Helsinki er den ubestridte design- og arkitekturhovedstaden i Norden. Ruvende skikkelser som Alvar Aalto, Eliel og Eero Saarinen, Maja Isola og Vuokko Nurmesniemi har gjort Finland til en ledende nasjon innen nordisk formgivning. Men den finske bildekunsten har vi relativt liten kjennskap til.
MUMMIMAMMA: For mange nordmenn er Tove Jansson en av de mest kjente finske kunstnerne. Her har hun tegnet seg selv sammen med de berømte mummivennene sine.
Foto: Moomin charactersDet er klart mange av oss kjenner den eminente tegneren og forfatteren Tove Jansson, og enkelte har sett bilder av symbolisten Akseli Gallen Kallela eller den store ekspresjonisten Helene Schjerfbeck. Men i det store og det hele er Finland kunstnerisk sett et ganske fremmed land for oss.
Forsinket abstrakt blomstring
Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand vil nå hjelpe oss med å fylle noen av disse kunnskapshullene med utstillingen «Konkret! Ny skjønnhet i finsk modernisme».
Der jeg vandrer rundt i utstillingen og ser på fargerike geometriske figurer, kubistiske stillebener må jeg skamfullt innrømme at kun tre av de 15 kunstnerne var kjent for meg fra før.
FINSK PÅ SØRLANDET: Utstillingen i Kristiansand er basert på, og inspirert av, «The New Beauty. Modernist Highlights from the Tangen Collection» som ble vist på Hamenlinna Museum i Finland i 2021.
Foto: A.Dannevig/Sørlandets KunstmuseumDen konkrete minimalismen og den abstrakte ekspresjonismen i Finland har vært strømninger med et begrenset omfang. Mens den finske designmodernismen sto i full blomst klynget landets malere seg til det figurative formspråket, og det tok lengre tid før den modernistiske abstraksjonen gjorde sitt inntog.
Det handlet om at nasjonalromantikk og symbolisme fortsatt hadde et sterkt fotfeste langt inn på 1900-tallet, som en del av finsk frihetskamp og nasjonsbygging.
Fire mannlige pionerer
BERØMT FINSK DESIGN: I design-sammenheng er Finland store. Maja Isola og Vuokko Nurmesniemi er de store designerne bak de berømte 60-tallsmønstrene og plaggene vi forbinder med den opprinnelige merkevaren Marimekko. Her er kronprinsesse Sonja ikledd en Marimekko-kjole under en fotoseanse på Skaugum i 1969.
Foto: NTBBlant de 15 kunstnerne er det de fire som er utropt til Finlands store abstraksjonspionerer som fremheves: Lars Gunnar Nordström, Birger Carlstedt, Sam Vanni og Ernst Mether-Borgström.
Jeg får lyst til å kritisere museet for at det ikke finnes en kvinne blant de fire, men igjen må jeg ta innover meg at min kompetanse kommer til kort. Jeg vet faktisk ikke om det var slik i Finland, som så mange andre steder i Europa og USA, at for hver feirede mannlige utøver var det minst én like dyktig, men usynlig kvinne.
Og når jeg forsøker å finne ut av det på nett oppdager jeg at det er skrevet overraskende lite om den finske etterkrigsabstraksjonen i det hele tatt. Det er med andre ord ikke bare for oss nordmenn at den finske modernismen har gått litt under radaren. Desto viktigere er det at Sørlandets Kunstmuseum nå inviterer oss inn i denne glemte delen av den moderne kunsthistorien.
Jeg stopper først opp ved Birger Carlstedt som trekker brede veksler på kubismen. Han har både geometriserte blomstermotiver, men også helt abstrakte komposisjoner.
Han er utvilsomt på sitt beste når ikke bildene henviser til noe utover seg selv.
Komposisjon fra 1951 er for eksempel preget av rene linjer. Former som skjærer inn i hverandre og overlapper og bildet har et gjennomarbeidet preg.
Mangler visuelt hierarki
Sam Vanni er en spennende, men ganske ujevn kunstner. I sin komposisjon fra 1956 ser vi hvordan kaos overtar i komposisjonen når han tar i bruk litt for mange virkemidler og formelementer på en gang:
MYE: Fargemessig blir det litt for mye for øyet å holde styr på i Sam Vannis komposisjon fra 1956. Det himmelblå, hvite, røde, turkise, sorte, brune og mørkeblå slåss om oppmerksomheten.
Her er det både rektangler, halvmånefigurer, vinkler og diagonaler i en salig blanding. Det er vanskelig å få noe grep om hva som er bakgrunn og hva som er forgrunn. Det finnes ikke noe visuelt hierarki – ikke noe som fremstår som viktigere enn noe annet.
Paradoksalt er hans «optical art»-inspirerte prosjekter roligere i komposisjonen. Selv om han her leker med optiske effekter og skaper et dirrende linjespill, får bildet ro og sammenheng gjennom de formmessige ekkoene han har lagt inn. Elementer som gjentar seg og skaper en rytme som holder komposisjonen sammen:
BALANSE: I «Kinetisk komposisjon» (i midten) skapes formmessige gjentakelser. De to brunstripete formene balanserer hverandre vakkert, det samme gjelder den oransje ovale formen som speiles i gyllen ellipseform, som en spinkel løkring.
Foto: A.DANNEVIG/SØRLANDETS KUNSTMUSEUMRendyrket modernist
At mesteren viser seg i begrensningene ser vi hos Lars Gunnar Nordström som utvilsomt er den største av de utvalgte fire.
Han er en rendyrket modernist. Han er opptatt av å skape spenning mellom strek og flate, og jobber med variasjonen innenfor et begrenset formvokabular. I «Komposisjon 1950-1960» ser vi hvilken spenning han klarer å skape gjennom veldig enkle virkemidler. Hele komposisjonen er bygget opp over sirkel- og kvadratformer:
SPENNING: I «Komposisjon 1950-1960» (t.h.) gjentas det blå sirkelelementet to ganger mot svarte rektangler. Det skapes en spenning når det formmessige mønstret fortsetter, men fargeskjemaet brytes gjennom at det tredje sirkelelementet er sort og stilt inn mot et blått rektangel, som en invertering.
Foto: A.Dannevig / Sørlandets KunstmuseumGjennom enkle formgjentakelser med små variasjoner skaper han en spenning og holder på oppmerksomheten vår.
Det samme ser vi hos den siste av de fire pionerene; Ernst Mether-Borgström. Hans produksjon er ikke så gjennomført behersket og forenklet som Nordströms.
I noen bilder utforsker han det litt kaotiske, som i komposisjonen fra 1957, mens han i maleriet «Rødt på rødt» fra 1961 jobber med rene, enkle virkemidler:
RENT VS. KAOTISK: I Ernst Mether-Borgström maleri «Rødt på rødt» (til venstre) gjentas de samme formene med marginale avvik. Komposisjonen består av noen smale og noen litt bredere liggende rektangler av ulike farger som peker forsiktig oppover: Det ser litt ut som fargede papirremser som ligger sirlig plassert på et skinnende rødt bord. I komposisjonen fra 1957 utforsker han det mer kaotiske.
INGEN FORGRUNN ELLER BAKGRUNN: I maleriet «Lys og skygge» fra 1957 skaper Ernst Mether-Borgström et småfeltsmaleri som fremstår mer som en mønstret flate enn som en abstrakt komposisjon. Her finnes det ikke noen forgrunn eller bakgrunn, og ingen elementer som er overordnet noen andre. Det gjør at helheten oppleves som kaotisk og uklar. Når alle elementene kjemper om oppmerksomheten vår, og ingenting fremstår som viktigere enn noe annet, taper vi fort interessen.
Ikke på nivå med norsk modernisme
Selv om vandringen gjennom finsk modernisme byr på både sterkere og svakere malerier er det utrolig spennende å få et innblikk i den glemte delen av den moderne kunsthistorien.
Jeg er så heldig at mitt besøk i Sørlandets Kunstmuseum sammenfaller med en fantastisk liten kammerkonsert med strykere fra Kristiansand symfoniorkester.
Mens jeg lister meg på sokkelesten rundt i denne varierte, rike formverdenen og lytter til Sibelius konkluderer jeg litt patriotisk med at selv de sterkeste malerne i utstillingen ikke kan måle seg med ruvende norske modernister som Inger Sitter, Jakob Weidemann, Anne Eva Bergmann og Lars Tiller og Håkon Bleken.
Så mens Norge er Finlands litt beskjedne lillebror på designens område, er vi en ganske overlegen storesøster når vi kommer til maleri. Sånt liker vi å tenke på, her på berget!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
Flere kunstanmeldelser:
