Den sentrale personen i «Enkle atonale stykker for barn» heter Eva Ness, og er, ved første øyekast, en kulturelt oppegående eldre dame med stort hus på Oslos vestkant. Hun går gjerne på arrangementer på Litteraturhuset, men hun er ikke altetende.
Eva Ness har nemlig en utpreget sans for kvalitet, som hun er i stand til å gjenkjenne når hun ser det. Her er hun ulik sin ingeniør-ektemann, som er av den sorten som begynner å gråte når han hører «Gabriels Obo» av Ennio Morricone i en begravelse.
Sin største kunstopplevelse hadde Eva sammen med sin forrige ektemann, den nå avdøde forfatteren Eivind Ness, da hun var i London og hørte verket «Momente» av Karl Heinz Stockhausen fra 1966. I møte med denne atonale musikken fra samtidsmusikkens glansdager, blir Eva Ness den personen hun ønsker å være. Det skjer ikke ofte, for det viser seg at denne damen faktisk har levd store deler av sitt liv som et vedheng til sin forfatterektemann.
Romanen er et stykke anvendt «queer»-teori
Når det så kommer inn to yngre mennesker, som vil skrive biografi om hennes mann, og om henne, som går det opp for henne hvor mye hun har fortrengt og valgt å overse hos sin tidligere ektemann, og som i sin tur førte til at de to ikke ble lykkelige sammen og at hun ikke ble lykkelig med seg selv.
Hva var det så den kjente forfatteren hun var gift med skjulte for sin hustru, eller i alle fall bare antydet? Det kommer frem kommer i en såkalt queer-fanzine, der en ung, homoseksuell forfatter hevder at Eivind Ness var nettopp det. Skeiv. Eller «queer», som det heter på engelsk. Og nettopp der ligger det som er så utrolig interessant med Dag Johan Haugeruds roman. Den er faktisk et stykke anvendt «queer»-teori.
Den handler nettopp om hvordan vi opptrer overfor andre, ut fra hvilken seksuell orientering og kjønnsidentitet vi har og hvordan dette delvis eller helt er sosialt konstruert.
Løse skruer
Hva skjer hvis vi forsøker å sprenge oss ut av alle normer om det «mannlige» og det «kvinnelige»? De diskusjonene der pågår med full styrke og stor underholdningsverdi i «Tom og kaninen», som altså er romanens mest omfangsrike og mest interessante del.
I tillegg består denne boken av to andre deler, kalt «Sex og kulturformidling i Europa» og «Enkle atonale stykker for barn». Disse tre delene er løst sammenvevd ved hjelp av noen enkelte gjenstander og motiver.
Hvis Dag Johan Haugerud ikke håver inn noen av litteratur-Norges mest prestisjefylte priser i år, så kan det komme av disse tre frittstående delene denne boken består av ikke henger helt sammen. Det vil i så fall ikke være første gang det kommer opp innvendinger mot hvordan Haugeruds romaner er skrudd sammen.
Hvis det skulle forholde seg slik at denne romanen ikke får Litteratur-Norges mest prestisjefylte priser, så skal han få en pris av meg her og nå. «Enkle atonale stykker for barn» får herved min personlige pris for å være årets mest forunderlige og tankevekkende roman.