Meditasjon
Illustrasjon: Kjersti Lofthaug / NRK

Stillhetens treningsleir

Ikke lov å prate, ingen teknologi, null kontakt med omverdenen og 11 timer meditasjon om dagen. Hva har jeg begitt meg ut på?

Jeg har ikke snakket på tre dager.

I 33 timer har jeg studert pusten som går inn og ut av neseborene.

For å ikke snakke om ryggen min, som har blitt en julekalender med muskelsmerte.

24 luker med pine, og i korsryggen er det nyttårsfeiring.

Slik sitter jeg på en pute i Sverige for å observere hvordan sinnet mitt fungerer.

Sinnet vårt er for det meste fortapt i fantasier og illusjoner, gjenopplever hyggelige eller ubehagelige opplevelser, forutser fremtiden med iver eller frykt, sier læreren ut av høyttalerne.

Én time er det lengste jeg har meditert i strekk, men nå sitter jeg altså 11 timer om dagen i et klosterlignende miljø, vel vitende om at folk før meg har rømt.

Meditasjon, ryggsøyle

Hvert år får over 230.000 personer plass på kurset, og på mitt kurs vil flere av oss trekke seg.

På dag seks av stillhetsregimet føler jeg en dyp kontakt med alt levende rundt meg.

Så skifter det tilbake til mørket.

Men la meg starte fra begynnelsen.

Ankomst: Skulle sjekket mobilen én siste gang

Hjertet pumper nervøsitet.

Jeg går mot et gammelt gårdsbruk i Ödeshög, sør i Sverige.

Det er som å nærme seg en skummel berg-og-dal-bane, og jeg er litt for kort til å ta den.

Slående mange gjess flyr over oss og forteller at det er høst. En oransje og gul skog omringer eiendommen.

I ti dager kan jeg ikke prate eller ha øyekontakt med noen.

Hva er det jeg driver med?

En mann suger ut siste gnist av en sigarett. En dame går i ring med mobilen på øret. 25 kvinner og 25 menn skal registrere seg.

Noen står i små grupper på tre og fire, andre observerer området.

Jeg trenger en pause fra samfunnet slik vi kjenner det, men nå holder jeg hardt rundt mobilen min.

Meditasjon, mobil

Den er som en kroppsdel, som nå skal skrus av og låses inne i et skap og ikke lenger gi meg det jeg trenger av informasjon og stimuli.

Nølende sklir den ut av hånden min og over til damen, som rekker over papirer i retur.

Nå kan ikke teknologi distrahere meg fra kjedsomhet, tanker, eller meg selv. Jeg burde ha sjekket meldinger én siste gang.

Det er heller ikke tillat å skrive, lese, høre på musikk eller trene. Notater til denne artikkelen kan dermed ikke skrives, men må lagres i hukommelsen.

Strippet for verktøy, som en pasient uten medisiner, undertegner jeg de siste skjemaene.

Meningen er å fjerne alle distraksjoner når vi nå skal lære det vi kom hit for: En av verdens eldste meditasjonsteknikker, Vipassana.

Det var en indisk mann ved navn Satya Narayana Goenka som sørget for at den gamle teknikken ble tatt i bruk igjen på 1960-tallet og deretter spredte seg til Vesten.

Illustrasjon, meditasjon

Det finnes over 200 Vipassana-sentre i verden.

I dag er det 200 slike meditasjonssentre over hele verden. Kursene er gratis og markedsfører ikke seg selv, men overlever på folkemunne og donasjoner fra elever som fikk gode resultater.

Deltakerne skal trene på å ha sinnslikevekt og bekjempe trangen til å reagere på smerte, som kan oppstå når vi sitter lenge.

Vi skal se smerten, eller «virkeligheten», akkurat som den er, uten å klamre oss til den eller prøve å forandre den. Rettere sagt skal vi erfare at smerter og gleder oppstår, forandrer seg og til slutt forsvinner. At ingenting er permanent, akkurat som i livet selv.

Veien dit er ikke enkel. Siden Vipassana trenger såpass mye mental disiplin, må man bli introdusert til den ved å gjennomføre et tidagerskurs i stillhet.

Løfter om å oppnå sinnsbalanse i enhver situasjon har lokket flere enn meg til et slikt kurs.

Tidligere Twitter-sjef Jack Dorsey er blant kjente personligheter som har gjennomført kurset og skrytt av teknikken.

Å forstå sin indre natur er som å forstå alt, skriver Dorsey.

Jeg på min side har ennå ikke helt fattet hva slags tur jeg begir meg ut på.

Damen som tok mobilen min smiler og ønsker meg et fruktbart kurs.

Meditasjon, timeplan

Dag 1: Korona

En gongong vekker oss klokken fire om natten. En halvtime senere sitter jeg med korslagte bein. Dagens første meditasjon skal vare i to timer, foten har allerede sovnet, og det er 1,5 time igjen.

Hvorfor meldte jeg meg på det her?

Goenka sier at vi, som alle andre, har mye støy i hodet, men så lenge vi iakttar pusten inn og ut av nesen, vil det ikke dukke opp en tankerekke.

Det kunne vært stille i salen, men hun som sitter bak meg, bråker.

Lyden av et host treffer meg som et piskeslag.

Fra dypet av lungene hennes kommer det opp hvesende pust og grums.

Fy faen, hun har korona.

Enda et host. Det bygger seg opp en uro.

Selvsagt ble jeg plassert foran en syk deltaker. Hvorfor drar man hit om man er syk?

Meditasjon

Jeg skvetter så fælt at hodet faller forover.

Hele gjengen her er garantert smittet nå.

Denne gangen holder hun seg ikke for munnen.

Hvorfor er det ingen som får henne ut herifra?!

Observer virkeligheten som den er, ikke slik du skulle ønske den var. Kanskje pusten din er dyp, kanskje den er kort. Men observer den som den er, hører jeg Goenka si.

Jeg prøver å ikke krige med virkeligheten.

Hostedamen tar fram en halstablett.

Så blir det stille igjen, men å ikke vite når neste host kommer, knekker holdningen min.

11 timer med hostende meditasjon senere, ser vi et videoforedrag av Goenka hvor han prater om teknikken og meningen bak det vi gjør. Han døde i 2013, men opptakene lever fortsatt på kursene.

Meditasjon, Goenka

Sitatene fra Goenka i denne artikkelen, er i ettertid hentet fra de faktiske opptakene som blir spilt av på kurset.

Den første dagen er over. Full av vanskeligheter og ubehag, sier han.

Helt riktig.

Kanskje var du fullt konsentrert om pusten din i bare noen få øyeblikk, men hvert slikt øyeblikk er veldig virkningsfullt når det kommer til å endre sinnets vanemønster, sier Goenka.

Jeg legger meg motivert og takknemlig over at mine vanskeligheter blir sett og forstått av en død mann.

Dag 2: Start again

*Host*

Mentalt har jeg sendt hostedamen på en flåte til et farvann mellom New Zealand og Antarktis. Der sitter hun og skuer ut mot horisonten, og det er ikke land i sikte.

Aldri kommer hun tilbake til denne meditasjonshallen.

I realiteten sitter hun bak meg og gir meg elektriske støt hver gang hun hoster.

Hadde jeg vært en katt, hadde ørene mine gått bakover. Lyden av Goenka får dem raskt på plass igjen.

Hver gang hat, sinne og frykt oppstår i sinnet, føler vi oss elendig. Og hver gang noe uønsket skjer, blir man anspent, og det knytter seg knuter på innsiden.

Gjennom hele livet gjentar vi disse prosessene til hele strukturen vår er en bunt med knuter, og man fordeler den til alle man kommer i kontakt med, sier han.

Dette er absolutt ikke den rette måten å leve på.

Så han snakker altså direkte til meg.

Hverdagen «der ute» virker langt unna allerede.

Jeg tenker på hvor bråkete det antakelig er på sosiale medier, på forventningene vi har til hverandre, vår tilgjengelighet og umiddelbare respons.

En vanlig dag består ofte av meldinger, koronanyheter, produktivitet, raske svar, politiske uttalelser og en ustoppelig tilgang til et internett som bombarderes av folks meninger og glansbilder.

Noen dager ligger jeg på sofaen, nede for telling, mens øynene går i kryss. Det er derfor jeg selvsagt bør meditere oftere.

Forskning viser at meditasjon gir gode resultater mot stress, angst og depresjon, og det brukes hyppig som behandling.

Det er også et godt verktøy å bruke når vi vet hvilke alvorlige konsekvenser stress kan føre med seg. Vedvarende stress påvirker kroppens evne til fornying av celler som har betydning for immunforsvar, mage/tarm og hjertefunksjon.

Stress kan også ha en påvirkning på hukommelsen.

Med ett savner jeg ikke mobilen.

Jeg observerer heller pusten.

Start again, sier Goenka på indisk-engelsk og legger til at vi ikke må bli deprimert om tankene begynner å vandre.

Da er det bare å starte igjen.

Men er dette virkelig nødvendig i flere dager?

Meditasjon, pust

Tydeligvis.

Neseborene mine er mer komplekse enn jeg ante.

Hver gang jeg stanser tankerekken ved å gå tilbake til pusten, skjerper jeg sinnet og endrer hjernens vanemønster, sier Goenka.

Jeg trodde jeg holdt fokus en stund, men i ti minutter var jeg dypt inne i et minne fra barneskolen, uten å merke det.

Gode og vonde følelser satte seg i kroppen.

Bare på grunn av tanker.

Som du nå har sett, hjernens vanemønster er å flykte inn i framtiden eller fortiden og skaper et sug eller nag. Ved å praktisere riktig bevissthet har du begynt å bryte denne vanen, sier han.

Kvinner og menn er kun samlet når vi er i meditasjonshallen.

Kjønnsdelingen skyldes at distraksjon i størst mulig grad skal unngås, og kvinner får ikke gå i tights.

Det er jo ganske gammeldags.

Men vi skal gjennom dette sammen, og jeg er glad jeg ikke er alene. Til venstre for meg sitter den eldste mannen på kurset.

Han er kanskje 80 år, og jeg synes at han er kul, men han har sovepust i våken tilstand, og det tar meg ut av konsentrasjonen.

Det går opp for meg at plassen ved siden av ham har vært tom i hele dag.

Vi har åtte fulle dager igjen, og 50 deltakere har blitt til 49.

Dag 3: Fellen

Jeg hyler.

Åpner munnen for første gang. Står oppå sengen på rommet mitt og gir fra meg et ukontrollert rop.

Rommet er rektangulært og fritt for møbler bortsett fra en seng, kommode og ved siden av den, nærmere døren, en stol. Det kan nesten minne om et skjul, med et vindu mot gangen. Det er ikke stort annet å gjøre her enn å hvile og sove.

En mus sklir bortover parketten i høy fart, før den gjemmer seg skjelvende bak kommoden.

Jeg er nødt til å få bistand, jeg må kommunisere med nødkontakten.

En av reglene er at man ikke skal skade eller drepe noe annet levende vesen, så hun bekrefter overfor meg at de skal være forsiktige. De setter opp en musefelle som kan fange musen, uten å drepe den.

I meditasjonssalen tenker jeg på den stakkars musen jeg skremte vettet av.

Hvor er den nå? Kommer den i kveld?

Just remain aware, sier Goenka.

Foran oss sitter en meditasjonslærer i en lotusstilling som er plettfri. Han lyser ut en naturlig ro.

Jeg ser ned på egne bein. To fyrstikker stilt inntil hverandre, uten følelser i venstre fot.

Jeg trengte en pause fra det støyete samfunnet og ta en ordentlig kikk innover.

Men det er notorisk utfordrende. Jeg er urovekkende lei av å observere pusten i neseborene.

Ekte visdom er å erkjenne og akseptere at ingen opplevelse er permanent. Da vil du ikke bli overveldet av oppturer og nedturer, sier Goenka.

Tankerekkene kommer rekende.

Kan vi gå videre?

Om to dager skal det vise seg at jeg begår et drap.

Meditasjon, scanne

Dag 4: Ikke lov å røre seg

Mine såre hofter gråter.

I dag starter en ny prøvelse.

Vi skal sitte en hel time uten å røre oss eller skifte posisjon. Hvis vi klør, skal vi ikke klø.

Mentalt skal vi skanne kroppen fra hode til tå, uten å skifte posisjon eller reagere mentalt på smerte og andre følelser. Om vi ikke reagerer og vi har sinnslikevekt, vil det ikke gjøre vondt.

Det er ikke vits i å reagere eller tviholde på en følelse, alt endrer seg før det til slutt forsvinner, sier Goenka.

Det starter nå.

Uansett hvilken smerte som kommer nå, ikke reager.

Jeg starter på toppen av hodet, skanner hver eneste kroppsdel, fra tærne og opp til hodet igjen.

Aldri har det vært så stille i hallen. Smerten i hoften er pulserende nå.

Jeg hører folk svelge hardt.

Lysten til å reagere er kraftig. Jeg føler for å klage og overlate dette til noen andre.

Det må jo ha gått en time snart?

Jeg fokuserer på pusten. Kjenner prikking, varme, og kløe i de forskjellige punktene på kroppen.

Lar det være akkurat som det er.

Hele salen gir fra seg et stønn i samme sekund som timen er over.

Jeg bruker et minutt på å løfte det venstre låret mot det andre, sakte, for at det ikke skal gjøre så vondt.

Dag 5: Et dødsfall

I spisesalen sitter jeg mellom to kvinner. Vi lo sammen på ankomstdagen.

Nå spiser vi bare sammen, mens vi stirrer mot veggen.

Det er slik det må se ut å være på institusjon.

Jeg er med i filmen «Girl Interrupted». Damen ved siden av meg gir fra seg et lite grynt hver gang hun tar en slurk fra drikken. Jeg prøver å bli bevisst på smaken av maten isteden, men sansene mine blir dratt mot de andre.

Jeg har blitt «gæren», jeg, ikke sant?

Tekoppen blir med ut mens det ryker av den, og jeg setter meg ved et bord sammen med tre andre. Vi ser ut i luften for å unngå blikkontakt.

En ustødig flue flyr rundt oss en stund, før den krasjlander oppi teen min og stivner.

Hun ene måper. Alle er vitne til det brutale, men korte dødsfallet.

Vi må kjapt se bort fra hverandre for ikke å bryte ut i latter.

Jeg prøver å fiske den døde kroppen opp med en kvist, men den faller oppi teen igjen.

Teller dette som at jeg har drept noen? Eller var det selvmord fra fluens side?

I sengen den kvelden tenker jeg på mobilen min. Studier viser at 20 prosent av oss har et forhold til mobilen som kan beskrives som en avhengighet. Jeg savner den ikke, men skulle gjerne visst hvordan folk har det der ute.

Her inne åpner vi ikke talekanalen og unngår øyekontakt fordi det rører i tanker og følelser, og det blir vanskeligere å fokusere på meditasjonen.

Denne natten kommer de store følelsene. De er som en storm i brystkassen.

En blanding av frykt, uro, redsel, dårlig samvittighet og lengsel.

Om jeg bare hadde hatt mobilen å plukke opp, kunne jeg distrahert meg selv.

Jeg vil jo egentlig unnslippe følelsene, fortrenge dem. Teknologi kunne vært en rask flukt via fingertuppene, en flukt fra meg selv.

Jeg prøver å ikke putte tanker på følelsene, eller årsaker til at jeg har dem, men bare la dem storme gjennom meg.

Det er en råere smerte enn jeg har følt på lenge. Jeg skjelver under dynen.

Det er ingenting i dette rommet som kan hjelpe meg.

Du har begynt å dykke innvendig, utforsket sannheten om deg selv på nivå med følelser i kroppen. Man må bli bevisst på dem og akseptere deres skiftende, upersonlige natur. Ved å gjøre dette, kommer man ut av vanen med å reagere blindt og frigjør seg fra elendighet, sier Goenka.

Dette er en opplevelse som føles nærmere et kirurgisk inngrep enn en avslappende retreat.

Illustrasjon, meditasjon

Dag 6: Forandring

Stormen er over.

Det er en liten natursti innenfor eiendommens grenser vi kan gå når vi har pauser. Den er fylt med hvite bjørketrær, og vinden får det til å rasle i toppene.

Skogen er vakker, særlig etter meditasjonene. Fargene er sterke, og jeg går blant insekter og sopparter.

Jeg tenker på oksen Ferdinand som bare ville lukte på blomster.

Nå er jeg faktisk ham.

Begrep om tid er borte når jeg observerer et insekt med vinger som ser ut til å rense et blad med trutmunnen sin.

Jeg går så nærme at det høyre øyet mitt nesten er helt inntil det lille dyret, og ser alle dens detaljer og strukturer på kroppen.

Hjernen min er fri for støy, og fluen bare lar meg betrakte den, tenker jeg.

Kanskje fluen merker at jeg er helt rolig og bare lar meg være her.

Meditasjon, flue

Jeg ser gjessene som flyr over oss. Gården ligger midt mellom to av Sveriges største fuglesjøer og er kjent for sine store mengder gjess om høsten.

De har bråket i flere dager nå og forstyrret meditasjonen min.

Nå er de et godt selskap å ha.

Herregud.

Jeg kjenner på en sterk forbindelse med andre levende vesener og vet at i hverdagen er den ikke like sterk.

De røde bladene som flyr rundt i vinden gir meg bekreftelsen på at alt er i forandring hele tiden, enten vi vil eller ei.

Anicca, gjentar Goenka tre ganger i meditasjonssalen.

«Forandring».

Meditasjon

Dag 7: Jeg vil bare gi ham en klem

For en motstridende reise dette er.

Nå har jeg faktisk blitt glad i hostedamen og kjenner en medfølelse for henne.

Det må være vanskeligere å gjennomføre for henne enn meg når hun har kronisk hoste. Det kan ikke være lett.

Den gamle tungpustermannen tar fram en liten pilleboks og strever med å få i seg pillene med skjelvende hender. Jeg får bare lyst til å gi ham en klem.

Han er flink som kommer seg gjennom dette.

Etterpå går jeg på naturstien og bryter ut i latter. Et fjes stirrer på meg.

Det har utstikkende øyne av røde bær, et rundt smil, og vinger laget av bregner.

En kongle med ansikt.

Den bare står der, nonsjalant på siden av stien. Noen har laget den for å få oss til å le.

Den høye, gale latteren min blir overdøvet av en svær mengde gjess som igjen flyr over meg.

De gjessene gir seg ikke.

Jeg humrer igjen.

Det er dager siden jeg lo.

Resten av dagen er bare stille.

Meditasjon, dyr

Dag 8: Ingenting er permanent

Medfølelsen jeg hadde i går, er historie.

Hostedamen er i gang i sitt vante mønster. Sett utenifra blåser hosten meg overende.

Tungpustermannen hveser ut av munnen der borte i hjørnet.

Alt er i konstant forandring, forandring, forandring, som Goenka pleier å si.

Jeg har dømt dem for lengst, gjort meg opp en mening om hvem de er.

Det tar jo aldri slutt. To timer meditasjon og host, frokost. Tre timer meditasjon og host, lunsj. Fire timer meditasjon og host, middag.

Det er en sint dag. Jeg som var på et bra sted i går.

Kjeven min er stiv og vond.

Får jeg underbitt når jeg konsentrerer meg?

To til har trukket seg fra kurset. Jeg lurer på om det ble for mye eller om noe har skjedd utenfor.

50 har blitt til 47, og det tærer på motivasjonen min.

Jeg slutter å telle timer og antall folk.

Svelger rastløsheten.

Dag 9: Harmoni

Jeg har ingen anelse om hva som har skjedd utenfor.

Kan det ha kommet en ny mutasjon? Har det vært et terrorangrep? Er det krig? Har samfunnet åpnet igjen? Har de jeg er glad i det bra?

Ikke å prate er en vane nå, men hjernen min vil til fortiden og framtiden.

Noen analyserende tanker er i ferd med å gi meg vonde følelser.

Hver følelse oppstår og går bort. Vi må oppleve det gjennom erfaring, ikke bare intellektuelt akseptere det som sannhet. Vi må forstå dens fluks og ikke reagere på den, sier Goenka.

Så er det plutselig helt stille igjen, og jeg mediterer mens jeg går, observerer en fot foran den andre.

Når jeg spiser, tygger jeg maten helt ferdig, ingen mobil med skremmende nyheter får meg til å stress-spise.

Tiden går mye saktere her inne.

Et helt liv uten teknologi ville ha føltes langt.

Jeg lurer på hvor mange som under pandemien har reflektert over livet sitt og det raske samfunnet vi lever i.

Stress og kronisk aktivering kan føles som det bryter meg ned noen ganger.

Kanskje jeg ikke er alene om å hige etter mer pusterom.

I Frankrike gjorde de grep allerede før pandemien og kom med en lov som gir ansatte rett til å være frakoblet etter kontortid, i et forsøk på å få bukt med kulturen med alltid å være «på».

Jeg er vant til å få informasjon når jeg vil ha det, og får jeg ikke informasjon, blir jeg enda mer stresset.

24 timer i et døgn er for kort når vi skal ha plass til så mye.

Jeg erkjenner at jeg kan rives med av tempoet.

Tilbake i meditasjonssalen må jeg sitte på knærne med puter mellom beina for å avlaste hoftene.

Jeg skanner kroppen uten å reagere på det som oppstår. Det går overraskende bedre enn før.

Roen senker seg.

Meditasjon, hjerte

Dag 10: Tårer

Stillheten brytes endelig.

Vi er alle litt nølende og usikre på hvordan vi går fram nå.

En dame spør hva jeg heter. Vi har sittet ved siden av hverandre hver eneste dag.

Det er rørende at hun prater.

Øynene hennes er så levende.

Stemmen min brister når jeg svarer.

De to jeg spiste sammen med, ler høyt igjen.

Hostedamen som jeg hadde skapt et bilde av, er ikke irriterende på alle måter og det er latteren hennes som er smittsom.

Jeg er ute av trening når det kommer til å snakke. Er tregere enn vanlig til å formulere meg.

Vi skal fortsette å meditere ut dagen, selv om vi snakker med hverandre.

Meditasjonen er langt fra den samme etter at vi åpnet munnen.

Samtalene jeg nettopp hadde, repeteres i hodet mitt under timen, og støyen ligner den jeg kom hit med.

Jeg forstår nå hvorfor vi måtte være fri fra ekstern støy for å lære teknikken.

Men hodet føles lettere likevel.

Når jeg får tilbake mobilen min, skrur jeg den ikke på.

Meditasjonssak, mobil

Dagene etter

Tilbake i Norge tar det tre dager før jeg klarer å ta en ordentlig kikk på mobilen igjen.

Vanligvis blir jeg svært rastløs hvis mobilen er utladet i noen timer.

Når jeg skrur den på, leser jeg blant annet om et gjenåpnet Norge og et par utfordringer som har skjedd på jobb.

Normalt ville jeg blitt stresset, men nå virker det så trivielt og dramatisk.

Som at jeg står utenfor hamsterhjulet og ser på de andre som løper. Likevel må jeg snart hoppe inn igjen, for at akkurat det hjulet skal gå rundt.

Det er vanskeligere å skrive denne artikkelen enn å delta på kurset. Det er mye som ikke kan beskrives med ord. Vi vet nok mer enn det hjernen klarer å artikulere.

Rarere enn å være stille i ti dager, er at vi lever i et samfunn hvor det kan høres «ekstremt» ut å sitte stille med oss selv en stund.

Kanskje vi trenger å stikke en kjepp i hamsterhjulet innimellom.

Ta en titt innover, ikke alltid reaktivt utover.

Å klamre seg til noe gir ett av to resultater. Enten vil det du klamrer deg til, forsvinne, eller så forsvinner du. Det er bare et spørsmål om hva som forsvinner først.

Hei!

Har du noen tanker om artikkelen, eller tips til noe jeg bør se på? Blir glad hvis du sender en e-post! Her er noen av sakene jeg har skrevet tidligere:

Stillhetens treningsleirDen siste isenDe som er utenforKlimabombene ingen tenkte påSterke jenter blir også slåttEn sæd historie