Hopp til innhold
Anmeldelse

Konseptuell energi-pop fra Dagny

En av Norges mest populære popartister har nå sluppet hele debutalbumet. Det hele lander litt for trygt på beina, men fortjener ros for interessant konseptuell innpakning.

Promobilde i forbindelse med lansering av Dagnys album "Strangers / Lovers"

TODELT: Debutalbumet fra Dagny er sluppet i to omganger.

Foto: Sandrine And Michael
Terningkast 4 Musikk

Strangers/Lovers

Dagny

Pop

22. mai 2020

Beste låter: «Come Over», «Bad at love», «Coulda Woulda Shoulda»

Tromsøværingen Dagny gjorde noe så uvanlig som å slippe kun A-siden av debutalbumet i vår. Da tok hun oss med på gryende kjærlighet. B-siden som slippes nå, river oss følelsesmessig ned på jorda igjen.

Dagny har vært nominert til Spellemannpris fem ganger siden debuten med «Backbeat» i 2016, og har produsert pophits som en maskin siden den gang.

Debutalbumet har latt vente på seg, og når vi nå først fikk et, er det jommen delt i to. På vårparten kom A-siden: Seks konseptuelt knalltydelige låter om forelskelse. Nå er altså B-siden her, seks like tydelige låter om brudd og lengsel etter en kjærlighet som har avgått med døden.

Den prisverdige ideen bak Dagnys etterlengtede debutskive har en kronologisk dramaturgi som beskriver utviklingen av et kjærlighetsforhold. I løpet av seks måneder har vi vært gjennom alt fra den flørtete, spennende og direkte startfasen til de banale kranglene om rekkefølgen i tacolefsa begynner å melde seg.

Latterlig fengende

Da A-siden ble sluppet var det «Come Over» som fikk æren av å beskrive og formidle den umiskjennelige følelsen av kjærlighetens spede begynnelse – tiden når man er fylt av begjær, men ikke vil sende melding først.

Åpningslåta er en klassisk, norsk pop-banger: Vers med energisk vokal oppå et filtrert bed av synth, før et enkelt tamburin-slag signaliserer starten på et litt mer energisk pre-chorus som kulminerer i et latterlig fengende refreng. Som seg hør og bør.

Dette er på ingen måte grensesprengende – snarere en trygg formel som man vet funker, men det er jo fanken kjekse meg en grunn til at det funker også. Energien er smittsom og synth-linja sparker fatter’n av lenestolen – denne låta hadde funket bra i det som nå bare er et fjernt minne: festivalsommeren.

Tekstlig er den også bedre enn man er vant til å forvente av denne typen pop: «You should come over / I’m picturing you when the light hits your face in the morning» er en finfin oppsummering av nervøse sommernetter i fri dressur.

Låt nummer to, «Somebody», holder dessverre ikke like høyt nivå. Den er både musikalsk ukomplisert og tradisjonell i sin tolkning av 2010-tallets store festivalhits à la Robyn. Den er aldri fullstendig uinteressant, men lyrisk er den for klisjéfylt til å videreføre den lovende dramaturgien åpningslåta har åpnet for.

Da funker det bedre å ta noen sjanser som på «Paris» og «Coulda Woulda Shoulda». Her både forsøker og lykkes Dagny med å utforske sin egen sjanger i større grad, og byr på forlokkende anslag og interessante arrangementer.

Det kan også ende med mageplask, som i det eksperimentelle arrangementet på «Please Look at Me». Her får vi albumets mest lekne rytmer med internasjonalt tilsnitt, inspirert av både bhangra og reggaeton, som ikke harmonerer spesielt godt med det desperate budskapet i teksten.

Solid håndverk

B-siden som slippes nå 2. oktober skal beskrive bruddet, og låta som har fått æren av å sparke det hele i gang er det erketypiske fadderuke-sporet «Moment» som med sine klassiske popharmonier illustrerer starten på slutten for forholdet «Strangers/Lovers» beskriver. En sterk poplåt med umiddelbar appell.

På «Bad at Love» har Dagny gått for det gamle live-fra-studio-trikset som fungerer aldeles glimrende. Her er kun Dagnys sterke popvokal sammen med et enslig piano i romklang. Et nydelig pusterom i en ellers hektisk plate. Et tankekors til videre arbeid kan være at en av albumets sterkeste låter er den aller enkleste i samlingen.

«Strangers/Lovers» er et gjennomarbeidet og solid pophåndverk som ofte går i klisjéfella rent musikalsk, men er interessant i sin ambisiøse, konseptuelle innpakning. Det gir noe ekstra å leve seg inn i hvetebrødsdagene gjennom sommerhalvåret før man gyver løs på det uunngåelige bruddet på høsten.

Plata føles utvilsomt sammenhengende i all sin enkelhet, og selv om det musikalske av og til føles som en Robyn-dobbeltgjengerkonkurranse, er det nok av gode sprell og påfunn her til å tilfredsstille fansen.

Dagny og Christine Dancke drar på en biltur fylt av overraskelser og deilig musikk. Målet for reisen er en hemmelig konsert.

Dagny og Christine Dancke drar på en biltur fylt av overraskelser og deilig musikk. Målet for reisen er en hemmelig konsert.

Anbefalt videre lesing: