Hardtslående knyttneve-opera

Spill­serien «Tekken» er for mange ensbetydende med intense dueller, bitre krangler om feige taktikker og ren sofakos med søsken og venner.

Serien var en viktig faktor i Sonys braksuksess med Playstation på 90-tallet. Et slag­kraftig alternativ til Capcoms «Street Fighter».

I nyere tid har «Street Fighter»-serien fått regjere alene som kongen av slåssespill-sjangeren. Det har nok satt fyr på ambisjons­nivået til «Tekken»-skaperne.

For maken til comeback! Ni år etter «Tekken 7» dundrer «Tekken 8» inn på skjermene våre, fullstappet av selvtillit og autoritet.

Sleipe taktikker

De hardbarkede konkurranse­miljøene vil trolig krangle så busta fyker om hvilket spill som er best – fjorårets glimrende «Street Fighter 6» eller «Tekken 8».

Men for en tilbakelent sofa­spiller som meg, er «Tekken 8» mest tiltrekkende.

Litt av grunnen til det er varme, nostalgiske minner om å knuse søstera mi på sleipest mulig vis med Law og Lei for snart 30 år siden. Men hovedgrunnen er hvor morsomt og lite selvhøytidelig «Tekken 8» er.

Historien, figurene og dialogen er nemlig fullstendig ko-ko. Her anbefaler jeg å få med deg gjennomgangen av historien til Heihachi, sønnen Kazuya og barnebarnet Jin på YouTube – fortalt i fullt alvor av selveste Brian Cox.

Forestill deg «Succession» som wrestling-drama, blandet med den parodiske nasjonal­romantikken i Eurovision. Og så ganger du det med 100.

Språkmektig turnering

Du skal nok en gang konkurrere i den globale King of the Iron Fist-turneringen, hvor kamphaner og -høner (og diverse dyr og denslags!) fra hele verden samles til kamp.

Det er så herlig at alle snakker sitt eget språk – du får både japansk, tysk, fransk, spansk, arabisk og så videre, om hverandre.

Denne gangen er turneringen arrangert av den onde Kazuya med verdens undergang på vektskålen. Det er bare sønnen Jin som kan stanse ham, men da må han finne tilbake til den mystiske djevel­kraften han ser ut til å ha mistet.

Kamp­systemet sitter som en knyttneve. Utviklerne finner igjen den perfekte balansen mellom det tilgjengelige og det avanserte, hvor både nykommere og veteraner ønskes velkomne.

Gradvis mer kalkulert

Kampene i «Tekken 8» er umiddelbart tilfredsstillende, og når man finner sine favoritt­figurer kan man dykke ned i en bugnende flora av overdådige kombinasjoner.

Når den tilfeldige knappe­mosingen min gradvis får et mer kalkulert og utstudert preg, skinner virkelig spillet.

Jeg kommer nok ikke til å bli god nok til å kunne hevde meg i spillets online- og kompetitive turnerings­modus, men jeg gleder meg skikkelig til å utfordre både søstra mi, øvrig familie og venner til vennskapelige sofa­kamper.

Til slutt må jeg trekke frem den visuelle innpakningen, som er både nydelig og spektakulær.

Det er lekkert og moderne, samtidig som linjene tilbake til det snart 30 år gamle opphavet pirrer nostalgi­strengene.

Det er lenge siden jeg engasjerte meg i rene slåsse­spill. «Tekken 8» har vekket interessen til live igjen, og det er litt av en prestasjon.