Uhyggelig god

Sett at vi kunne forutse hvilke mennesker som kommer til å bli kriminelle.

Sett at vi kunne forutse hvem av oss som vil kunne ty til vold.

Hadde det vært riktig å fjerne disse menneskene fra fellesskapet for å sikre et tryggere samfunn?

Alle skal testes

Det høres drastisk ut. Men i islandske Fríða Ísbergs roman «Merking» er dette selve kjerne­spørsmålet.

Vi i er i en relativt nærliggende fremtid. Islendingene flest har god hjelp av kunstig intelligens, en slags Siri, som kan fikse det meste.

I flere år er de dessuten blitt tilbudt såkalte empatitester, en type psykologiske tester som skal vise at de er klarert for ansvarsfulle jobber.

Alltings­politikerne har begynt å ta den, for å vekke folks tillit. Syke­pleiere og leger tar den, lærere også.

Testen brer om seg, men ikke uten protester.

For hva hvis man begynner å dele befolkningen i a- og b- mennesker, og begunstige dem som har passert testen, mens de andre, de som har strøket, kanskje mister både jobben og bolig­lånet?

Skremmende ensretting

Dramatikken bygger seg opp mot folke­avstemningen som nærmer seg:

For eller mot obligatorisk merking?

Prognosene blaffer frem og tilbake, medieoppslag fører til voldsomme opptøyer i Reykjaviks gater med brann­bomber og vold.

For er trygghet og ensretting et gode, eller representerer testen en trussel mot selve demokratiet?

Det er en svimlende god roman 31 år gamle Fríða Ísberg har skrevet – godt oversatt også av den erfarne islandsk-oversetteren Tone Myklebost.

Boken kan lede tankene til nazistenes utryddelses­leirer.

Den kan også gi assosiasjoner til George Orwells dystopier der «Storebror ser deg» var gjennomgangs­tonen, eller til Margaret Atwood, som i sin «MaddAddam»-trilogi deler menneskeheten inn i de privilegerte, som bor i beskyttede enklaver, og bermen, som holdes utenfor.

Kritikerrost utgivelse i 2020: Omtale av Fríða Ísberg sin novellesamling «Kløe»

Gode tider for psykologene

Men det uhyggeligste er at alt er gjort i beste mening.

Hos Fríða Ísberg er forsvarerne av testen ikke mer umenneskelige enn at de vil tilby dem som ikke består den, gratis psykolog­timer og eventuell rehabilitering.

Alle skal kunne inkluderes.

Men hva med dem som ikke vil la seg merke? Hvor blir det av person­vernet når alle skal skjæres over én kam?

Språk-ekvilibristen Ísberg bruker faktisk hår og kam som metaforer. En av test-forkjemperne puster lettet ut når enda en liten floke i samfunnets kjempe­digre manke var blitt gredd ut.

Skumlere blir det noen få sider senere, der en bedrifts­leder kjemmer lusene ut av håret til bedriften.

Floker og lus er omskrivinger for sann­heten:

Uønskede individer må fjernes!

Skarpe portretter

Fire menneske­skjebner flettes inn i hverandre.

Her er politikeren Olafur, som er lederen av psykolog­foreningens ja-kampanje. Vi møter Vetur, ungdomsskole­lærer med forfølgelses­angst, Eyja, en hevngjerrig kvinne som stalker sin fraskilte ektemann, og nederst på rang­stigen, Tristan, en ung rus­misbruker, som nekter å la seg teste av prinsipielle grunner.

Det er særlig unge gutter som faller utenfor og som kanskje får livene sine ødelagt fordi de aldri vil passe inn i samfunnets trygghets­søkende system.

Noen som får assosiasjoner til den norske skolen, der jentene briljerer og guttene henger etter?

Det geniale i Ísbergs bok er at hun gir alle de ulike personene sine argumenter som gjør at vi glatt forstår hvorfor de tenker som de gjør.

Alle har gode grunner – og de beste hensikter.

Men forfatteren lar også debattantene avsløre seg selv. Den vi trodde var et offer, var kanskje ikke så uskyldig selv heller.

Og holder nå argumentene vann?

Olafurs far er skeptisk til testen, som han mener undergraver begrepet tillit.

Tillit er noe annet enn visshet, mener han:

Og nettopp det menneskelige mangfoldet, der vi alle besitter ulike egenskaper og ulik styrke, er det Fríða Ísberg forsvarer med sin aller første roman.

Tidligere har hun skrevet dikt og noveller. I fjor mottok hun Per Olov Enquist-prisen, som hvert år går til en ung, nordisk forfatter «på vei ut i Europa».

Jeg tviler ikke på at dystopien hennes vil sette en støkk i lesere også i flere europeiske land.