Dannet galskap

Kunst­samleren Erling Neby var investoren og hifi-gründeren som ble styrtrik. Han brukte pengene sine til å bygge opp en spektakulær kunst­samling med såkalt konkret kunst.

Den konkrete kunsten hadde sin store blomstring på 1960-tallet i USA og i Europa. Form­språket er preget av klare farger og enkle geometriske former.

Som forretnings­mann tilbrakte Erling Neby mye tid i Paris på 1970-tallet. Det var her han forelsket seg fullstendig i den geometriske abstraksjonen.

Neby samlet kunst lenge før han ble rik. I et intervju innrømmer han at han også i trange økonomiske tider kunne la liden­skapen løpe av med seg.

Mens han var i Paris, satt kona hans hjemme og frøs fordi han hadde kjøpt kunst istedenfor å betale oljefyr­regningen.

I utstillingen «Kvadratets hjerte» på Kode-museet kan vi gjøre oss kjent med resultatet av denne «dannede galskapen», som Neby selv kaller sin samle­mani.

Kjente og ukjente navn

Utstillingen på Stenersen­museet i Bergen viser en utrolig konsekvent og konsentrert samling. Den byr på snaue 100 verk.

Her vises det kunst fra både store navn som Josef Albers, Victor Vasarely og Ellsworth Kelly, og mindre kjente, men viktige skikkelser som Auguste Herbin, Carmen Herrera og Burgoyne Diller.

Et lite, eksklusivt utvalg norske kunstnere er også kommet med. Vi finner blant andre Gunnar S. Gundersen, Aase Texmon Rygh, Bjørn Ransve og Olav Christopher Jensen.

Fargenes påvirkning

Josef Albers har fått en sentral plass i utstillingens første sal, med flere av sine berømte verk i serien «Hyllest til kvadratet».

Albers' prosjekt handlet om å utforske fargenes ulike virkninger i møte med hverandre.

Hva gjør for eksempel det grønne med opplevelsen av gul­fargen? Og hvordan endrer en farge opplevelsen av en form?

Josef Albers var ikke bare opptatt av farge, men også av lys. Som ung student så han Edvard Munchs «Solen» i en utstilling med forarbeider til aula­dekorasjonene i Berlin i 1913.

Denne vitale eksplosjonen av lys og farge gjorde visstnok et sterkt og uutslettelig inntrykk på ham. Han har selv beskrevet det som sin største kunst­opplevelse.

Selv om det ikke finnes spor av natur­referanser i Albers' konkretisme, synes jeg det er mulig å se denne fascinasjonen og arven i måten han lar fargene stråle ut fra et sentrum i sine bilder.

Det matematiske og organiske

Et høydepunkt i utstillingen er tre små möbius­skulpturer av Aase Texmon Rygh. Her møtes det matematiske og det organiske.

I de siste tretti årene av sitt liv utforsket hun möbius­båndet, som er et bånd som vrir seg rundt seg selv og skaper en form uten tydelig begynnelse eller slutt, og uten innside og utside.

I disse skulpturene utforsker Texmon Rygh det dynamiske, stabile og uendelige. Jeg blir stående en lang stund og se på de snodde formene og den grove, ujevne overflaten, som gir uttrykket et levende preg.

Her fletter hun på en dyktig måte sammen det matematiske og det organiske.

«Konkret!» ved Sørlandets kunstmuseum: «Henter den finske modernismen ut av skyggene»

En herlig tittel

Utstillingen heter «Kvadratets hjerte». Jeg synes dette er en så vidunderlig og paradoksal tittel. Den kombinerer kjølig stringens med sterk liden­skap, som ligger bakenfor Nebys samler­virksomhet gjennom femti engasjerte år.

Etter å ha ruslet litt rundt i den omfattende utstillingen tenker jeg på hvor vidunderlig det er å kunne hengi seg til rene former og farger i en tid som denne, når nyhets­bildet er bekmørkt.

Det er en hvile for tanken og for øyet med klare former og farger. Jeg blir stående foran et blått verk av Gunnar S. Gundersen og tenker på hvordan mennesket etter krigen flyktet fra den bestialske virkeligheten inn i nonfigurativ kunst.

Men det som til å begynne med er en hvile, blir også etter en stund litt anstrengende.

Konkretismen er ganske hard og stringent, så det føles godt å finne mykere og mer sanselige verk i utstillingen, som de kinetiske bildene til den venezuelanske kunstneren Carlos Cruz Diez.

I ett verk stiger buede former frem fra et intrikat nettverk av linjer, i et annet bilde er det rektangler som gradvis kommer til syne gjennom det nesten tekstil­aktige linje­spillet.

Ingen tematisk utfyllende utstilling

Den som går til denne utstillingen og forventer en uttømmende kunst­historisk presentasjon av konkretismen i Vesten, vil nok bli skuffet.

Som Kode selv klokt understreker: Dette er ingen tematisk museum­sutstilling, men en presentasjon av en privat samling som er basert på samlerens subjektive utvelgelse.

Rent faglig har selvfølgelig utstillingen slik sett sine hull og mangler. Likevel må jeg si at jeg er ganske imponert over hva samlingen faktisk har å by på.

Neby, som ikke har noen kunst­faglig bakgrunn og som aldri har brukt kunst­konsulenter, viser virkelig at han har et blikk og en utvilsom teft for kvalitet.

Og om vi ikke får noen fullstendig oversikt, gir utstillingen oss helt klart et ganske godt inntrykk av denne meget interessante modernistiske strømningen.