Profeten Davids miljøåpenbaring

Utgangspunktet er Edens Hage, eller Holocen som geologene kaller den, den geologiske perioden etter siste istid.

Holocen har vært en periode med usedvanlig stabilt klima som har muliggjort landbruk og fremveksten av en uhyre avansert menneskelig kultur. Men suksessen til menneskearten har nå gått for langt og truer naturmangfoldet på jorda – og i siste instans oss selv.

Den 94-årige Attenborough har sett forandringene med sine egne øyne, der han har reist jorden rundt for å vise oss enestående bilder fra all verdens ville habitater.

Han har gjerne sørget for å avrunde de frapperende og gripende dokumentaropptakene fra urskoger eller korallrev med en tydelig advarsel: Dette kommer ikke til å vare om menneskene fortsetter sin naturødeleggelse.

Nå har han samlet sine betraktninger i en dokumentarfilm på Netflix, som denne boken er en adaptasjon av. Begge må oppfattes som hans testamente, en siste melding og vitnesbyrd til samtid og ettertid.

Det er blitt et kraftig varsku, som gjør inntrykk.

Fra syndefallet til apokalypsen

Første del av boken tar oss fra denne Edens Hage, Holocen, til syndefallet, drevet av menneskenes hensynsløshet og grådighet. Eksemplene er mange og nedslående.

Bio-diversiteten går ned, flere dyrearter har blitt utryddet, eller står i fare for å bli det. Klimaendringer truer dersom vi ikke får bukt med våre voldsomme utslipp av CO₂ og andre klimagasser. Kort sagt: Fremtiden er mørk og vi har ingen andre å skylde på enn oss selv.

Så hvordan skal det gå? Er apokalypsen neste stopp, eller klarer vi å snu dette til noe positivt, og begynne å ta mer hensyn til naturen?

Attenborough unnlater ikke å mane frem dystopien, hvor ille det kan gå. Advarselen er på sin plass, selv om det nødvendigvis vil være mange usikkerhetsmomenter med alle slike spådommer om fremtiden.

Den mest interessante delen er derfor ikke dystopien, men den der Attenborough ser på løsningene, hvilke muligheter har vi for å legge om kursen.

David Attenborough er en klassisk miljøverner i bunn, med et kraftig lag klimabekymring på toppen. Han lanserer og diskuterer mange av ideene og forslagene som er i omløp for å redusere karbonavtrykket til menneskeheten:

• Avskogingen av Amazonas må stoppe.
• Vi kan legge om til mer klimavennlig, regenerativt landbruk som bruker mindre kunstgjødsel og sprøytemidler, og som lagrer store mengder karbon i matjorden.
• Vi må gå over til å spise mer plantebasert kost og mindre kjøtt, spesielt storfe.
• Vi må stoppe overfisket i havet.

Samtidig er han en klassisk miljøverner i bunn, og ser på den ville naturen som et gode i seg selv – uavhengig av dens påvirkning på klimaet. Hans mantra er: Verden må bli villere!

Håpet er at et mer effektivt landbruk kan gjøre at skogene og det ville dyrelivet kan reintroduseres over store deler av verden. Dette er allerede i ferd med å skje i Europa og deler av Nord-Amerika.

En profet

Det er virkelig en profetisk schwung over David Attenborough. Han vandrer liksom inn fra skogen og villmarken for å fortelle oss at vi må legge om vår livsstil og begynne å leve i pakt med naturen. Han plasserer seg da også tydelig i den tanketradisjonen som kalles profetene, etter boken «Trollmannen og profeten» om Norman Borlaug og William Vogt.

Til tross for de mange dystre advarslene, oppfatter jeg David Attenboroughs bok som et bidrag til samtalen mellom profeter og trollmenn, mellom miljøvenner og innovatører, selv om han åpenbart heller mot bevaringstanken.

For Attenborough begrenser ikke seg til en streng miljøverntenkning, i hvert fall ikke i boken som gir rom for flere nyanser enn filmen. Han åpner for å tenke nytt for å løse verdens problemer.

Akkurat som Bill Gates, kanskje den fremste representant for dagens trollmenn, innovatører og tekno-optimister, holder Attenborough frem nødvendigheten av å fortsette fremskritt og utvikling for menneskene.

Et av de viktigste tiltakene for klodens allmennhelse vil være å bedre levestandarden og mulighetene for utdannelse for verdens jenter. Dette skal vi gjøre for deres egen skyld, naturligvis, men også fordi det er det mest effektive tiltaket for å begrense befolkningsveksten.

Naturen vender tilbake

Boken og filmen åpner med Tsjernobyl, et prakteksempel på hvor galt det kan gå når uferdig teknologi slår seg sammen med menneskelig svikt. Likevel åpner Attenborough i boken for å bruke atomkraft i en periode, for å kutte karbon-utslippene.

Mange regner nå Holocen for å være over som geologisk periode. Den er erstattet av Antropocen, den perioden i verdenshistorien som er kjennetegnet av menneskelig aktivitet. Det fremtidens arkeologer vil finne i sjiktene etter oss er plast, kyllingben og betong.

Tilbake i Tsjernobyl viser Attenborough oss at området rundt byen er gjenerobret av den ville naturen. At denne delen av Europa ikke er en kjernefysisk ødemark, men tvert imot et viltområde som bobler av liv, sier litt om naturens evne til å regenerere med en gang menneskene trekker seg tilbake.

«Et liv på vår planet» er ei bra bok, og en fin film, laget av en god mann på en aldeles ypperlig planet.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: