NRK Meny
Normal

Sabotøren på Sinsen

Fra en leilighet i tredje etasje i denne blokken på Sinsen, opererte en av de mest ettersøkte sabotørene i Europa på 1930-tallet – Ernst Wollweber.

Wollweber 1

En leilighet i 3. etasje i denne blokken på Sinsen var skjulestedet for en av Europas mest ettersøkte menn - Ernst Wollweber - på slutten av 1930-tallet.

Foto: Lars O. Toverud / NRK

Den kommunistiske båtsprengeren Ernst Wollweber rekrutterte i hemmelighet et stort agentnett i Oslo og andre norske byer.

I de siste årene før 2. verdenskrig brøt ut, bygget Sovjetunionens etterretningstjeneste NKVD opp en organisasjon som skulle sabotere og senke skip som tilhørte fascistiske land – som Tyskland, Italia, Japan og Spania. Ingen av disse landene var i krig med Sovjetunionen, så organisasjonen måtte operere under jorden og i dypeste hemmelighet.

Norge og Oslo spilte en helt sentral rolle i den nye sabotasjeorganisasjonen – bak ryggen på det norske politiet.

Harde fronter

Det var knallharde fronter over hele Europa mellom kommunister og fascister. I Spania herjet en bitter og blodig borgerkrig mellom de to retningene, og en hemmelig krig var i gang i havnebyene i Nord-Europa.

I 1936 kom en liten mann med frakk og høy hatt til Oslo. Ernst Wollweber skulle om kort tid bli en av Europas mest ettersøkte menn – og mål for en voldsom menneskejakt i regi av flere lands politistyrker inkludert det fryktede Gestapo i Tyskland. Med sine 1.65 på strømpelesten så han ikke spesielt farlig ut.

Men farlig var han. I tiden fram til krigen brøt ut, skulle organisasjonen hans sabotere minst 23 store handelsskip – mange av dem ble senket av bomber plassert i lasten.

Ernst Wollweber hadde norsk kone, Ragnhild Wiik. De to hadde bodd sammen i Sovjetunionen, men kom til Oslo hver for seg. Ragnhild hadde reist i forveien – blant annet for å skaffe leilighet. Imens flyttet Wollweber inn på en hybel i Schweigaards gate 95.

Leilighet på Sinsen

Da sjefssabotøren kom til Oslo hadde han fått rykende ferske ordrer fra Sovjetunionen om å gjøre organisasjonen klar til aksjon. Sovjeterne fryktet snarlig krig, og ville svekke sjøtransportkapasiteten til de mest sannsynlige motstanderne, Tyskland, Italia og Japan.

Det hastet, og Wollweber satte i gang med stor energi.

Båhusveien 1937

SABOTØRBOLIG: Dette bildet av drabantbyen på Sinsenterrassen er tatt i 1937 - mens Ernst Wollweber bodde der.

Foto: Anders B. Wilse / Oslo Museum

Etter en stund hadde kona ordnet en leilighet i den nybygde Sinsenterrassen – i Båhusveien 18. Dette var en av Oslos første drabantbyer, godt utenfor sentrum. Tusenvis av mennesker som ikke kjente hverandre flyttet inn samtidig, en perfekt situasjon for en mann som vil gjemme seg bort.

Det var blant annet mangelen på et godt utbygd overvåkingspoliti som gjorde at Wollweber valgte Oslo som et slags hovedkvarter for sabotasjeorganisasjonen.

Jakt på dynamitt

De neste månedene og inn i 1937 brukte Wollweber tiden på å bygge opp organisasjonen sin – både i Norge og i andre land i Nord-Europa. En av de første han rekrutterte i Oslo var sjømannen Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble sjef for Norges-delen av organisasjonen og hadde hovedansvaret for å rekruttere folk og utvikle metoder for å ødelegge skip.

En rekke sabotører ble rekruttert i byer som Oslo, Bergen og Narvik. Mange hadde kommunistisk bakgrunn, men flere av sabotørene var ikke kommunister.

En av de viktigste oppgavene var å få tak i skikkelig dynamitt. Gruppen hadde produsert flere hjemmelagede brannbomber, men en rekke forsøk på å bruke dem mot båter i 1937 hadde vært mislykkede. Ofte detonerte ikke bombene, og hvis de gjorde det ble skadene ubetydelige.

Løsningen ble å skaffe agentringer som jobbet i gruvedriften i Kiruna i Nord-Sverige. Der ble det brukt enorme mengder dynamitt, som det var relativt enkel tilgang på. Wollweber og Hjelmen rekrutterte agenter i Kiruna og Luleå, som både stjal dynamitt og produserte bomber.

Wollweber-gruppen hadde også en celle med agenter i Narvik. Dynamitt ble fraktet med Ofotbanen fra Kiruna til Narvik. Der ble dynamitten smuglet om bord i båter som gikk til viktige nordeuropeiske havner. Noe dynamitt ble også lagret i Oslo.

Denne intrikate planen viste seg å fungere. Fra slutten av 1937 forkastet Wollweber-gruppen brannbombene og gikk over til sprengbomber med dynamitt. I midten av november detonerte den første dynamittbomben om bord i det italienske lasteskipet «Boccaccio» utenfor kysten av Frankrike. Skipet sank, og ett mannskapsmedlem omkom.

Hemmelig sentral

Schleppegrells gate

SENTRAL: Et legekontor i det tidligere Folkets hus på Grünerløkka var en viktig og hemmelig sentral for Wollweber-gruppen. Her ble hemmelig post og agentmøter ordnet.

Foto: Lars Toverud / NRK

I Oslo ble organisasjonen bygget ut og raffinert. Et legekontor i Schleppegrells gate på Grünerløkka fungerte som en sentral som fordelte brev og hemmelige møter for Wollweber. En person som skulle møte den tyske sabotøren kunne sette seg på venterommet hos legen. Når det ble hans tur, spurte han etter «Olsen». Legen tok da kontakt med Wollwebers kone, og hun leverte en adresse der møtet skulle finne sted.

Slik ble møteplasser avtalt uten at Wollweber-gruppen var i direkte kontakt med dem de skulle møte.

Ernst Wollweber kommuniserte med kontaktene sine ved hjelp av kodemeldinger. Kodenøkkelen var en bestemt bok, som både sender og mottaker måtte ha et eksemplar av. Wollweber viste at han ikke var helt uten humor når han brukte boken «Spioner og bomber», skrevet av den tidligere sjefen for Overvåkingspolitiet i Norge, som kodenøkkel.

Kodenøkkel

KODENØKKEL: Ernst Wollweber må ha glist godt da han valgte boken til den tidligere norske overvåkingssjefen som kodenøkkel.

Foto: Ståle Hansen / NRK

Angrep i Oslo

Våren 1938 var det klart for den første skipssabotasjen i Oslo. Andre av Wollwebers sabotasjegrupper i havnebyer som København, Antwerpen og Rotterdam hadde allerede vært i aksjon. Målet i Oslo var det tyske lasteskipet «Claus Böge».

I midten av mars lå skipet på havnen og losset koks. Da det seilte fra Oslo 19. mars hadde det to bomber i lasterommene foran. Bombene eksploderte i åpen sjø, og skipet sank.

Mannskapet mistenkte umiddelbart sabotører på Oslo havn. Norges fremste ekspert på Wollweber-gruppen, historikeren Lars Borgersrud, gjengir i boken «Nødvendig innsats» utsagn fra sjøforklaringen. Der skildrer skipsoffiserer fra «Claus Böge» et dystert Oslo – sett med nazistiske øyne:

«Maskinisten mente at flere av de norske arbeiderne uttrykkelig var av forbrytertypen. De tillot seg å hånle da skipets høyttaleranlegg bragte de begeistrede meldingene om at Tyskland hadde tatt over Østerrike, noe som fant sted samtidig med lossingen ved Filipstad… Styrmannen hadde sammen med skipperen besøkt Holmenkollen, hvor folk var rystet over hendelsene i Østerrike. De hadde følt seg ugjerne servert i restauranten… Stemningen blant lossearbeiderne, som gjorde et stupid inntrykk, var overveiende kommunistisk. Da skipet endelig forlot kaia, ble det ropt «Rød front» etter det».

Like etter senkingen, sendte et medlem av Wollweber-gruppen et postkort med bilde av Nordstrandskråningen. Nederst på bildet kunne man se noen båter – en kode for at aksjonen hadde vært vellykket. Hadde motivet vært en kirke, var det et signal om det motsatte.

Kodekort

HEMMELIG MELDING: Dette postkortet ble sendt fra Wollweber-gruppen i Oslo i 1938 etter at de hadde lykkes i å senke det tyske skipet 'Claus Böge'. Bildet var en kode - når aksjonen hadde vært vellykket skulle en sende et kort med et bilde som inneholdt en båt.

Foto: PST

Gestapo på sporet

Senkingen av «Claus Böge» ble den eneste skipssabotasjen utført fra Wollwebers hovedbøl i Oslo. Men skipssabotasjene var nå blitt svært mange på kort tid. De var like i form men utført fra mange forskjellige byer. Det tyske hemmelige politiet Gestapo arbeidet på høygir for å rulle opp organisasjonen.

Gestapo innledet samarbeid med politiet i mange land – Sverige, Danmark, Nederland, Belgia – og Norge. Sommeren 1938 kom Gestapo-folk til Oslo for å drøfte saken. Samtidig ble det sendt ut en etterlysning etter Wollweber. Men han fortsatte sin tilværelse i Oslo.

Først etter krigen fikk norsk politi oversikt over hva som hadde foregått i hovedstaden, først og fremst gjennom etterforskningen til Gestapo.

Ernst Wollweber fortsatte virksomheten med utgangspunkt i leiligheten på Sinsen. Den voldsomme politiinnsatsen gjorde at store deler av organisasjonen hans ble rullet opp – bare ikke i Oslo.

Da den tyske invasjonen kom 9. april 1940 fantes det altså allerede en trent og velutstyrt sabotasjeorganisasjon i Norge.

Krigssabotasje

Wollweber mugshots

ARRESTERT: Ernst Wollweber fotografert av svensk politi i 1940 i forbindelse med at han flyktet fra Norge.

Foto: Politiet

Wollweber selv måtte flykte til Sverige, der han ble arrestert og satt fengslet resten av krigen. Men den norske grenen av Wollweber-organisasjonen var nå ledet av en ny mann – Asbjørn Sunde.

Frem til da Tyskland angrep Sovjet-Unionen sommeren 1941, hadde restene av Wollweber-gruppen vært relativt passiv. Gruppen lå fremdeles under den sovjetiske etterretningstjenesten, og de to landene hadde en pakt om ikke å angripe hverandre. Men da tyskerne brøt denne pakten, gikk også sabotasjeorganisasjonen i Oslo til aksjon.

Få uker etter angrepet startet Wollweber-gruppen – eller «Osvald-gruppen» som den nå ble kjent som – en aktiv sabotasjekamp. Gruppen sto bak over 110 sabotasjeaksjoner i Norge i krigsårene – blant annet sprengningen av hovedkvarterene til statspolitiets og arbeidstjenesten, og en rekke brosprengninger på Østlandet.

En av Wollwebers viktigste sabotører, Martin Hjelmen, ble også arrestert i Sverige – men i motsetning til Wollweber ble han utlevert til tyskerne i Norge. Etter å ha blitt torturert, ble han henrettet i 1944.

Historiker Lars Borgersrud har forsket på Wollweber-gruppen i en årrekke, og har utgitt flere bøker om sabotasjegruppen.

– Disse sabotørene var ikke spioner, men pionerer i kampen mot nazismen og i vår egen frihetskamp, sier han.

Ernst Wollweber bosatte seg etter krigen i den nye kommunistiske staten DDR. I 1953 ble han minister for intern sikkerhet i landet, og sjef for det beryktede hemmelige politiet Stasi. Denne stillingen mistet han i 1957 etter intern strid i det østtyske kommunistpartiet. Wollweber døde i Berlin i 1967.

Så vidt man vet kom han aldri tilbake til Norge etter at han flyktet i 1940.

Kilder:
«Nødvendig innsats» av Lars Borgersrud
Arkivet til Politiets sikkerhetstjeneste

Les flere spennende saker fra Oslos historie: