Flere portretter av ungdommer og illustrasjoner av ungdomslivet på Haugerud

Foto og illustrasjon: Eskil Wie Furunes

De som er utenfor

Det skjer noe der ute, mens hele Norge sitter inne. Ungdommer som allerede er utenfor, prøver å holde ut.

Januar

«Fuck NRK.»

Først vil de ikke havne i media.

Helst vil de ikke snakke med oss i det hele tatt, og de skal senere fortelle hvorfor.

Det er januar, og vi er på Haugerud, øst i Oslo.

Litt der borte, som i en apokalypsefilm, ligger en fotballbane forlatt i flomlyset. Men det er ingen der.

En politibil runder svingen. Den ruller sakte forbi de unge menneskene som står ved en liten sideinngang til Haugerud senter for å holde varmen.

XL8616

Alle illustrasjonene i denne artikkelen er basert på flere møter med ungdom på Haugerud.

Illustrasjon: Eskil Wie Furunes / NRK

Det er minusgrader, og rastløsheten henger igjen som frostpust i luften.

I et år har de oftere enn før hengt i gatene. De har tilbragt flere timer sammen nesten hver kveld, uansett vær.

Nå er de strengeste restriksjonene her igjen, og Oslo er stille.

Voksne hobbykokker og strikke-entusiaster ringer antakelig helgen inn. Noen skriver på sin femte jobbsøknad, andre lager taco eller koronababyer.

Polet er fortsatt åpent, ungdomsklubbene er stengt.

Men her ute, som alle andre kvelder, møtes en gruppe ungdommer på Haugerud.

– Korona tar kanskje to år av ungdomslivet vårt, som vi aldri får tilbake. Jeg kommer til å se tilbake og tenke at jeg vokste opp her og på Deli de Luca.

XL8616
Illustrasjon: Eskil Wie Furunes / NRK

«Amin» er 16 og har på seg lag-på-lag med ull.

– Det er ingenting å gjøre, ingen steder å være. Det er ikke sånn at foreldrene våre lar oss ta med ti kompiser hjem, skjønner du?

Amin er i utgangspunktet skeptisk til pressen, og forutsetningen hans for å snakke åpent er å være anonym. Kompisene er enige.

«Nå må dere være hjemme» kan være en fortvilende beskjed til ungdom som av ulike grunner ikke klarer eller kan være hjemme. – Sigrid Kjuusspesialist i barne- og ungdomspsykologi

«Sofian» (17) er oppgitt.

– Flere av oss har mange familiemedlemmer som bor hjemme, og det blir ganske trangt fordi familien er mer inne enn vanlig. Så å være ute er også et pusterom for oss ungdommer.

Er det bare dere i gatene, da?

– Ja, det er bare oss. Det er ingen andre i gatene. Det blir bare oss, og «baosjen».

«Baosjen», eller politiet, kjører gjennom Haugerud sentrum flere ganger hver kveld.

Fritidsklubben på Trosterud er et T-banestopp unna. Før pandemien pleide de å henge der, men nå er det stengt.

XL8616
Illustrasjon: Eskil Wie Furunes / NRK

– Det holder ikke at det er åpent én uke i året, vi trenger flere tilbud hele året, sier Amin.

– Vi savner tilbud og at fritidsklubber åpnes. Når vi ikke har noe å gjøre, begynner man å gjøre andre ting, ting som kanskje ikke er så bra, sier Sofian.

Hva da?

– Kommer an på. Klubber er stengt. Det blir lettere bråk mellom folk. Det blir lett å havne der, finne på noe kvalm.

Boblejakkene glinser i månelyset.

XL8616
Illustrasjon: Eskil Wie Furunes / NRK

Vanligvis er det voksne, lærere, eller barnevernet som plukker opp tips om planlagte slåsskamper.

Men ikke nå.

– Når ingen passer på, og man møter folk fra andre steder, kan det hende man blir fortere opphisset og sint. Det er ikke en bra unnskyldning, men det er fortere gjort å gjøre noe kvalm nå enn før, sier Amin.

Har man ikke et ansvar selv også for ikke å lage bråk, da?

– Jo, men ikke alle ungdommer ser selv at de har et ansvar, så det kan fort hende at man gjør dumme ting, det er litt sånn, sier Sofian.

Restriksjonene rammer ungdom ulikt. Å takle lange perioder uten fritidstilbud avhenger av hvor og hvordan du bor og hvilke ressurser du har tilgang på. Ikke alle har kjellerstue eller hytte på fjellet. – Ingvild Stjernen Tisløvpsykologspesialist, Bufetat

Sent januar

En hanekam møter oss i døren.

Den har hengt rett ned ganske lenge.

Noen «cosplayere» har fått lov til å samles, men bare noen få.

Endelig kan de møte likesinnede i levende live.

XL8616

Hanekammen.

XL8616

Cosplay-gjengen.

XL8616

En meningsytring.

Cosplay er en subkultur som handler om å kle seg ut og spille ut personligheten til en karakter fra japansk og vestlig populærkultur, dataspill, eller fantasy.

– Det er vakkert, det er «self expression», det er kunst.

– Men på en annen side har det vært veldig ensomt. Vi har ikke fått lov til å gå på messer, og ikke fått lov til å møte hverandre.

Emma Skarholt er 16 og skulle egentlig vært på flere «cons» i år, store arrangementer der cosplay-interesserte møtes og viser fram kostymer og oppfører seg som karakteren de er.

Det er en livsstil og ikke bare en hobby.

XL8616

Maks 20 ungdommer får møtes samtidig på fritidssenteret. For Emma Skarholt er det en befrielse å endelig få møtes her igjen.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Emma har ikke vært på et sosialt arrangement på ett år. Consene har blitt avlyst én etter én i takt med restriksjonene.

Hun har krøpet inn i fantasiverdenen sin helt alene, og søkt felleskap med likesinnede via apper.

For unge i et submiljø er tilhørigheten spesielt viktig fordi de er en minoritet som definerer seg ut av det etablerte samfunnet. Noen har brukt tid på å finne sin plass og et felleskap de kjenner seg igjen i. Det kan oppleves ekstra sårt når dette blir borte. – Ingvild Stjernen Tisløvpsykologspesialist, Bufetat

De har sluppet inn rundt ti ungdommer som er interessert i cosplay på Helset fritidssenter i Bærum i kveld.

En kvinnelig karakter med fire armer pryder en plakat i enden av rommet. Hun har rød hud og aprikosfarget hår.

– Jeg blir så frustrert av korona. Nå om dagen er det YouTube og spill som gjør meg glad, sier Solveig Vigander (13).

XL8616

Under munnbindet som Solveig Vigander har på seg nesten konstant, gjemmer hun et par svarte lepper.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Hun maler på et stykke papp.

Detaljrikdommen på noen av effektene i rommet vitner om at kreative sjeler står bak. Bak Emma står en skinnende grønn rustning på toppen av en hylle med to skarpe horn stikkende ut av brystet.

Alle her føler seg «annerledes», sier hun, og pandemien har dessverre forsterket følelsen av å være utenfor.

– Det kan være en veldig skummel følelse, særlig når vi blir fortalt gjennom alt at vi skal være så «inne i boksen» hele tiden. Alle i miljøet har en litt alternativ stil, noe som kanskje får andre mennesker til ikke å ville prate med deg.

Mars

Hjemme på soverommet i Asker noen uker senere har hun begynt å male på veggen i sterke farger. I bokhyllen står «Moby Dick» og tegneserier.

Emma gestikulerer med en voksen framtoning, er tydelig i talen.

XL8616

Emmas rom har blitt en større del av Emmas verden under korona.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Hun tror at introverte og kunstnere finner seg selv i litteratur, tegneserier, spill og serier. At de kan finne trøst i fantasiverdenen de går inn i.

Det er noe helt spesielt som skjer når likesinnede møtes, sier hun.

– Man tenker: «Den personen skjønner meg», og man legger bort at man er annerledes og tenker bare: «Hei, du er som meg».

XL8616

Koronatiltakene er strammet inn. Vi må møte Emma gjennom dør og vinduer for å få et innblikk i det som er hennes verden akkurat nå.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Moren til Emma banker nysgjerrig på døren. Gir fra seg et smil.

– Jeg har et godt forhold til foreldrene mine, men mange kreative mennesker som er litt annerledes enn andre, klarer ikke å relatere seg til foreldrene sine. Derfor kan det være veldig vanskelig å bare være hjemme med dem nå, sier Emma.

Det er en del av utviklingen å søke seg bort fra familien og ut mot jevnaldrende. Å få være med andre ungdommer kan føles som et prosjekt på liv og død. Det er ikke noe de finner på, men en del av menneskets utvikling. - Sigrid Kjuusspesialist i barne- og ungdomspsykologi

Februar

Det er fortsatt bitende kaldt på Haugerud. Lyden av skøyter som skjærer i isen er tørr og skarp.

Mostafa Awanzo og sønnen er alene på skøytebanen rett etter skoletid. Trebarnsfaren har vært ekstra opptatt av å aktivisere sine tre sønner det siste året.

XL8616

Mostafa Awanzo følger nøye med når sønnen øver på skøytene.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

– Alt som har med sport og bevegelse å gjøre, og som brenner energi, er bra for barna mine nå. Vi bruker nærområdet og naturen godt.

Like fort som han faller, reiser minstemann seg opp igjen. Vinterdagen er på stadiet mellom lyst og mørkt.

Awanzo synes ikke det er lett å være forelder nå.

– Tenåringsguttene mine mister den daglige rutinen. De gjør oppgavene sent på kvelden, spiser frokost først klokken elleve.

«Pappa, pappa! Se!». Minstemann tar en piruett, uten spor av frykt.

– Og jeg har ikke mulighet til å sjekke alt de gjør digitalt. De blir latere og latere, og det blir tyngre og tyngre.

En ung gutt løper intervall på fotballbanen litt lenger ned.

Far og sønn skyver det lille ishockey-målet framover på skøytebanen.

XL8616

Det er nesten bare far og sønn som benytter seg av nærområdet på Haugerud denne dagen.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

– I tillegg er det jo ustabile hormoner i kroppen i den perioden av livet. Som forelder må du ikke presse på og mase enda mer. Plutselig kan de eksplodere.

Han rister oppgitt på hodet, skyver minstemann tett inntil seg.

– Mister du et år av ungdomstiden, får du det aldri tilbake. Det skal jo være den beste tiden.

XL8616

Tonis pizza på Haugerud har vært her i fem år og har holdt åpent hver dag under pandemien. – Jeg følger med, og politiet er her hver eneste dag, sier Wafi Subhi.

XL8616

– Ungdommer loker bare rundt. Det er barn som er ute hele tiden, og som ikke blir fulgt opp, fortsetter han.

«Sammen for nabolaget». Skiltet står i et tomt lokale inne på Haugerud senter, og vi må stå nærme glassvinduet for å kunne lese det.

Det er bekmørkt ute, og «baosjen» har tatt den vanlige runden.

Minusgradene er så mange nå at de fleste står inne i gangen og ser gjennom glasset, de også.

– Vi elsket å være her inne. Det var en fritidsklubb, og vi kunne spille biljard til det stengte, sier Amin.

XL8616
Illustrasjon: Eskil Wie Furunes / NRK

En annen avbryter.

– Helt ærlig, hva hjelper det at vi prater med dere i media, skjønner du? Det er lett for media og politiet å bare skjære oss alle sammen over én kam uansett hva vi sier.

Noen venner nikker bekreftende.

De forteller om den gangen da beboere på Haugerud skrev flere innlegg på Facebook om at ungdommer i området spredte frykt.

De har også fått med seg kommentarfeltene, vonde ord om østkantungdom og påstander om «svenske tilstander» i denne delen av Oslo.

De som kommenterer, kjenner kanskje bare dette miljøet gjennom ensidige beskrivelser i media.

– Avisene skriver mer om dårlige nyheter på østkanten, enn om bra nyheter.

XL8616
Illustrasjon: Eskil Wie Furunes / NRK

Sofian (17) ville egentlig vise ansiktet, men da ingen av kompisene ville, ombestemte han seg.

– Når ungdom jobber frivillig, hjelper til i nærmiljøet og gjør det til et bedre sted, skrives det ikke om det. Men da knivstikkingen på Haugerud skjedde var det 7–8 aviser som skrev om det, sier han.

Vi spoler tilbake til tidlig januar.

Politi, NRK, en håndfull andre pressefolk, og rundt 20 ungdommer fylte den lille gangveien foran avsperringen ved T-banestasjonen på Haugerud.

En 13-åring hadde blitt knivstukket og flere medier rykket ut. Ifølge politiet løp 20 ungdommer fra stedet, mens 20 andre sto igjen som vitner.

Vi prøvde å ta innover oss at et barn hadde blitt knivstukket av et annet barn.

En kvinne med gåstol gikk i retning sperringene.

«Kan du si meg hva som har skjedd her?»

«Knivstikking.»

«Åja, er det ferdig nå?»

Med munnbindet på haken gikk hun videre.

De involverte ungdommene var fra ulike områder av Oslo, ingen av dem fra Haugerud, ifølge politiet. Den skadde ble stukket i magen og ble operert på Ullevål sykehus.

XL8616
Illustrasjon: NRK

Nå er gutten ute av sykehuset, og familiene på begge sider følges opp av barnevernet fordi guttene er under den kriminelle lavalderen.

Tilbake på Haugerud to uker senere spør vi om hvorfor noen barn har kniv?

– De som er 13 år har ikke mange gode forbilder, sier Amin.

– Man ser på sosiale medier at kniv har blitt en trend, at noen ungdommer er opptatt av det, å være den tøffeste. De yngste tror det er kult.

Unge som ikke har noe å gjøre, som føler seg avvist eller utstøtt og som henger rundt uten voksne til stede, kan lett befinne seg i en situasjon hvor de pusher hverandre til å ta høy risiko, tråkke over grenser eller begå lovbrudd. – Ingvild Stjernen Tisløvpsykologspesialist, Bufetat

Sent januar

«Mall rats», kaller han dem.

Kjøpesenter-rotter.

Kulden slår gjennom rulledørene.

Kollegaen viser fram en bandasjert hånd som er forstuet. Han måtte stoppe en slåsskamp på kjøpesenteret i går kveld.

Det føles farligere å være vekter når «mall-ratsa» ikke har noe annet sted å henge. Spesielt når noen av dem går med kniver under jakken.

Han ler når han får spørsmålet om han merker forskjell, på nå og før korona.

Ja.

Spesielt etter den andre nedstegningen. Det var litt problemer før også, men:

– Etter restriksjonene har det eskalert fra null til hundre, sier han.

Han vil helst være anonym fordi ungdommer i området kan kjenne ham igjen og kanskje lage hevnbråk.

XL8616

«Michael» utenfor kjøpesenteret der han jobber i Oslo.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Vi kaller ham bare «Michael».

Michael har en kroppsholdning og et blikk som gjør at man tror på at han kan håndtere enhver situasjon.

De siste månedene har Michael måttet håndtere store ansamlinger av ungdommer på sine runder på vakt på kjøpesenteret.

Han tar dem stadig på fersken i å bryte opp branndører, eller at de sitter i skjul for å holde varmen.

De kan stå utenfor hovedinngangen og krangle, og ta med seg krangelen gjennom hele senteret.

Shoppingen som foregår uten ansiktsmimikk, er intens.

Vekteren går ut og tar en sigarett for å senke stressnivået et kort øyeblikk.

Michael sier at ungdommene med lengst langfinger tåler tilsnakk dårligere enn før.

– De har en mer «fuck alt»-holdning enn etter den første nedstengningen. De tåler ikke å høre at de ikke får oppholde seg i trappeoppganger, for eksempel.

En del ungdom har ikke mulighet til å gå ned i en kjellerstue, og kan bli hengende ute, i portrom og andre steder. Da kan det fort bli fristende å gjøre skadeverk. Det er viktig at politiet tar tak i det, men også at naboer bryr seg om det som skjer. – Gry Lene SemPolitiinspektør

– Mange av dem liker ikke autoritet. Det virker som at det å krangle med en vekter er status. De reiser seg og spør kanskje: «Hva skal du gjøre med det?» uten å tenke på hvilke konsekvenser det vil få. De håper på å få tilsnakk, for da skjer det i hvert fall noe, sier vekteren.

Trusselbildet for en vekter blir helt annerledes når man vet at noen går med kniv, sier han.

I koronaåret 2020 ble det registrert en betydelig økning i anmeldelser av fysisk vold hvor kniv eller annet stikkvåpen var involvert.

XL8616

Den eneste kniven vi ser er på vestkanten. Kniven brekker i to idet den blir vist frem til NRK.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

155 anmeldelser i fjor mot 104 i 2019, ifølge en fersk rapport fra politiet.

Han har jobbet som vekter i 13 år og sier at han ikke lenger har oversikt over hvem som bærer kniv, hverken voksne eller barn.

– En misforstått fjortenåring kan gå bevæpnet med alt fra tapetkniv eller macheter.

– I går gjorde politiet oss bevisst på at to av gutta som lagde bråk hadde hatt macheter. Vi så jo tydelig at de bar på noe under jakkene sine.

I Groruddalen har vi det siste halve året hatt flere alvorlige knivstikkinger blant ungdom, der de har vært helt nede i trettenårsalderen. Vi er svært bekymret for knivbruken og voldsbruken. – Gry Lene SemPolitiinspektør

Februar

Kniven heter «Rambo first blood».

Ja, som filmen.

Hjemme hos mamma i Sandvika i Bærum henger det drømmefangere i varme farger på dører og skap.

Mani (17) snakker om en kniv som lå i en sekk da politiet kom.

Den var ikke hans, hevder han, men kompisen sin. De skulle møte noen gutter i Sandvika for å ordne opp.

– Vi girer hverandre opp på positive og negative måter.

– «Gå på ham, ikke back ut nå». Det kan være vanskelig å være han som sier: «Dette vil jeg ikke være med på.» Ja, du føler et press av gutta dine.

XL8616

Det er mye latter mellom Mani og moren.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Mani tilbringer tid i et miljø hvor de ofte slåss og lager bråk, forteller han.

Han har brukt koronatiden til å tenke på om han egentlig vil fortsette å være en like stor del av miljøet.

Hvordan er miljøet?

– Det er fine mennesker, og mange er sensitive mennesker, spesielt guttene. De blir veldig fort fornærmet, hvis du ser på dem for lenge, for eksempel.

Mani vil at vi skal forstå.

– For eksempel, hvis jeg går forbi en person og stirrer på ham, bare for å se meg rundt, kan han se på meg, og da, liksom, stirrer vi på hverandre. Enten sier jeg noe, eller så sier han noe. Det er sånn miljøet er. Du må alltid se deg over skulderen.

Moren heter Bayan og plasserer kaffekopper på bordet samtidig som hun lytter til sønnen, uten å avbryte ennå.

Hva skjer når du møter på feil type blikk?

– Som oftest har det blitt en større konflikt enn det det trenger å bli.

Hvorfor?

– For oss ungdommer har respekt mye å si. Om du ikke har respekt i ditt område, får du ikke respekt andre steder heller. Om noen dis-respekterer deg, tar vi det veldig personlig. Jeg også er sånn, jeg skal ikke lyve. Og da lar jeg det ikke gå.

XL8616

Mani har et mål om å gjennomføre førstegangstjenesten før han begynner å studere.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Det er en viss følelse man får, når man slåss og vinner en fight, sier Mani.

– Om du vinner fighten, føler man seg uovervinnelig. Du føler deg litt bedre der og da, men etterpå, kanskje ikke så bra.

Er det status å ha kniv?

– Nei, jo, ja, «ish». Vi kaller det «shanks». Hadde jeg vært en person som gikk med kniv, det hadde kommet ti ungdommer mot meg, og de hadde dratt fram sine «shanks», så måtte jeg ha dratt fram min også.

Da Mani bar kompisens sekk med macheten oppi, rakk politiet å komme før det ble bråk.

Macheten ble beslaglagt og Mani sier han fikk en anmeldelse i retur, men også en lærepenge.

Mani er ikke dømt for noe. I tiden etter så han at han hadde skuffet moren dypt.

Bayan har lyttet tålmodig lenge, før hun sier:

– Jeg har sagt til deg, Mani, at vi kom ikke til Norge for at du skulle befinne deg i sånne gjenger. Vi kom fordi vi trengte et sted å bo, beskyttelse, og for at du skal utvikle deg på best mulig måte med en framtid som er bra, ikke slik som det var for meg.

Hun ser på oss nå.

– Mani må sette pris på det han har. Norske ungdommer har ikke sett og opplevd det vi har gjort, så vi ser på ting på en annen måte.

XL8616

Bayan var ung da hun fikk Mani.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Koronatiden har gitt ham tid til å reflektere over veien videre. Han har sagt ja til å bli fadder for en gutt som sliter og blir mobbet på skolen.

Mani håper det vil gi ham noe, kanskje en driv til å være et godt forbilde for noen.

Han føler seg klar for å bryte ut av gjengen, sier han. Sakte, men sikkert.

– Jeg har pushet gutta litt mer unna og hatt fokus på meg selv den siste tiden. Jeg vet at det ikke er bra for meg i lengden å fortsette sånn her, sier Mani.

Ungdom er svært påvirkbare for sosialt press fra venner. Der voksne oftest bryter loven alene, gjør ungdom det i grupper. Ungdomshjernen er i vekst, er påvirket av hormoner og har ennå ikke fullt utviklet bremsemekanismer. – Ingvild Stjernen Tisløvpsykologspesialist, Bufetat

Sent februar

På Stovner, som er en stor bydel nordøst i Oslo, kan vi ikke håndhilse med politiet, men sier i stedet navnene våre med et nikk til slutt.

Smale øyne over munnbind har blitt det nye smilet.

Gry Lene Sem står foran boligblokkene i Tante Ulrikkes vei.

XL8616

Blokkene i Tante Ulrikkes vei står stødig rundt Gry Lene Sem, hvor hun går rundt slik at fotografen kan ta et bilde av henne.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Hun er politiinspektør i enhet øst og sier at politiet merker at den positive sosiale kontrollen som vi vanligvis har, er borte under pandemien.

– Vi merker at skoler og fritidstilbud har vært stengt over lang tid, og ser at ungdommen blir drivende rundt og oppholder seg steder der det ikke er annen positiv sosial kontroll. De som er sårbare i utgangspunktet, blir ekstra sårbare. Når alle samfunnsmekanismene forsvinner, kan de bli et lett bytte for de kriminelle nettverkene.

I en «normal verden» består den positive sosiale kontrollen av mannen i gata, lærere, naboer, barnevernet eller fritidsklubber.

Politiet har brukt mye kapasitet på å avverge konflikter og forebygge dem, og det som bekymrer henne mest er knivbruken blant unge og den grove volden.

– Vi ser at det blir brukt kniv helt ned i trettenårsalderen og vi er også veldig bekymret med tanke på at når et barn bærer kniv eller går til det steget at de bruker kniv, klarer de ikke helt å forstå konsekvensene av de handlingene de gjør.

Vi har flyttet oss inn i politilokalene på Stovner.

Det er som en reise tilbake i tid.

Noe av interiøret er så gammelt at det har blitt moderne igjen.

XL8616

Det store lokalet på politihuset er blitt gjort koronavennlig, og de fleste stolene er stuet sammen i et hjørne.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Sem sier at politiet hele tiden har jobbet ute forebyggende og med patrulje, men at politiet vil bli avlastet av andre instanser når samfunnet åpner opp igjen.

– Men dette handler ikke bare om en pandemi. Vi har også hatt utfordringer med dette før korona. Politiet klarer ikke dette alene, vi må få andre på laget. Vi kan ikke fikse ungdomskriminalitet og forebygge all ungdomskriminalitet. Også andre etater må til.

Tidlig februar

«Ser ikke noe håp lenger», er tittelen på det anonyme innlegget.

«Jeg har det veldig vondt. I det siste har det bare blitt verre. Det er liksom en annerledes type smerte. Jeg føler meg skikkelig fanget i et skikkelig ulykkelig liv. Jeg føler ikke at det er noen utvei»

Under koronaen tok 40 prosent flere under 18 år kontakt med «Kors på halsen», enn året før.

De tar opp temaer som angst, depresjon, og relasjon til foreldre. Flest henvendelser handlet om selvmord og selvmordstanker.

Når regjeringen strammer inn restriksjonene, tar flere unge kontakt, sier Nelli Rachel Kongshaug, leder for Røde Kors' anonyme hjelpelinje for barn og unge.

– Når de de stenger skoler og aktiviteter kommer tankene om håpløshet og at nå er alt umulig. I starten av pandemien så alle for seg en slutt. Ungdommene ser ikke en slutt på dette nå og tør ikke glede seg til noe, sier hun.

Ungdoms strev med oppfatning av tid gjør det vanskelig å ha overblikk og perspektiv på at situasjoner er midlertidig. Uvissheten om hvor lenge restriksjonene vil vare forsterker dette. – Sigrid Kjuusspesialist i barne- og ungdomspsykologi

Ungdommer får ikke slippe inn.

– Det er her vi hører hjemme, sier Abdoullah Boudaya (17).

«Trosterudklubben» er skrevet i store bokstaver på vinduet. Vi er i gåavstand fra guttene på Haugerud, og ute er det ganske grått.

Håpefulle ungdommer har stått i kø for å slippe inn i lokalet, men det har vært stengt nesten hver dag siden september.

– Vi har mange som trenger å være her, spesielt fordi de er utenfor generelt. Her blir de sett og hørt, og vi vet at de kanskje sliter med det ene og det andre, sier Selimah Abdulkadir.

XL8616

Selimah Abdulkadir sjekker mobilen mens hun står inne på ungdomsklubben på Trosterud.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Hun er klubbleder for de minste på Trosterudklubben og sier at ungdommer måkte snø utenfor her om dagen, bare for å kunne snakke med klubblederne i døra.

Hun viser oss rundt i det tomme lokalet. Hun, og et par andre ungdomsarbeidere, skal straks tilby en digital matkonkurranse for dem som vil være med hjemmefra.

– Det er ikke like lett å fange dem opp nå. Vi har heldigvis ansatte som er ute i felt for å møte ungdommen som er ute, slik at de har noen voksne å snakke med, sier hun.

Abdoullah ligger henslengt på en stor madrass.

Han er en av ungdommene som har hengt mest på Trosterudklubben. Så mye at han nylig fikk jobb her selv.

– Bare for ett år siden var jeg storbruker av klubben, nå jobber jeg her. De har vist oss så mye respekt og lojalitet, sier Abdoullah.

XL8616

17-åringen Abdoullah Boudaya kan av og til henge på klubben på grunn av jobb. Men de fleste kompisene hans kan kun henge ute i kulden.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Han tror det har vært trist for mange ungdommer at de ikke har kunnet dra hit.

– Inkludert meg.

Fritidsklubber er med på å bedre livet for ungdommer som sliter med ensomhet og synes at de ikke har meningsfulle ting å drive med. - NOVA-rapporten «Fritidsklubber i det lokale folkehelsearbeidet»

Mars

Plutselig kom vårstemningen. Mars har varmegrader, muterte virus, og muntre beskjeder om lettelser til sommeren.

En liten befrielse i det store koronafengselet.

Øynene til Emma (16) gløder.

– Jeg skal fortelle hva cosplay kan få deg til å føle.

– Lukk øynene. Tenk på kroppen din som en avatar i et videospill. Du får plutselig mulighet til å bli en ny person, eller være deg selv – bare i et kostyme! Når du møter andre som er litt annerledes også, så slipper du å være ensom mer.

XL8616

Katten har nettopp kommet inn døren og vil ikke ut igjen. Bak disse fire koronaveggene må Emma holde ut i minst tre uker til.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Det er rart hvor mye et ekte smil betyr i disse dager. Selv om det ofte er bak munnbindene.

Albuer og håndknoker har fått en større funksjon.

På Haugerud trenger de ikke å gå med lag-på-lag med ull mer.

– Man blir sliten av alt dette. Man er sliten selv om man er hjemme og ikke gjør noe en dag, sukker Amin.

– Man får ikke motivasjon til å våkne og sitte ved en skjerm. Jeg skal ikke kalle det depresjon, men jeg har tenkt at jeg ikke orker mer, sier Abdoullah.

XL8616
Illustrasjon: Eskil Wie Furunes / NRK
XL8616
XL8616
XL8616

En lørdag i mars kunne de spille basket sammen i Haugerudhallen for første gang siden september, før det ble stengt igjen uken etter.

Det var en kortvarig opptur.

Og når befolkningen nå må trekke enda mer innover bak koronaveggene sine, håper Amin det er en kortvarig nedtur.

– Ett år har føltes som mange år, sier Amin.

Det er varmere ute, men det er fortsatt kaldt for dem som er utenfor.

XL8616
Illustrasjon: Eskil Wie Furunes / NRK

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre historier vi burde se på? Send oss en e-post.