Anmeldelse

Kapitalismen som forbrytelse

Romanen «Penger på lomma» klarer noe overraskende: Å bringe ny innsikt om Scandinavian Star-katastrofen.

Asta Olivia Nordenhof og bokomslag til boken "Penger på lomma"
Foto: Albert Madsen / Forlaget Oktober
Bok

«Penger på lomma»

Asta Olivia Nordenhof

Oversatt av Trude Marstein

Roman

2021

Forlaget Oktober

Det er skrevet mye om Scandinavian Star i løpet av de 30 årene som har gått siden brannen på passasjerferja, og i vinter kom det også en TV-serie. En skeptisk tanke om at det ikke er mer innsikt å hente gjennom en roman, viser seg å være skivebom. Løsenordet er roman.

Danske Asta Olivia Nordenhof har påbegynt et litterært og politisk arbeid med romanen «Penger på lomma» – et arbeid det blir svært interessant å følge. Dette er første utgivelse i noe som skal bli en septologi, et sjubinds verk.

Denne romanen kan se ut til å peke i flere ulike retninger, mens leseren med forundret glede slipper teksten innpå seg.

Det handler om Scandinavian Star, ja visst, men minst like mye om menneskenes vilkår i lyset av en ung, arg fortellers kritikk av et kapitalistisk system som tillater forbrytelse – sett gjennom katastrofen i Skagerak natt til 7. april 1990, og de føringer som det samme systemet legger for enkeltmenneskers ulike liv.

Hun skriver for eksempel:
«159 mennesker døde. Det er altfor mulig at de døde fordi noen andre mennesker ønsket å oppnå et økonomisk utbytte.»
og
«Noen og noe kan bli nødt til å dø for at andre skal kunne vinne. Det er ideen.»

Fint skrevet

Til å være en sterkt realistisk fortelling, starter romanen nærmest i det overnaturlige.

Vår forteller er, som bokas forfatter, 32 år. Hun var med andre ord bare 2 år gammel da katastrofen skjedde. Hun sitter på en buss «et eller annet sted på Fyn», og det er sommer. Idet bussen stopper, blir hun oppmerksom på en hvithåret mann som ser inn på henne gjennom bussvinduet. Da bussen kjører videre, har hun en fornemmelse av at noe som tilhører mannen har slått følge med henne, som en slags drøm. Hun klarer ikke å legge dette noe fra seg. Fra mannens drømmeansikt kommer en forestilling om en gård, tydelig sett. Hun forsøker å glemme det hele, men må tilbake. Hun finner gården.

Slik åpner romanteksten for de to viktigste menneskene i dette første bindet. Kurt og Maggie, to skadde sjeler.

Hadde ikke åpningen vært så fint skrevet, ville den nok vært romanens svakeste punkt, på grensen til det søkte. Men i møtet mellom de to som har levd deler av livene sine på denne gården, er alt tilgitt.

Både vakkert og grusomt

Vi møter Kurt da han som 18-åring blir alene med det barnet han er far til. En mann som blir urolig rundt telefoner, som fryktet ordenes egenvilje da han var barn. «Når han satt på skolen og skrev i en bok, passet han på at ordene ble værende der han satte dem.» Hvis ikke kunne de begynne å ta seg til rette med hodet hans. Men Kurt har også lykkes, senere i livet, med sitt eget busselskap der ute på gården har han tjent en hel del penger. Han lengter etter å investere dem i noe som har framtid i seg.

Maggie møter vi i ei ungdomstid der mye flyter: Alkoholen, rusen, motviljen mot å leve som samfunnet forventer. Sex mot kost og losji, så å si, underkastelse under systemets sosialarbeidere for å få «lønn» når annet ikke gikk.

Kurt og Maggie møtes. Forelskelsen og tiltrekningen er voldsom og total. Han er gift, hun gir blanke, han også, kjærligheten må prøves ut når den er der.

Resten av Nordenhofs fortelling av disse to livene og et samliv som dør hen i taushet, men også en verbal brutalisering, skal jeg ikke skrive ett ord til om. Den må leses. Den er innlevd, empatisk, ikke-fordømmende, vakker og grusom på samme tid.

Det som må sies, er at Nordenhof på sitt beste skriver de mest fullendte setninger og avsnitt. I den norske utgaven har hun fått perfekt oversetterhjelp av Trude Marstein.

Bare begynnelsen

Så hva har disse menneskene og livene deres med Scandinavian Star å gjøre? Det er nok pengene, de som brenner i lomma. I Kurts lomme.

Jeg skrev i begynnelsen at «Penger på lomma» kan se ut til å sprike litt, peke i flere retninger. Det kan så være, men bare hvis vi glemmer at disse drøyt 170 sidene er starten på et sjubinds verk.

Jeg velger å mene at jeg nå har lest begynnelsen på en roman, selv om boka står godt på egne bein. Det sørger dens menneskelighet for, sammen med engasjementet og en merkverdig og uvanlig fin prosa.

Dermed ligger også lista for fortsettelsen skyhøyt, og jeg kan knapt vente. Asta Olivia Nordenhof eier et stort talent.

Les alle anmeldelser fra NRK.no her.

Anbefalt videre lesing: