løper uten ordre for å hjelpe det de forstår må være en tragedie. En bombet skole. Gråtende trekker de frem sårede og døde barn.

Lover Gud å forbedre seg

Venner og fiender. Hvem er hvem? Hvem bomber Trygves skole sønder og sammen, og hvem prøver å berge så mange barn som mulig?

Trygve ligger fastklemt og puster gjennom lommetørkle han fikk av Gunnar. Tyskerne som vil hjelpe ham klarer ikke å få ham løs. De må ha større redskaper. Trygve ligger under et bord, og oppå bordet ligger den over et tonn tunge friskluftspumpen som var montert i rommet. Men 13-åringen ligger i ro. Kjenner at han lever, og at smertene er til å holde ut. Han ber til Gud, og lover å bli en ny og bedre gutt. Kjenner ikke på panikk.

– Men jeg var naturligvis redd.

Den norske Filmavisen, som da var styrt av tyskerne, sendte denne rapporten om bombingen på Laksevåg:

Filmavisen rapporterer i propaganda-stil om det de kaller et anglo-amerikansk terroristangrep på Bergen i 1944.

Først nesten fire timer etter at bombene faller klarer hjelpemannskapene ved hjelp av en stubbebryter å løfte vekk det som ligger oppå Trygve. Han blir lagt på en båre, og tatt med til en tyskerleir et stykke unna.

– De som bar meg måtte gå sikksakk mellom blindgjengere, udetonerte bomber og granater.

Inne i brakken blir han lagt i sengen til en tysk soldat. Rundt ham ligger flere ille tilredte russere. Vanligvis fikk russiske krigsfanger røff behandling. Denne dagen blir de behandlet som nordmenn og tyskere.

– Like bortenfor meg lå også en gutt fra nabogaten. Etter hvert fikk han ansiktet dekket til. Jeg så ham dø.

Kong Olav og hemmeligstemplet brev
Foto: NRK/Scanpix

Men Trygve er lettere skadet. Legen konstaterer at han ikke har bruddskader. Bare avskrapet hud på lårene, og noen kjøttsår her og der. Ingen varige men. Han blir båret hjem på ettermiddagen.

– Det jeg husker best fra den ettermiddagen er at en speidervenninne av min søster knelte ned og ba fadervår for meg. Jeg sov godt hele natten.

Bombet sine egne

«(...) At der begge ganger er skjedd ødeleggelser av boligbebyggelsen omkring u-båthavnen, og at der, særlig første gang, er gått med norske liv, kan vi ikke beklage oss over, hvor sørgelig dette i og for seg er, når man tar hensyn til den militære viktigheten av målene som bombingen var rettet mot.»

Kronprins Olav / Bombemål S/N 102 Bergen – Den britiske bombingen av Laksevåg 1944–45

Det tar flere dager å grave frem lik fra alle bygninger som er lagt i ruiner. På Holen skole viser det seg at hele guttenes 4. – og 5. klasse har omkommet, i tillegg til deler av flere andre klasser. 61 elever til sammen. 193 sivile døde denne dagen.
I Skifterettens protokoller beskrives de mange familietragediene slik: «Noen hadde mistet en sønn eller datter, andre kanskje moren eller faren. Men i flere tilfeller var det bare ett eneste barn i en familie som overlevde, mens både foreldrene og søsknene omkom. Ja, det finnes nok også noen tilfeller der hele familier ble utryddet.»

Tankene Trygve tenkte allerede da han lå fastklemt i ruinene kom sterke og forvirrende tilbake. Hvorfor bombet de allierte styrkene skolen? Hvorfor ikke når skolen var tom? Om natten, for eksempel? Eller på en fridag? Hvordan kunne bombene bomme så kraftig på målet at hele området ble knust? Hvem er venner og hvem er fiender?

Etter angrepet måtte norske myndigheter i England tåle krass kritikk for angrepet. Kong Olav, som var Forsvarssjef, forsvarte angrepet i et brev til Forsvarsdepartementet. De militære målene var for viktige til at han kunne beklage bombingen.

Les mer om hvordan norske myndigheter forsvarte bombingen:

Da Kong Olav sommeren 1945 besøkte Laksevåg sa han derimot at de engelske flygerne ikke visste at det var barn på skolen, at de trodde den var fraflyttet.

Nygård kirkegård

KONTINUERLIGE BEGRAVELSER: Kirkeklokkene her på Nygård gravkapell ringte hver halve time i en uke etter bombeangrepet mot Laksevåg.

Foto: Anders Ekanger / NRK

Stenger følelsene inne

Barna må venne seg til tankene og opplevelsen av at venn og fiende hadde byttet plass. Uten å få krisehjelp. Barna snakker ikke om det. Foreldre snakker ikke med barna om det. Det er like meningsløst for alle. Mange måtte bite tennene sammen, og tenke og tro at tapet av familie og venner var nødvendig for å vinne krigen. Og når det også var utenkelig å rose tyskernes innsats i hjelpearbeidet, ble hele bombeangrepet et tema ingen snakket om.

Minnelund etter Holen-ofrene

SAMLET TIL MINNE: De omkomne skolebarna fra Holen skole ble begravet ved siden av hverandre. Men i 2011 etablerte Bergen kommune en minnelund der navnene til de døde står.

Foto: Anders Ekanger / NRK

Trygve Freyvald Guldbrandsen er overbevist om at å legge lokk på hendelsen, er en av årsakene til at mange av de overlevende fikk livene sine ødelagt av å ha opplevd bombingen. Han kjenner flere som fikk store psykiske problemer, noen ble alkoholikere, noen tok sitt eget liv.

Trygve derimot, snakker med sin far.

– Jeg var heldig. Far var sjømann. Han visste at han hadde et farlig yrke, og han lot meg snakke om det. Det var helt vesentlig. Det var så mange barn som ikke fikk snakke om det. Og den eneste forklaringen jeg har på det, er at foreldrene hadde samme følelse av svik som barna. Hvis de var ærlige kunne de ikke trøste dem. Det økte helt klart belastningen. De snakket jo ikke om dette.

– Å miste far, var verre

Snart måtte barna som overlevde forberede seg på å bli evakuert. Området var åpenbart ikke trygt, og Barnehjelpen til Røde Kors mobiliserte. 13 dager etter bombingen ble Trygve og mange hundre barn sendt med båt til fosterforeldre på landet. Trygve havnet på en gård langs Oldevatnet i Indre Nordfjord.

Der ble han til moren kom og hentet ham sommeren 1945. Da var hun blitt enke, og Trygve farløs. Faren var om bord på BDS Vaga, som ble senket av lufttorpedoer utenfor Lillesand i januar samme år. Når NRK tar Trygve Freyvald Guldbrandsen med tilbake til stedet der naturfagssalen på Holen skole lå, forteller han stødig om det som hendte. Farens død, var derimot langt verre for ham å takle.

– Det gjør meg ikke så mye å stå her igjen. Jeg kom tidlig frem til at jeg i alle fall hadde fått oppleve noe historisk her. Dermed distanserte jeg meg raskt fra det som hengte. Det preget meg aldri. Jeg har aldri hatt mareritt om det. Men det var mye hardere for meg personlig å få beskjed en vinterkveld langt inne i Olden, at jeg var blitt farløs. Da sto tiden stille, forteller han.

Trygve Freyvald Gulbrandsen overlevde bombingen av Laksevåg i 1944. Bombingen skulle aldri skjedd om dagen.