Utvikler seg til noe uimotståelig

De første timene av «Dragon’s Dogma 2» er ikke akkurat storslagne.

Den middelalder-baserte fantasy-verdenen er spak og kjedelig. Det er lite futt i kampene. Systemene du må lære, er knotete og innviklede. Tempoet er nesten smertefullt langsomt.

Det hjelper heller ikke at ytelsen til spillet ikke er helt på topp. Eller at utgiverne snik­lanserte en digital butikk hvor man kunne kjøpe diverse hjelpsomme gjenstander – etter at de første anmeldelsene var ute.

De første timene er rammet inn av et skylag av sutring.

Jeg har forståelse for at mange valgte å gi seg der – særlig på PC, hvor ytelsen ser ut til å være langt dårligere enn på konsoll.

Men det tok ikke lang tid før skylaget sprakk for min del.

Fabelaktige medhjelpere

Den spennende historien var det første som trengte gjennom. Du styrer «The Arisen», en sagnomsust helt med krav på tronen. Men et intrikat politisk spill (og hukommelses­tap) står i veien.

Så begynte medhjelper-systemet å sitte. Du kan lage din egen sidekick og rekruttere ytterligere to som blir med på lasset.

Utvalget du kan velge fra er enormt – det er nemlig andre spillere som selv har laget de fleste av dem.

Ikke bare er denne gjengen ekstremt nyttig i kamp, du kan også løfte dem opp og pælme dem til steder du ikke når. De tar deg også imot i armene sine hvis du ramler utfor stup og sånt.

Og – ikke minst – de er dine største fans.

Det er genuint morsomt når de lirer av seg setninger som «vår mester har nådd høyder langt utenfor vår rekkevidde», med beundring i stemmen.

Du har altså med deg en alt­oppofrende heia­gjeng. En tropp av slapstick-komikere. Jeg elsker det.

Heftig slåssing

I starten har du bare en håndfull kamp­systemer å velge mellom, men utvalget av klasser blir raskt større, og du kan bytte klasse når du vil.

Og da begynner kamp­systemet å sitte for alvor. Her er «Dragon’s Dogma 2» briljant.

Jo mer du bruker disse klassene, jo heftigere blir opplevelsen.

Det er lett å utpeke hybrid­klassen «Mystic Spearhead» og den spektakulære «Magick Archer» som de aller kuleste, men du kan utvikle hver eneste klasse til å bli særegen og morsom.

Med dette flotte fundamentet gir også hele verdenen mer mening. Det som virket grått og kjedelig i starten, er i praksis fullstappet med kule opplevelser.

Den rolige utforskingen avbrytes av ekstremt tøffe kamper mot ymse monstre.

Det er skjulte områder og hemmeligheter over alt. Det er en sann glede å utforske dette digre kartet, og du belønnes jevnlig og ofte.

Fra Gandalf til Geralt

Capcom skal også ha ros for det kanskje beste figurbygge­systemet jeg har sett i spill.

Hvis du er tålmodig, er det fullt mulig å lage en figur som er prikk lik deg selv. Eller noen andre.

Det løper nå digitale dobbelt­gjengere av alt fra Gandalf til Geralt rundt omkring i dette spillet.

Jeg er mektig imponert over hva folk har fått til.

Samtidig må jeg understreke at dette er et spill som kommer til å forandre seg i ukene og månedene fremover. Vi har allerede fått en stor oppdatering som forbedrer ytelse og funksjoner.

Det er ikke den eneste oppdateringen vi vil få, for å si det sånn.

Og da blir det jo vanskelig å spå hva den endelige formen til «Dragon’s Dogma 2» kommer til å bli.

Hold deg på gjerdet

For hvor bra vil det bli når Capcom er ferdige med sine forbedringer?

Det er dette spørsmålet, kombinert med den kjipe butikken og andre lanserings­problemer, som gjør at topp­karakteren ryker for min del.

Derfor vil jeg nok anbefale de som er på gjerdet, til å holde seg der og vente på flere oppdateringer.

Jeg gleder meg til å ta en ny runde om noen måneder selv.

«Dragon’s Dogma 2» er en helt spesiell, rar, morsom, givende, spennende, unik og smått ko-ko rollespillfest som virkelig belønner tålmodige sjeler.

PS: «Dragon’s Dogma 2» er en oppfølger til kult­favoritten «Dragon’s Dogma» fra 2012. Du trenger ikke å ha spilt originalen, dette er mer en nytolkning og videreutvikling av konseptene fra opphavet. Spillet er testet på PS5.