Lynskarpt om overgrep

Da jeg var i Paris i vår, rasket jeg med meg denne, som lå i stabler i bokhandelen. Boken hadde et magebelte der det stod: Vinner av Femina-prisen 2023, Vinner av Ungdommens Goncourt-pris 2023.

Jeg trodde det var en roman. Det er det ikke.

Dette er et stort, personlig og analytisk essay om noe så grusomt som langvarige seksuelle overgrep mot et barn.

Nå er boken ryddig oversatt til norsk av Egil Halmøy. Han har med finfølelse tatt vare på forfatterens klare, nakne språk.

Det er offeret selv som forteller, 30 år etter.

Under overskriften Portretter skriver hun:

Dette er en ekstremt vond tekst å lese.

«Trist tiger» er både en rystende, personlig fortelling og en grundig analyse av fenomenet incest. Sinno forteller uten omsvøp om konkrete overgrep samtidig som hun borer i temaer som makt, vold og overlevelse.

For Neige Sinno har overgrep mot barn ikke noe med seksuelt begjær å gjøre. Det er et ønske om makt.

Slik sett karakteriserer hun dem som med vitende og vilje ødelegger et barn, som monstre.

Men hun er ikke ute etter fengsels­straff. Hun mener tvungen behandling er et bedre alternativ, men sier også at hadde voldtekts­mennene innsett skaden de har forvoldt, burde den logiske følgen være at de tok sitt eget liv.

I stedet er det ofte volds­ofrene som velger å ende livet.

Jeg kunne sitert annethvert tanke­vekkende avsnitt fra denne boken. Den søker sannhet, via filosofi, psykologi og skjønn­litteratur. Sinno gir ingen lettvinte svar.

Ett er i alle fall sikkert, skriver forfatteren, som selv har en doktor­grad i amerikansk litteratur: Litteraturen kan ikke redde noen. Jeg ble ikke reddet.

Påtvunget «kjærlighet»

Boken er delt inn i to lange kapitler, der det første har tittelen Portretter, og det andre Spøkelser.

Fortiden og nåtiden får sin tilmålte plass. For leseren er det brutalt å lese om hvordan nåtiden for overgreps­offeret alltid vil være forbundet med fantom­smerter fra fortiden.

Portrettet av stefaren, slik omverdenen så ham: Han er fjell­klatreren og frilufts­mannen som moren forelsket seg i, den karismatiske fyren det var så lett å like.

Vi er i de franske Alpene på 1980-tallet. Neige og lille­søsteren Rose bor hos faren, mens moren realiserer seg selv og altså treffer en ny mann.

Seks år gamle Neige har ingen lyst til å kalle den nye mannen Pappa, når søstrene flytter til moren – hun har jo allerede en. Hun vil ikke motta eller besvare kjærtegnene hans.

Det at hun var så avvisende, bruker stefaren senere som årsaken til at han oppsøkte barnet på nattetid, da hun ikke var i stand til å forsvare seg.

Portrettet av stefaren, slik jentungen Neige husket det, viser en familie­tyrann som ikke kunne kontrollere sinnet sitt. Det omfatter også minnet om de ulike fargene på pikken hans.

Over­grepene foregikk over mange år, fra Neige var åtte-ni til hun ble 14.

Da hun endelig som 19-åring bestemte seg for å fortelle om det til moren, for å beskytte små­søsknene sine, innrømmet stefaren alt.

Sinno ba om en åpen retts­sak istedenfor lukkede dører, som overgreps­ofre ofte ønsker.

Ord er også makt, innser Neige Sinno.

Stefaren ble dømt til ni års fengsel, men sonet fem, på grunn av plettfri oppførsel i fengselet.

Fra den ene til de mange

I Frankrike anmelder mindre enn 10 % av incest­ofre overgriperen. At overgrep i familien er så vanlig, men at så få saker kommer opp i retts­systemet, var en sterk årsak til at Sinno motvillig skrev boken.

I kjølvannet av den verdens­omspennende Metoo-bevegelsen har det kommet frem at det i visse franske miljøer har vært nærmest legitimt for godt voksne menn å ha et seksuelt forhold til jenter under den seksuelle lavalderen.

Forfattere som Vanessa Springora og Camille Kouschner er bare to av flere som de siste årene har avslørt dulgte familie­hemmeligheter i selv­biografiske bøker.

Tilfeldighetene vil ha det til at kollega Linn Wiik i NRKs Nyhetsmorgen i disse dager kommer med dokumentar­boken «Dette kan være vår hemmelighet» om nettopp overgrep, taushet og samfunnets holdninger til overgriper og offer.

Også i Norge er overgrep mot barn i nære relasjoner et tabu­belagt tema som må utsettes for et sterkere offentlig lys.

Er det mulig å forstå overgriperen?

Tittelen på boken er hentet fra diktet «Tyger» av William Blake. Der spør han seg hvordan det er mulig at den samme skaperen kan ha skapt både tigeren og lammet.

Kan også tigeren være et offer?

Neige Sinno går ikke av veien for å diskutere overgriperens rolle, selv om hun ikke kan tilgi.

Sinno er ikke stolt av at hun har greid seg. Det er nok av dem som har bukket under. Hun sier det slik:

Jeg er imponert over motet og stringensen i en bok som er svært ubehagelig å lese, men som alle burde lese.