En storslagen finale

Børre Sæthre er tilbake igjen.

Da jeg hørte at KODE inviterte til et nytt (og siste) kapittel i hans mektige visuelle epos om norsk cruisingkultur, AIDS og fortrengt homofil kjærlighet, ble jeg spent.

Jeg regner nemlig det forrige kapittelet, som gikk av stabelen på Nitja i 2021, som et av de siste årenes helt store kunstneriske høydepunkter.

Det var en rå skildring av skjønnhetslengsel og dødsangst.

Her inngikk blant annet en perfekt replika av det fredede funkisurinalet i Stensparken i Oslo, som ble kalt kjærlighetskarusellen, da det i mange år fungerte som sted for hastige, erotiske møter.

Strålende comeback

Jeg var ikke alene om å sette pris dette verket.

Det ble faktisk tildelt kunstkritikerprisen det året, og med det var Børre Sæthres comeback et faktum.

Sæthre var nemlig millenniumsscenens store stjerne, som gradvis og umerkelig forsvant fra rampelyset.

Derfor er det så usannsynlig herlig at han i en alder av 56 er tilbake med en slik kraft, og med et verk som er enda bedre enn de ikoniske ungdomsprosjektene hans.

Hvis jeg hadde en viss lampefeber på Sæthres vegne da jeg entret Nitja i 2021, var jeg enda mer nervøs da jeg nå i sommer gikk inn i Lysverket på KODE.

Fallhøyden var rimelig stor.

Men også denne gangen innfrir Sæthre, og det til gagns.

KODE-prosjektet er faktisk enda et hakk sterkere enn det på Nitja. Kanskje handler det om KODEs fantastiske tårnsal, som Sæthre har fått boltre seg i.

Han har blendet salens vakre, åpne kuppel, og fylt den med et sterkt, blågrønt lys.

Pissoaret som møtested

Som på Nitja danner det offentlige toalettet et utgangspunkt.

I et eget lite rom har han skapt en tro kopi av det åpne pissoaret i Byparken i Rasmus Meyers allé, som tidligere var et kjent cruisingsted i byen.

Her inne er det flislagte vegger, og en enkel pisserenne i stål, men på den ene veggen henger vinger skapt av virkelige svanefjær.

Det er noe glamorøst og teatralsk ved disse vingene som kan få oss til å tenke på alle de rollene vi ikler oss på hverdagens scene.

Enten vingene illuderer en fugl eller en engel, skaper de en vakker og hjerteskjærende kontrast til de stusslige rammene toalettet dannet rundt hemmelig kjærlighet, og lyssky erotikk.

KODE-installasjonen har gjennomgående et sterkt slektskap med Nitja-prosjektet; også her er veggene besatt med funklende, turkise paljetter.

Et stort podium som likner en scene eller et dansegulv er omgitt av blinkende lyspærer, som gir assosiasjoner til noe som snart er over: Kanskje refererer det til lyssignalet om stengetid på et utsted, eller en lampe som er i ferd med å slukne.

Også lydkulissen er den samme: En mektig gongong klinger igjen og igjen som et skjebnesvangert og illevarslende refreng.

Et tre av størknet sæd?

Det som virkelig er annerledes i den nye installasjonen, er det store, hvite treet som er utformet i et gulhvitt bivoksaktig material.

Treet strekker sine sprikende grener mot takhvelvingen.

På Nitja hang det en formløs skulptur fra taket i det samme materialet, som fikk meg til å tenke på en svulst eller en stor ansamling størknet sæd.

Denne gangen har skulpturen fått en tydeligere form, og bringer noe eventyraktig inn i installasjonen.

Tankene går til det hvite treet i byen Minas Tirith i Tolkiens mektige epos «Ringenes Herre».

Men treet bringer også inn en annen tilleggsdimensjon: det var ikke bare på nattklubber eller pissoarer man kunne treffes.

Hastige møter fant også sted i ly av trærne i en mørk del av parken, eller i utkanten av et skogholt.

Sterk og viktig fortelling

Børre Sæthre beskriver «Last Dance» som siste kapittel i en trilogi.

Det tok meg litt tid å få orden på de andre kapitlene.

Men etter å ha lest, spurt og gravd fant jeg ut at det er den lille discoinspirerte Lorck Schive-installasjonen «Ghost Arcade» på Trondheim Kunstmuseum i 2019, som regnes som startpunktet.

Det gjør meg enda mer begeistret.

Her har han virkelig begynt i det små og videreutviklet sin sterke og viktige fortelling.

Det er vemodig, men likevel svært klokt at han ikke planlegger flere kapitler.

«Last Dance» på KODE er en praktfull finale!