Slik beskrives pasientenes reaksjoner under insulinsjokkene på 40- og 50 tallet. Omtrent halvparten av asylene i Norge fortsatte med sjokkbehandling i flere tiår, til tross for at metoden var sterkt omdiskutert – og svært få mente den hadde gunstig virkning på pasientens sjukdom.
Krenkende
Per Haave skrev bok om sjokkbehandlingene som traumatiserte og invalidiserte mennesker i psykiatrien.
Foto: Vegard Haave / NRKDette kommer fram i forfatter og historiker Per Haaves bok: ”Ambisjon og handling. Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et historisk perspektiv”. Den skapte sterke reaksjoner da den kom i 2008. Boka ble skrevet på oppdrag fra Sykehuset Innlandet og tar utgangspunkt i forholdene ved Sanderud sentralinstitusjon i Hedmark.
– Det var en dypt krenkende situasjon for pasienten. De var ofte tilgriset, forkomne og redde etter sjokkbehandlingen, sier forfatter og historiker Per Haave til NRK.
- Se dokumentaren:
Om Meretes historie sier han: – Så vidt jeg kjenner til er det første gangen vi nå får høre pasienten fortelle sin egen historie. Det gir liv og nærhet til en behandlingsform som ofte omtales svært kjølig i journalene, derfor er dette et veldig viktig supplement til det arkivmaterialet som er bevart.
Frykt
Haave skriver at insulinsjokk skapte stor frykt blant pasientene på asylene. De snakket med hverandre om sjokkbehandlingen. Det måtte ofte være flere pleiere tilstede for å holde fast pasienten – eller pasienten måtte legges i belte, slik at insulinsprøyta kunne settes.
Insulinet kom i 1921 og psykiaterne var tidlig klar over at insulin senker blodsukkeret og skaper bevisstløshet når sukkernivået blir for lavt. De visste også at for lavt blodsukker innebærer fare for hjerneskader.
Allerede i 1936 var det i det norske psykiatermiljøet skepsis til insulinsjokk behandling i Norge. Noen mente imidlertid at sjokkbehandling kunne føre til en slags reorganisering av hjernen, og at det ville gjøre pasienten friskere.
Et annet argument for sjokkbehandling, var at den ville føre til ”anstaltbedring”. Det vil si at pasienten ble roligere og lettere å ha med å gjøre i institusjonen.
Dødsfall
Per Haave siterer fra rapporter skrevet av pleiere som utførte behandlingen legene foreskrev. Han forteller om redselsfulle scener på asylenes behandlingsrom. I enkelte tilfeller kunne det stå om livet. Det var også flere som døde i insulinsjokk.
”Efter 20 minutter i koma ble respirasjonen meget besværlig og langsom, ansiktsfargen blålig”, heter det i en skriftlig rapport fra 1951. Den daglige sjokkbehandlingen varte i fem seks timer. En ”kur” varte normalt i to måneder, men kunne også strekke seg over dobbelt så lang tid.
Det var heller ikke alle pasienter som lot seg bringe ut av koma med sukkervann eller med injeksjon av glukose eller adrenalin. Noen kunne bli liggende bevisstløse i flere timer. I enkelte tilfeller ble det brukt elektrosjokk for å vekke pasienter fra koma.
Etter behandlingen reagerte pasientene forskjellig; noen ble urolige, rastløse, skrikende og gråtende. Merete beskrives slik i journalen fra Gaustad.
Andre omtales som medtatt og tufs. Noen ble liggende slappe, tause og innesluttet.
