Den klamrer seg til fjellet så godt den kan.

Storbreen i Leirdalen i Jotunheimen er en falmende skjønnhet.

Fortsatt hard og imponerende, men skitten og slafsete i kantene.

Armene som strekker seg nedover fjellet er spinklere enn før, og berget under har for lengst kommet til syne.

– Den ser daff ut.

Liss Andreassen har øredobber formet som snøfnugg.

Hun er isbreforsker i NVE og speider utover breen hun kjenner så godt.

Bare siden i fjor sommer har den trukket seg tilbake 24 meter.

Liss ser tankefull ut.

– Det er mye. I gjennomsnitt smelter breen 10 meter i året. 24 meter er mer enn det vanlige. Breene er helt ute av likevekt.

– Ute av likevekt?

– Ja, de klarer ikke å bygge seg opp, de bare smelter. Det er for lite overskudd og de smelter mer enn det kommer snø om vinteren, sier hun.

På enkelte steder lenger opp, er denne breen 200 meter dyp.

Det er vanskelig å forstå at alt dette skal bli borte på så kort tid.

– Nå er vi cirka 200 meter fra fronten av breen, så la oss si at om 20 år, så er det ikke lenger is her vi står, sier Liss og myser.

Det er ikke nytt at isbreene smelter fort. Men det Liss sier, har du kanskje ikke hørt før. Fortsetter temperaturen å øke, er det for sent å redde norske isbreer.

Allerede om 80 år kan halvparten av isbreene være nesten helt borte, ifølge NVEs beregninger.

Noen utenlandske turister har kommet seg opp med små barn og tar bilder av hverandre ved brekanten.

Hvert år må man gå høyere opp i fjellet fordi breene trekker seg tilbake. Etter hvert vil det nesten bli helt umulig å nå dem.

– Det blir for de spesielt interesserte å komme seg til isbreene, forklarer Liss.

En smeltende isklump demonstrerer omgivelsene utenfor døren til isbremuseet i Fjærland.

I denne bygda er isbreene en del av innbyggernes identitet.

Familier har i århundrer vokst opp og livnært seg på de praktfulle breene i området.

– Vi har en lang tradisjon for å vise fram isbreene for folk fra hele verden. Det er trist om vi ikke kan gjøre det lenger.

Anne Mundal Skjelten er daglig leder ved museet og har innsett at de står overfor helt nye tider.

I 1880-årene fraktet skip de første gruppene med turister som ville se de norske isbreene i Jostedalsbreen-området.

Det var kort vei fra sjøen og opp til breen, og bøndene i bygda dannet transportlag og tok penger for å frakte turistene til breen.

Isbreene har spilt en viktig rolle for økonomien til blant andre Annes familie.

Kvinnene i familien laget suvenirer som de kunne selge.

– De vevde tepper og strikket gensere som de solgte til turistene om sommeren, forteller hun.

– Når det ikke vil være noen breer igjen å vise, hvordan vil det ramme dere?

– Turismen vil nok gå ned. Men samtidig håper jeg jo at turister vil komme likevel, for å se på landskapet som ligger igjen, som breene har skapt, sier Anne.

Isen virker hardere og skarpere her på Austerdalsbreen enn på Storbreen, og den er isblå i sprekkene.

Tre personer beveger seg oppover på det som ser ut som en diger marengskake, brent på toppen.

Man blir ganske liten når man nærmer seg ismassene. Enda mindre føler vi oss når vi skjønner at det store braket vi nettopp hørte var et steinras like ved.

Røyken står igjen, og Liss liker ikke tanken på at vi kunne vært like ved raset, hadde vi gått litt tidligere.

Raset minner om at naturen er uforutsigbar og i konstant forandring.

Foran breen ligger en turkis bresjø som renner ut i en lang elv. Sørpe og isklumper ligger i smeltevannet.

Når isbreene smelter vil det oppstå smeltebasseng som kan inneholde enorme mengder vann.

– Det har dukket opp mange nye bresjøer bare de siste årene. Det er viktig å overvåke store sjøer som blir dannet på kritiske punkter, sier Liss.

Disse sjøene, som demmes opp av løsmasser fra breen, kan utgjøre en stor risiko for folk som bor nær breene. Hvis trykket fra smeltevannet blir for stort, kan oppdemningen briste.

Det man vil unngå er nettopp et flomutbrudd.

– Sjøene kan plutselig tappes. Derfor følger vi spesielt med der det er slike sjøer nær folk og bebyggelse, sier Liss.

Bildene deres viser massive ødeleggelser.

Søsknene André og Trude Øygard opplevde i 2004 det som bare skjer på film.

Vi sitter på Rødseter, her de vokste opp, og ser på fremkalte bilder fra da en isbreflom raste over familiegården deres.

200.000 kubikkmeter med smeltevann ga etter fra Supphellebreen, og dro med seg store mengder steiner og leire.

– Vi var redd for om huset var borte, og redd for om bestemor var hjemme, sier Trude.

Hver vår pleide familien å dra på hytten som ligger rett ved isbreen, for å gjøre den klar for sesongen.

I dag kan vi ikke lenger se breen når vi ser opp mot fjellet.

Dagen de skulle dra, insisterte moren deres på at de måtte bli igjen en time til, slik at hun rakk å vaske gulvet.

Kort tid etter det hørte de en brummelyd.

Plutselig så de et skred utspille seg rett nedenfor hytten. Faren fikk tatt et bilde av raset da det gikk.

– Det er litt ekkelt å tenke på at hadde vi reist en time før, da hadde jeg vært under her og ligget under steinene her. Fytti-grisen. Det hadde vært dramatisk, sier Trude og peker på bildet.

Trude så omfanget av skredet enda tydeligere da familien ble hentet av helikopter.

Det er som limt til minnet.

– Vi var jo 1000 meter over havet, og i helikopteret så vi en brungrå leire spre seg utover og begynte å nærme seg gården og naboene, sier Trude.

– Jeg tror ikke vi klarte å forstå hvor kraftig skredet var og hvor mye som kom med det, fortsetter hun.

Heldigvis var ikke bestemoren hjemme da flommen kom. Det var ren flaks at ingen mistet livet den dagen.

Nå er det André som driver gården. Han går ikke rundt og er redd for en ny flombølge, men følger med på utviklingen på isbreen.

– Hvor ofte er du oppe og sjekker breen?

– Jeg er oppe én gang i uken.

– Skikkelig brevokter?

– Ja.

– Burde folk som bor i nærheten av breer få mer informasjon om at slike flommer kan komme?

– Jeg hadde ikke hørt om dette fenomenet, og man bør nok åpne øynene litt. Det som kan se ut som et nydelig, fint vann oppå fjellet, kan bli en stor katastrofe, sier han.

I en hytte tegnet av Snøhetta spiser Liss middag med forskerkolleger, de fremste ekspertene på isbreer i Norge.

I bakgrunnen bretter Jostedalsbreen seg majestetisk ut over fjellene.

De er samlet på Tungestølen for å dele kunnskap, og skal studere Austerdalsbreen opp og ned.

Fjellsidene her er nakne, men ved gårdene som ligger ved breene, vil jordbruket være sårbart når isbreene smelter.

– Klimaet nær breene vil forandre seg.

Vi møter Kristine Flacké Haualand på samlingen.

Hun er meteorolog ved Høgskulen på Vestlandet og er blant forskerne på Tungestølen. Hun forklarer hvordan jordbruket kan bli påvirket når isbreene smelter.

Fra Austerdalsbreen strømmer en røff, men idyllisk elv med smeltevann.

Men framtiden er usikker for kraftverksbransjen. Flere vannkraftverk er bygget nedenfor isbreene for at de skal produsere fornybar energi.

Liss har den mektige isbreen i ryggen når hun ser utover smeltebassenget.

– I framtiden får vi ikke dette tilsiget fra breene, sier Liss.

– Ved noen breer har vi allerede fått maksimal avrenning, fordi de har minket så mye, fortsetter hun.

Når flere hundre meter tykk is smelter bort, vil et helt nytt landskap oppstå på norske fjell.

Isbreforsker Jostein Bakke, sitter og peker ivrig på fargerike kart som ligger foran oss på en benk foran et stille vann utenfor Bergen.

Framtidens bortsmeltede breer vil etterlate seg enorme innsjøer som kan gi oss nye muligheter.

Med isblå øyne forteller han at mange nye bresjøer vil komme, blant annet en innsjø som er over fem kilometer lang og over 200 meter dyp på Folgefonna.

Og nettopp innsjøer som dette vil kunne spille en stor rolle i en fremtid der vi vil trenge mer fornybar energi.

– Vi vil kanskje kunne produsere dobbelt så mye fornybar energi enn det man gjør i dag, om man tar Folgefonna som eksempel, mener Bakke.

Sprekkene i nedre del av Storbreen er borte og erstattet med gjørme og stein.

Den er ikke like Instagram-vennlig som den en gang var.

Og slik som Storbreen, forfaller de andre også.

Austerdalsbreen vil med tiden også tappes for krefter.

Om 100 år vil minnene om isbreene slik vi kjenner dem i dag, kun ligge i de gamle bildetjenestene våre og i smeltebassengene.