Nok et ufarlig popalbum

Tre beste låter: «Hits Different», «Marilyn Monroe», «Obsessed».

Astrid Smeplass, under det lite kryptiske artistnavnet Astrid S, er klar med sitt debutalbum – syv år etter gjennombruddet med femteplassen i Idol 2013. «Leave It Beautiful» kommer etter en lang periode med kommersiell suksess, deriblant en «Årets Spellemann»-pris fra 2018, og plata skal ifølge Astrid ha hovedvekt på tekster.

Vi får ta henne på ordet når hun sier at melodiene og produksjonen ikke lenger er «eneste» fokus.

Et oppgjør

Dermed er det også passende at åpningslåten «Marilyn Monroe» er like mye en selvtillitshyllest som den er et oppgjør med de mange synserne som vil lufte sin mening om popkometen fra Rennebu. Linjer som «If I sing something you don’t like / Am I the problem?» og «Don’t tell me what I’m gonna do, what I don’t / I will decide what I will. what I won’t» er i all sin enkelhet klare beskjeder til et stadig mer løsmunnet, og stort sett mannlig, meningspoliti.

Man kan diskutere hvor enormt nyskapende sjangeren Astrid S tilhører er, men jeg har ikke sett like mange kronikker om for eksempel Alan Walkers ferd mot toppen, enda musikken hans er vel så ukomplisert. Kritikken og dekningen av Astrid S’ karriere har i alle fall bevist for meg at unge, kvinnelige popartister tilsynelatende bedømmes annerledes enn unge, mannlige popartister.

Derfor er det prisverdig når en artist tar eierskap til eget materiale og egen karriere slik Astrid S gjør med den lyrisk kompromissløse åpningslåten.

Innlysende tematikk

«Leave It Beautiful» presenterer seg i åpningsminuttene omtrent som forventet fra Astrid S’ første fullengder: Streit, tidvis fengende elektropop. Tekstene, som visstnok skal være hovedfokuset, handler stort sett om hvordan man forholder seg til kjærligheten (selvfølgelig), og brudd (naturligvis).

Tematikken er dønn innlysende, men jeg tror ærlig talt ikke det er mange som oppsøker en Astrid S-plate med de store visjonene om litterære krumspring på høyde med Joni Mitchell eller Bob Dylan. Sånn sett syns jeg man skal gjøre seg selv en tjeneste og si det som det er:

«Leave Is Beautiful» er en meget lettdrikkelig popplate med forsøksvise melodiske påfunn, men med helt elementære tekster.

Det har vist seg å være mulig å skrive gode poptekster også, men lyrikk har aldri vært denne sjangerens store styrke, så det er egentlig ingen skam i å vektlegge melodi og produksjon i stedet. Men bevares, jeg gleder meg voldsomt til det kommer en popartist som skriver om noe annet enn kjærlighet.

Varierende kvalitet

Melodisk er det så visst noen freidige karameller her, både «Hits Different» og «Dance Dance Dance» er begge catchy og repeterende nok til å kunne akkompagnere livets aller mest problemfrie og naivistiske stunder. «Obsessed» er også et godt eksempel på godt pophåndverk, med et innbydende pre-chorus og et sterkt, melodisk refreng med allsangfaktor.

Andre ganger blir formelen for tydelig, for eksempel på «Airpods», som er ungdomsskolepop på sitt verste. Tekstlinjene «She walks home with the AirPods on with the same song stuck on repeat / Hoodie pulled up over her eyes, cause she’s not in the mood to speak» er omtrent som å bla i en stock photo-katalog. Etterfulgt av et nesten rekordirriterende vokalhook bygget på «dam-diri-dam-dam» gjør denne låten meg nesten ufattelig sint. Jeg er garantert ikke i målgruppa for denne låten, så akkurat her fant jeg ikke mye å glede meg over.

Det samme gjelder i grunn tittellåten, som også er siste spor på plata. Jeg har hørt både beaten og arrangementet minst 6000 ganger i denne sjangeren, og dermed er låten fullstendig ihjelspilt og uinteressant allerede før den har blitt sluppet.

Innfrir som ufarlig popmusikk

Det er i øyeblikk som dette man må huske på å ta produktet for det det er ment å være. Dette er ikke en plate som skal utfordre de små grå, ei heller oppfordre til selvransaking på eksistensielt nivå – nei, dette er en invitasjon til å slippe alt det, og heller bare la livet flakse forbi i en vind av ufarlig og velprodusert popmusikk med et par fengende melodier som kanskje fester seg til øregangene med litt flaks.

Sånn sett må vi si at Astrid S innfrir, men nå begynner jeg å bli moden for litt norsk innovasjon i denne sjangeren også. Det finnes andre ting å skrive om enn kjærlighet, det finnes andre beats, andre instrumenter, andre arrangementer.

«Leave It Beautiful» fungerer enn så lenge som nok et fullgodt nevetak rundt den allerede oppvridde svampen vi kaller norsk elektropop, men noen revolusjon er det definitivt ikke.

Anbefalt videre: