Ingressbilde - Sterke kvinner blir også slått 2
Illustrasjon: Sunniva Krogseth

Sterke jenter blir også slått

Han slo hodene deres i gulvet så hardt han kunne. Hvorfor gikk de ikke fra ham, spør du?

Mimi må bytte kanal når Metallica spiller på radioen. Strupen blir trang. Det er som om hendene hans fortsatt holder rundt halsen hennes.

«Oda» tåler ikke eimen av ferskengodteri. Det var det pusten hans luktet første gang de var alene, en kveld som ble starten på et voldsregime.

De var forelsket i samme mann, på ulik tid.

Han var høy, maskulin, sjarmerende. Litt mystisk. Likt av alle. På Facebook i dag har han et vennlig fjes. Men bilder forteller ikke alt.

Mimi var sammen med ham først. Hun var 15 da de møttes. Litt usikker, men også bestemt, opptatt av rettferdighet. Kanskje litt ensom.

Han var 17 år da han la merke til Mimi. Fikk henne til å føle seg sett for første gang. Hun dagdrømte om hvor fint de kom til å få det.

Nå holder Mimi rundt albuene sine i en sofa på en kafé i Midt-Norge.

«Life is a journey, enjoy the ride».

Sitatet er ironisk malplassert på veggen bak henne. Den mintgrønne t-skjorten matcher øynene.

Stemmen bærer en lett smerte når hun snakker, som om luften ikke får trenge helt gjennom.

Grafikk - løftet opp etter ørene 0.1
Videoen viser nå:
Bak de lange øredobbene skjuler det seg arr.
Grafikk - løftet opp etter ørene 1.2
Videoen viser nå:
Arr fra da han tok tak i ørene hennes.
Grafikk - løftet opp etter ørene 2.2
Videoen viser nå:
Og løftet henne opp slik at føttene lettet fra gulvet.

Mimi og Oda er en del av en illevarslende statistikk. Nesten én av ti kvinner, 9,2 prosent, har vært utsatt for alvorlig vold fra partneren sin, ifølge rapporten «Vold og Voldtekt i Norge» fra 2014.

Mimi blir forelsket i ham i en bygd i Midt-Norge. En liten plass der alle kjenner alle.

Hun liker å svømme og ri på fritiden. Har et mål om å bli jagerflypilot når hun blir voksen.

Mimi

Mimi (30) står fram med fornavn og bilde i denne saken. «Oda» er anonym. De ble begge mishandlet av samme mann, på ulik tid. Det var NRK som kontaktet begge to for å høre om de ønsket å dele sine historier med oss.

Foto: Ingrid Tinmannsvik

– Han flyttet fra nabokommunen og begynte å henge i samme miljø som meg, forteller Mimi.

De blir venner.

Mimi tenker ikke på ham på en romantisk måte, før han etter en stund inviterer henne hjem til seg for å se på film. Bare de to, kanskje de skal lage pizza?

Han har halvlangt krøllete hår, er flink til å snakke for seg. Alle i gjengen hører etter når han prater. Han opptrer nesten som en leder.

Mimi er stolt av at han gir henne så mye oppmerksomhet, at hun er spesiell for en som ham.

Det går noen måneder før han begynner å dytte henne, tar tak i kinnene, skviser munnen hennes sammen.

Han tåler ikke at Mimi har andre kompiser. Sinnet er eksplosivt, men hun er ikke redd. Ikke ennå.

Når hun flytter inn i hybelleiligheten hans, kommer kontrollbehovet hans til syne. Han er ofte sjalu, men det er vel normalt i et forhold? Sjalusien bekrefter vel bare at han er redd for å miste henne?

Mimi har lyst til å hjelpe ham å takle det. Kanskje de kan jobbe sammen for å styrke tilliten, og få et enda tettere bånd?

Mellom raseriutbruddene ser de på filmer og spiller videospill.

Hun føler omsorg, kysser ham på kinnet og tenker at det må være smertefullt å være så sjalu og sint.

Hun kan hjelpe ham.

Når voldsutsatte snakker om partneren, er det ofte en person som fremstår som en som ikke har det bra, og de strekker seg langt for å forstå og hjelpe partneren. Mange tåler mye for kjærligheten Margunn Bjørnholtforsker, NKVTS

Etter en stund må hun begynne å løpe unna når han er sint. Men han får som regel tak i henne. Kaster henne i bakken, presser kneet under ribbeina så hun ikke kan røre seg.

Han brøler mens han presser fingrene hardt mot halsen hennes. Slår med flat hånd i ansiktet.

Han har et mønster.

Sier aldri unnskyld.

«Life isn't about waiting for the storm to pass, it's about dancing in the rain».

Veggen i kafeen som er tapetsert med positive sitater om livet, begynner å bli irriterende. Mimi tar fram en bunke notater. Stikkord som hun skrev ned før rettssaken i 2016. På det ene arket står det «Plager i dag»:

«Depresjon, mangel på livslyst, migrene, ikke i stand til å jobbe, anspent, vondt i muskler og ledd, vondt i kjeven, mageproblemer, mareritt, angst, besvimelse, konsentrasjonsproblemer, tåkesyn, dårlig hørsel, kaos i hodet, sosial angst, redd for menn».

Mimi stryker hånden over høyre side av hodet, på høyde med tinningen.

Bak håret er det et avtrykk i hodeskallen.

– Innhuggene fikk jeg etter at han slo hodet mitt i flisene på badet.

Den dagen klarte han å ta henne igjen før hun rakk å låse døren. Var det den første gangen hun var overbevist om at hun kom til å dø?

«Tiltalte fikk tak i fornærmede og slo hodet hennes gang på gang i gulvet på badet, og slo deretter hodet hennes inn i veggen. Da fornærmede kom til seg selv «tisset hun seg ut». (Utdrag fra dommen.)

Han har klippet håret kort og ser «tøffere» ut enn før. Gått opp i vekt og veier snart dobbelt så mye som henne.

Kanskje det kommer av de anabole steroidene han har begynt med, tenker hun.

Mimi forteller at hun ikke liker det. Er streng når hun sier at han må slutte med steroidene.

At det kanskje gjør noe med ham.

Han blir sint. Dytter henne, legger henne i bakken. Det skjer hver gang hun har en mening om noe.

Hun er opptatt av rettferdighet og har sterke meninger. Hun vil ikke bli behandlet sånn. Men når hun reagerer, er konsekvensene så store. Det koster for mye å si imot.

Gradvis blir hun mer innesluttet. Hvis Mimi snakker med «feil» gutter på skolen, straffer han henne. Derfor skulker hun for å slippe tyn. Verden blir et farlig sted hvor det kun er trygt hjemme med ham.

Hun er sliten psykisk, men han krever at hun må være glad og positiv, selv om det bare har gått timer siden han slo.

Ingen vil være sammen med en deprimert dame, sier han.

– Han pleide å kjefte på meg for å være så langt nede. «Du er så deppa, hva feiler det deg?»

En kvinne utsatt for vold blir ikke i forholdet fordi hun er en spesiell type kvinne, men fordi hun blir utsatt for ekstreme erfaringer som skaper bestemte bindinger og hindringer Hanne Netland Simonsenpsykologspesialist ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo

Det er dager hun ikke kan gå, eller klarer å gå på toalettet, på grunn av den seksuelle volden hun sier han utsatte henne for.

– Volden var forferdelig, men da jeg opplevde den seksuelle volden, da tok han sjela mi, rett og slett.

«En gang sommeren eller våren 2006 hjemme hos moren til tiltalte så de en film om en kvinne som ble forfulgt av en mann, og deretter voldtatt analt av ham. Fornærmede ble livredd. Da tiltalte og fornærmede gikk og la seg etterpå voldtok tiltalte henne analt samtidig som han presset hånden foran ansiktet hennes. Han slo henne også med flat hånd og kløp henne. Fornærmede forklarte at hun følte seg «helt lammet» etter hendelsen, og hun hadde store problemer med å gå på toalettet i flere dager etterpå». (Utdrag fra dommen.)

Mimi tenker at det er hennes feil at han er så sint at han må slå. Hun reagerer jo ofte sterkt følelsesmessig, kanskje han har en grunn til å reagere slik?

Hun må bli bedre. Hvis hun går fra ham nå, får hun ikke ro.

Noen er opptatt av at de selv har skylden for volden. Det kan være et resultat av en form for «hjernevask» hvor opplevelse av virkeligheten er blitt formet og forstyrret gjennom vold og psykologisk nedbrytning Hanne Netland Simonsenpsykologspesialist ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo

Vennene merker at de har et turbulent forhold. «Bør dere egentlig være sammen?» spør de.

«Kjerringa er bare hysterisk», pleier han å svare.

Hun forteller litt om hvordan hun har det til venninner. Ikke for mye, bare at han er hissig. Ikke nok til at noen bryter inn.

«Gå fra ham da, hvis du er så lei», sier vennene.

De tror at blåmerkene hun har rundt halsen er sugemerker, når det egentlig er avtrykk av fingrene hans etter kvelertakene. Snart tør hun ikke si hei til folk, er musestille. Er underdanig når hun er sammen med ham.

Han kritiserer henne fra topp til tå. Håret, brystene, underlivet, tærne og vekten. Alt er feil.

Han viser henne nakenbilder av kvinner og forteller at Mimi bør bli mer som dem. Finner fram bilder av jenter han har hatt sex med tidligere, og sier at Mimi ikke er like fin.

Mimi er 16 år og tror det er sånn et forhold skal være. Hun er nedbrutt, undervektig, og isolerer seg fullstendig. Hun tror på alt han sier.

Han blir som oksygen.

– Hvert slag ble en form for kjærlighetserklæring. Da han slo ble jeg i alle fall anerkjent. Resten av tiden virket han å ikke bry seg.

«Lagmannsretten legger til grunn at mishandlingen av fornærmede var svært grov; mishandlingen varte over lang tid med et mønster som hadde klar karakter av et voldsregime. Mishandlingen skjedde som regel uprovosert, og ble begått mot en spedbygd tenåringsjente som var ute av stand til å forsvare seg mot tiltalte. Tiltalte veide henimot 100 kg. Det dreide seg dessuten om flere voldtekter.» (Utdrag fra dommen.)

Illustrasjon - mimi ligger på gulvet
Illustrasjon: Sunniva Krogseth

«Oda» er den tøffeste jenta i klassen. Sprudlende, høy selvtillit, føler at hun kan få hvem hun vil.

I dag, flere år senere, løper tre hunder rundt i leiligheten hennes og sprer glede. Oda er litt unnskyldende, sier det ikke er ryddig til å være henne. Setter en karaffel med vann og isbiter på bordet. Blåbær og rips ligger i en skål.

Hun snakker raskt og fremstår åpen. Det er dét inntrykket hun gjerne vil gi til folk, men ingen kan se hva som er på innsiden.

Da hun var yngre, så hun ikke for seg at hun i voksen alder skulle få diagnosen kompleks posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

– Det som mest trist er at jeg har mistet mye av den selvtilliten jeg hadde. Før jeg møtte ham hadde jeg veldig troa på meg selv. Han har omrokert noe i hjernen min til noe negativt.

Voldsutsatte kan fremstå som følelsesflate eller frakoblet, spesielt i lys av hva de har blitt utsatt for. Dette kan sees på som en form for «bedøvelse» av seg selv for å orke å gå gjennom hverdagen Hanne Netland Simonsenpsykologspesialist ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo

Oda har nettopp fylt 17 år når hun møter ham, kort tid etter at det er slutt mellom ham og Mimi. Han er blitt 21 nå, og kommer i snakk med Oda på en lokal festival.

Bare to måneder inn i forholdet skjer det noe. Den kvelden kysser de, ser på film og lager mat.

Han vil ha sex. Hun er flau over å ta det opp, men hun har ikke barbert seg. Hun skammer seg litt, og vil helst ikke. Han blir helt taus. Ignorerer henne.

Når han kjører henne hjem etterpå er han sint. Roper at han ikke finner seg i det! At hun er en «luremus». Han hamrer hendene hardt i rattet og skriker.

Reaksjonen setter Oda helt ut.

«Ok, vi kan ha sex. Unnskyld, det var ikke meningen».

Han svinger fort av ved en kirkegård. Tar henne brutalt i bilen.

Det er kaos i hodet.

Når de flytter den nye vaskemaskinen inn i hybelen, virker det som det kan bli en fin dag.

De har nylig flyttet sammen, og det er hyggelig at møblene begynner å komme på plass.

Grafikk - vold på badet 1.2
Videoen viser nå:
Vaskemaskinen er brukt, og Oda tar ut pulverbeholderen for å tørke den ren for gammelt vaskepulver.
Grafikk - vold på badet 2.2
Videoen viser nå:
Han kommer inn, skrur på vaskemaskinen. Det spruter ut vann som treffer ham i ansiktet.
Grafikk - vold på badet 3.2
Videoen viser nå:
Oda tar sjansen på å le litt.
Grafikk - vold på badet 4.2
Videoen viser nå:
Men han synes ikke det er morsomt. Når han presser fingrene mot den myke halsen hennes, blir alt svart.

«Tiltalte tok tak i fornærmede og slengte henne ut døren til vaskerommet slik at ryggen traff veggen. Sammenstøtet var så kraftig at luften ble «slått ut av henne», og hun falt overende på gulvet. Fornærmede ble slått og sparket flere ganger mot kroppen mens hun lå nede på gulvet. Deretter dro han henne etter håret inn i soverommet og opp i sengen. Tiltalte tok kvelertak på fornærmede slik at det svartnet for henne. Fornærmede fikk dødsangst.» (Utdrag fra dommen.)

Det er en av de gangene hun tenker at «nå går det helt til helvete, jeg overlever ikke».

Hun tilkaller hjelp og kommer seg bort. Men mindre enn et døgn etterpå er det hun som ber om unnskyldning.

– Jeg forstår ikke hvordan han klarte å snu det. Det var jeg som skulle ha dårlig samvittighet. «Hvorfor sa jeg ikke at han ikke skulle skru på maskinen? Jeg kunne jo stoppa han før han slo den på, så han slapp å bli våt».

Voldsutsatte kan betvile sin egen virkelighetsoppfatning Hanne Netland Simonsenpsykologspesialist ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo

Han sjarmerer foreldrene hennes på hyttetur. Står opp før alle sammen og lager felles frokost. Han fremstår uskyldig, skjuler hvem han er.

Men når de er alene, er stemningen spent.

Han vil ha kontroll. Også når det kommer til matinntaket. Hun må følge hans diett, bare i mindre mengder. Hun spiser stort sett sei og brokkoli til middag for å ikke legge på seg.

Hun måler opp maten, kjenner at hun blir nervøs når det ikke blir eksakt like mange gram som han ba om. Hun er 1.71 centimeter høy og veier på et tidspunkt 46 kilo.

Det bygger seg opp i Oda. Det er ikke meningen at livet skal gjøre så vondt.

Å vente på neste sinneutbrudd er like jævlig som volden. Hva kommer til å utløse sinnet neste gang?

Merkene han gir henne på kroppen havner der ingen andre kan se. På ryggen, magen, ofte rundt armene, sparkeskader på lårene. Aldri i ansiktet.

– Jeg lærte meg etter hvert at jeg skulle ligge der og ikke vise frykt eller sinne når han slo. Jeg lå der og tok imot til han var ferdig.

Mange voldsutsatte forteller at de først kjempet imot, men ga opp da de skjønte at faren dermed økte. Da aktiveres frys- og underkastelsesreaksjoner. Den kan sammenlignes med reaksjonen dyr har når de «spiller død» for å bli minst mulig skadet Hanne Netland Simonsenpsykologspesialist ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo

En ferietur til Tyrkia sammen med ham blir et vendepunkt.

Oda kjenner på hvor vanskelig det er. Å skjule alt sammen tar knekken på henne.

Hun vet ikke lenger hva som er et vanlig kjæresteforhold.

Oda var 18 år gammel da hun satt alene på stranden i Alanya og ringte moren sin med skjelvende hender.

«Mamma, jeg har det ikke bra».

«Enjoy the moment». Mimi forlater kafeen, står ute og trekker inn sensommerlufta. Trærne langs gaten flørter med høsten.

Hun tenker på familien og vennene som hun isolerte seg fra. Før forholdet brukte hun mye tid på gården til besteforeldrene og hjalp til med å ta vare på dyrene. Noen venner så ikke Mimi på flere år, selv om de bodde i samme område.

Alvorlig voldsutsatte mennesker kan opptre på måter som «sett utenfra» kan synes merkelige Hanne Netland Simonsenpsykologspesialist ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo

Mimi var 18 år da foreldrene overtalte henne til å komme seg litt bort, hun hadde jo forandret seg sånn. De skjønte at noe var galt med forholdet deres, at det ikke var sunt.

Hun møtte ham ikke så ofte da hun startet på folkehøyskole noen timer unna. Hun innså hvor sliten hun var.

Mimi var inne på tanken om at hun fortjente bedre. At det var feil, det han drev med.

At han var farlig.

Hun følte seg friere når avstanden var fysisk. Det ble slutt, men de hadde fortsatt sporadisk kontakt. Han var enda mer sjarmerende enn før på tekstmeldinger. Men ikke nærme nok til å slå.

Å bryte ut av et forhold der det er vold, kan kreve svært mye. For mange er dette en lang prosess Hanne Netland Simonsenpsykologspesialist ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo

Det tok tre år til før hun klarte å bryte all kontakt. Hun var 22 år nå, og det var nok. Hun satt på en strand som de ofte dro til sammen.

Der inngikk Mimi en pakt med seg selv. Aldri igjen skulle hun svare ham på en eneste tekstmelding.

Det løftet klarte hun å holde.

Etter Tyrkia-turen gjorde Oda det slutt med ham.

Å fortrenge det som har skjedd funker en liten stund, helt til en bekjent forteller henne om den nye kjæresten hans.

Det renner kaldt nedover ryggen til Oda.

Hun får ikke sove.

– Jeg tenkte at jeg ikke kom til å klare å leve med meg selv om jeg ikke sa ifra.

Oda bruker lang tid på å tenke, men bestemmer seg for å anmelde ham.

Tenk om han har mishandlet flere?

Mimi forsøkte å studere og jobbe i årene etter at hun brøt kontakten med ham.

En morgen fikk hun en telefon fra politiet.

En kvinne hadde anmeldt ekskjæresten til Mimi for vold, og politiet lurte på om Mimi hadde noe å bidra med i saken.

Det tok henne noen sekunder å ta det innover seg, hun hadde jo prøvd å fortrenge det som hadde skjedd.

Men selvsagt hadde hun noe å bidra med.

Dette ble første gang hun fortalte i detalj hva hun hadde vært utsatt for.

Hvorfor tok det så lang tid før du anmeldte ham?

– Jeg brukte tiden på å flykte fra den psykiske smerten. Var redd for å ikke bli trodd. Jeg hatet meg selv for at jeg hadde latt han gjøre det mot meg, og følte det var min feil. Så jeg fortrengte alt inntil telefonen fra politiet kom.

En vanlig reaksjon på vold kan være dissosiasjon. Det er når den aktive oppmerksomheten kobles ut og splittes. Det er en overlevelsesstrategi og en konsekvens av at vi ikke klarer å ta voldshendelsen inn over oss; den overskrider vår mentale kapasitet Hanne Netland Simonsenpsykologspesialist ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo

Mimi og Oda møtes for første gang i tingretten. Når saken til slutt havner i lagmannsretten i oktober 2016 har de blitt nære venner.

Det er godt å ha noen som vet akkurat hvordan man har det. De deler mye av angsten for å ikke bli trodd. Begge er stort sett sengeliggende etter rettsrundene, utmattet og har flashbacks.

Men rettferdighetssansen driver dem. De har makten nå. Tiden hvor de beskyttet ham og skjulte sannheten er forbi.

De møter blikkene hans i retten. Men denne gangen skal han ikke klare å psyke dem ut.

– Jeg tenkte at «han skal ikke vinne», «han skal ikke klare det». Jeg skal ikke grave meg ned, jeg skal gå videre, for han skal ikke vinne, sier Mimi.

I rettssalen setter han øynene i Oda, slik han alltid pleide å gjøre.

Men nå sier Oda høyt ifra slik at alle hører det.

Han erkjenner ikke straffskyld.

Men lagmannsretten er ikke i tvil.

Han blir dømt til fire år i fengsel for grov fysisk og psykisk mishandling.

«I skjerpende retning nevnes at begge de fornærmede var i en sårbar situasjon på grunn av sin unge alder. Det gjelder samlet sett alvorlige krenkelser begått over lang tid, henholdsvis 2,5 år og 15 måneder. Skadepotensialet har vært stort og retten legger også til grunn at de begge fornærmede er påført store psykiske skadevirkninger». (Utdrag fra dommen.)

I en e-post til NRK skriver gjerningsmannen gjennom sin advokat at han aldri har akseptert dommen eller det lagmannsretten har lagt til grunn for sin avgjørelse. Han bestrider fortsatt grunnlaget for domfellelse.

Til tross for at det ikke var en del av tiltalen, fant lagmannsretten det også bevist at han hadde gjort seg skyldig i en rekke voldtekter mot begge jentene.

Hvorfor gikk ikke jentene fra ham tidligere, lurer man kanskje på når man hører om kvinner som blir slått og manipulert.

«Det kunne aldri skjedd meg, jeg hadde forlatt ham etter første slag».

«Kvinner som utsettes for vold må ha et utrolig lavt selvbilde».

Dette er noen av fordommene voldsutsatte i samfunnet opplever.

Mimi og Oda er ikke «typiske» voldsofre.

Ifølge eksperter kan vold i parforhold ramme hvem som helst.

Margrunn Bjørnholt er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Hun understreker at vold rammer kvinner og menn med ulik bakgrunn, noen med høy utdanning og framtredende jobber i samfunnet, men også personer i den andre enden av skalaen.

– Det er ikke egenskaper ved offeret som gjør at de opplever vold, det er viktig å avlive denne myten.

Hun sier at mange av de voldsutsatte opplever at folk har vanskelig for å forstå at man ikke går fra et voldelig forhold.

– Man blir sett på som svak, men tvert imot. Det skal en enorm styrke til å leve i et slikt forhold, og etter hvert komme seg ut av det. Omsorg for voldsutøveren kan være blandet med frykt for hva som vil skje om man bryter.

Oda og Mimi er fortsatt så sinte for at dette skjedde med dem. Så sinte at de ikke vet hva de hadde gjort om de ble vitne til en voldshendelse i dag.

– Det er én ting at det har skjedd med meg, men at det skjer andre... Det er det verste. Jeg forstår ikke at folk kan gjøre slik mot noen, sier Oda.

Mimi og Oda klarte til slutt å gå fra ham.

I rettssalen i 2016 tok de makten tilbake.

Og det tok enorme krefter å fortelle historiene sine på nytt i dag.

Men kanskje noen kjenner seg igjen i denne teksten.

Kanskje noen som utsettes for manipulasjon eller vold akkurat nå, leser dette. Mimi og Oda håper leseren ser at det er mulig å komme seg ut av det.

Da var kanskje ikke de årene helt forgjeves likevel.

Hvis de når fram til deg.

    Mimis råd til deg som opplever vold

  • - Skriv ned datoer, klokkeslett og andre detaljer om hendelsene i en notatbok bare du vet hvor er. Det kan hjelpe deg mye senere.
  • - Ta bilder av blåmerker og andre merker på kroppen.
  • - Fortell noen om hva som har skjedd.
  • - Er det vanskelig å snakke om det som har skjedd? Skriv det du ønsker å si på en lapp og gi det til fastlegen. Legen har taushetsplikt, men skriver det i journalen - noe som er viktig.

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre historier vi burde se på? Send oss en e-post.