Anmeldelse

Invitasjon til global dugnad, hilsen kapitalisten Bill Gates

Det er mange grunner til å høre godt etter når Bill Gates forklarer oss hvordan vi skal forhindre global oppvarming, samtidig som vi ivaretar fremskritt og utvikling.

"Hvordan unngå en miljøkatastrofe" av Bill Gates kommer ut på norsk våren 2021.
Foto: Yuri Gripas/Reuters/Gyldendal
Bok

«Hvordan unngå en miljøkatastrofe: Teknologien vi har og gjennombruddene vi trenger»

Bill Gates

Oversatt av Rune R. Moen

Sakprosa

Februar 2021

Gyldendal

Er ikke alt dette snakket om naturen og klodens beste bare en unnskylding for å tjene enda mer penger? En forventet innvending mot den nye boken fra Bill Gates er at han er teknokrat og kapitalist.

Jeg tror det enkle svaret på det spørsmålet er: Nei.

Bill Gates er – for de av våre lesere som siste 50 år har befunnet seg i et annet solsystem – en av grunnleggerne av Microsoft, selskapet som gjorde PC-en til allemannseie. Han er, sammen med kona Melinda, stifter av Gates Foundation som har gjort en stor innsats i å bekjempe sykdom og fattigdom i verden.

Bill Gates er kort sagt en av verdens gløggeste og rikeste menn. Nå gir han altså ut denne boken med en tittel som er beundringsverdig klar: «Hvordan unngå en miljøkatastrofe. Teknologien vi har og gjennombruddene vi trenger».

Riktignok bruker Gates mye plass på å fremsnakke løsninger som blir levert av bedrifter han har investert i: Fra imitert burgerkjøtt til atomkraft.

Men man kan heller snu på det, og spørre: Har en milliardær særlig troverdighet, dersom han forteller oss hvilke tiltak vi skal sette inn for å forbedre verden, uten at han er villig til å satse egne penger på disse løsningene?

Ingeniørens enkelhet

Kjernen i Bill Gates, slik jeg leser ham, er at han tenker som en ingeniør. Han har kjølig, analytisk, kalkulerende hjerne, og en velbegrunnet tro på kunnskap, vitenskap, innovasjon. Ser han et problem, begynner han å lete etter løsninger – helst tekniske.

Han har åpenbart brukt mye tid på å sette seg inn i dette svimlende kompliserte feltet, og vil nå videreformidle disse ideene til oss.

Til tross for det overveldende materialet som blir lagt frem i denne boken, er den relativt lettlest, formulert på et så enkelt språk som materialet tillater.

Enkelheten er et pedagogisk verktøy, men det viser også en del av ingeniørens tenkemåte: Forenklingen som en del av problemløsningen.

Gates og teamet hans (det har vært med en middels stor landsby for å skrive denne boken) lykkes langt på vei i å forenkle den voldsomme kompleksiteten i stoffet til noen enkle prinsipper og huskeregler.

En av de viktigste er målet om å nå frem til et null-utslipp-samfunn. Altså, fra et totalt menneskelig utslipp på 51 milliarder CO2-ekvivalenter i året, må vi ned i null.

Vanskelig? Gjett om. Om ikke det er umulig, er det i hvert fall et problem som er så gigantisk at det ikke hjelper stort å kalle det «en utfordring».

Men Gates gyver løs, med sin formidable intelligens, sin enorme arbeidskapasitet og den gode teknokratens ukuelige tro på at det meste kan løses ved hjelp av innovasjon, politisk samarbeid og økonomisk tenkning.

Liten pisk, stor gulrot

De rike landene må ta hovedansvaret for klimakrisen, hevder Gates. Dels fordi det er vår industri og velstandsutvikling som er årsaken til den, og fordi vi har ressurser og kunnskap til å faktisk gjøre noe med det.

For ikke bare skal vi redusere nettoutslippene av klimagasser til null, vi skal gjøre det samtidig med at vi fortsetter å heve levestandarden i Afrika, India og Kina.

Vi kan ikke forvente at land som Kina og India skal stoppe utviklingen mot et bedre liv for sine innbyggere.

Hovedansvaret for å utvikle grønne løsninger ligger på den rike del av verden, dels fordi vi har skapt problemet.

Men Gates gjør ikke for mye ut av denne dimensjonen av vestlig ansvar og skyld. Han legger mer vekt på mulighetene i den grønne økonomien.

Det landet som først utvikler billig, grønn energi, eller en måte å produsere sement eller stål uten bruk av fossilt brensel, vil ha en enorm konkurransefordel.

Denne kombinasjonen, det du kan kalle liten pisk og stor gulrot, kan fort vise seg være atskillig mer effektiv enn den nærmest nyreligiøse appellen til synd og skam som de mest radikale delene av miljøbevegelsen forfekter.

Fasit om hundre år

Ingen skal anklage Gates og hans team for å mangle vyer. Denne gangen er det imidlertid ikke et prosjekt som Bill Gates, eller noen andre, kan gjennomføre på egen hånd.

Denne boken er en appell til alle opplyste, tenkende mennesker om å være med på det store samarbeidet. Så ja, det stemmer, tiden for globale dugnader er ikke over med covid-19.

Jeg tar det for gitt at Gates med denne boken kommer til å møte kritikk fra flere hold, både fra klimaskeptikere og tilbake-til-fortiden-miljøvernere. Det er som det skal være.

For min del føler jeg meg atskillig tryggere ved tanken på at supernerden Bill Gates har satt sitt formidable intellekt og sin enorme formue inn i arbeid for klimasaken.

Når man om hundre år skal gjøre opp status og vurdere hva det var som gjorde utslaget i kampen for klimaet, er jeg ganske sikker på at flere av de sentrale tiltakene er skissert i denne boken.

Enten det vil være de tiltakene som ble gjennomført, og som virket, eller de tiltakene man angrer bittert på at man ikke klarte å gjennomføre i tide.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: