Forskjellen er stor mellom å bringe leseren inn i en historie, og å stadfeste historiske faktum. I sin nye roman gjør den tidligere Vesaas-vinneren Thomas Marco Blatt dessverre det siste.
I dagligtalen brukes ordet overfladisk om det som ikke vedrører de viktige tingene i livet, som kjærlighet og død, identitet og krig.
Hos Blatt skorter det ikke på eksistensiell tematikk, men jeg vil ikke nøle med å omtale boka som overfladisk.
Flate karakterer
Familiefarens dødelige hjerteinfarkt åpner romanen på dramatisk vis, fortalt gjennom sønnen Joe på 15 år. Utover i boka skifter perspektivet mellom Joe, hans to år eldre søster Emma, og deres onkel Dave.
Det ligger i kortene at Joe skal følge i sin fars fotspor som havnearbeider, men han vil heller spille fotball. Emma er svartsminket, hører på Pink Floyd og synes Liverpool er et høl. Dessuten synes hun at Andy – hennes ti år eldre, gifte elsker som hun planlegger å rømme til London med – leser for lite bøker og spiser for mye kjøtt.
Hovedpersonene har nokså typiske karaktertrekk, spesielt Emma, som nærmest er en vandrende klisjé.
Flatheten hos karakterene gjør seg også synlig ved at perspektivskiftet i liten grad påvirker stemmen. Det samme billedskapende språket finnes hos dem alle tre, noe som gjør teksten gjennomskuelig. For eksempel:
Joe: «Ledningene spredte seg fra de høye trestolpene som trådene i et forstørra spindelvev, lufta var fuktig.»
Dave: «(…) idet jeg lukka døra etter henne, skinte lyset inn i en strime, hvor støvkorna virvla i en underlig dans som også måtte være livet deres.»
Emma: «Lampene hang som sovende flaggermus fra taket (…)»
Selve bildespråket er ikke så troverdig. Emma kan jeg skjønne, hun leser Beckett og Duras og søker seg mot noe mer kulturelt. Men Joe er 15 år og spiller fotball. Dave er en middelaldrende arbeidskar som ja, kanskje er litt fantasifull, men ganske barsk og lite fintfølende ellers.
Mangler innlevelse
Havn og fotball, kald krig og Margaret Thatcher, og vipps så er vi ankommet engelsk arbeiderklasse anno 1989. Men på samme måte som karakterene ligner arketyper mer enn personer, lykkes ikke Blatt i å blåse liv i historien.
En fallgruve for romaner satt i en spesifikk historisk periode, slik som denne, er at tid og sted blir formidlet på en historiebok-aktig måte.
Arbeiderklassens harde livsvilkår blir presentert som bakgrunnsinformasjon, uten at leseren dras inn i hvordan det var å befinne seg akkurat der, akkurat da, med elendighet opp til knærne.
Mer av det lille
Hist og her finner vi imidlertid partier som skinner. For eksempel der Dave fabulerer om ålens tilblivelse, til et tillitsfullt barn som suger løgnen til seg.
Blatt er tross alt god til å skrive frem nære, nyanserike situasjoner, det så vi i hans forrige roman, «Tiden er ilden vi brenner i» (2018), som portretterte en krøkkete mor-datter-relasjon.
I hans nyeste roman kommer denne evnen til uttrykk der Joe skuer tilbake på en barndomsscene: Han sitter godt plassert på farens fang, røyken henger rundt dem, og sportskanalen summer i bakgrunnen. Joe legger litt rulletobakk på tunga for å smake, og faren ler hjertelig.
Mer av dette!
For flyktig
Romanen er ikke beskjeden hva angår hverdagsfilosofi, ofte i klartekst som «Har vi noen gang vært frie mennesker?». Imidlertid er tankeinnfallene ofte malplasserte, overtydelige, og umotivert av handlingen. Og med dét kan jeg oppsummere romanens hovedproblem: den klassiske show, don’t tell. I stedet for å fortelle om virkeligheten, burde romanen ha gjort den levende.
«Fortell at vi kom fra Liverpool», sies det i romanen, som et ønske om å bli husket. Den lille arbeiderklassefamilien lider sitt liv i stillhet, og kanskje er dette selve poenget med avstanden vi får til personene. Men slik familiens tragedier blir uvesentlig for alle utenom dem, risikerer romanen å forsvinne fra leserens minne.
I 2006, da Blatt vant Tarjei Vesaas’ debutantpris for diktsamlingen «Slik vil jeg måle opp verden», fikk han ros for å balansere det lille med det store. I hans nyeste roman er det rett og slett for lite av det lille.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
