Anmeldelse

Unikt innblikk i et rødt århundre

Nino Haratischwilis «Det åttende livet. (Til Brilka)» er det litterære kurbadet stivfrosne nordiske sjeler trenger akkurat nå.

Nino Haratischwili og bokomslag til boken "Det åttende livet"
Foto: G2 Baraniak / Aschehoug forlag
Bok

«Det åttende livet (Til Brilka)»

Nino Haratischwili

Oversatt av Ute Neumann

Roman

Mai 2021

Aschehoug

Romanforfattere har alltid forsøkt å fortelle historien sannere enn historikerne. I tider der historikere var mest opptatt av å fortelle om store menn (og noen få kvinner), var det i romaner vi kunne lese om livene til de svakeste. De utskjelte. Minoritetene. Misfostrene. Men også monstrene.

Nino Haratischwili (f. 1983) kom som ungdom til Tyskland med moren fra det borgerkrigsherjede Georgia ved Svartehavet. På skolen undret hun seg over at ingen fortalte henne om den nyere historien til landet hun kom fra, som i hjemlandet var kjent som «det røde århundret».

Da tok hun like godt jobben selv. Resultatet? 1145 sider folder seg ut en i fortelling som er uten et kjedelig øyeblikk – det er en stor prestasjon.

En mulig forbannelse

Vi er i hovedstaden Tbilisi ved begynnelsen av det forrige århundret. En konditor har kommet på en oppskrift på varm sjokolade med hemmelige krydder som bringer folk helt fra konseptene. Konditoren ser for seg hvordan han skal skape et «Chocolaterie» etter fransk forbilde, og på sikt utvide med filialer i de store sentraleuropeiske hovedstedene.

Slik skal han bidra til at Georgia vender seg mot vest, og at Tbilisi blir et georgisk Paris.

Men historien vil det annerledes.

Etter noen år som uavhengig, demokratisk republikk, blir landet ved svartehavskysten innlemmet i Sovjetunionen. Konditoren trekker ut de hemmelige krydderne i protest og betror oppskriften til den ene av døtrene – vel vitende om at det også kan være en forbannelse å rå over så mye sanselig nytelse.

Historiene henger sammen

Nino Haratischwili støper sin roman i en velkjent, episk form. Hun føler ingen trang til å finne opp hjulet på nytt. Den sentrale metaforen er gjenspeilet på omslaget. Historien er et teppe, en vev. På sine gamle dager beslutter Stasia, som er konditorens datter, seg for å restaurere et gammelt teppe. Hun forklarer til barnebarnet Nitsa at familien henger sammen som tråder i et teppe:

«Alt dette er enkelttråder. Og hver enkelt tråd er også en egen historie, forstår du hva jeg mener?
Jeg nikket andektig, selv om jeg var usikker på om jeg forsto.
– Du er en tråd, jeg er en tråd, sammen er vi et lite ornament, og sammen med mange andre tråder danner vi et mønster.»

I et sanselig, sensuelt språk, godt ivaretatt på norsk av oversetter Ute Neumann, vever Haratischwili frem historien om konditorens døtre og deres etterkommere.

Blander fakta og fiksjon

Drømmen om det liberale, vestlige demokratiet lever i den georgiske folkesjelen, men skal forbli en drøm. «Chocolateriet» blir omdannet til en kolkhos, et kollektivbruk. De nye makthaverne lever et liv som, tross i grå uniformer, er like grenseløst dekadent som adelen som styrte før dem.

Ikke siden bøkene til nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj har jeg følt at jeg er kommet så tett innpå sovjetmennesket. I georgiske Tbilisi lever motstanden mot bolsjevikregimet, men Georgia har også fostret noen av de største bødlene.

Faktiske, historiske personer blander seg inn blant de fiktive. Josef Stalin, som var georgier, går i romanen under navnet «Generalissimus». Hans nestkommanderende Lavrentij Pavlovitsj Berija, tar en av sjokoladefabrikantens døtre som elskerinne.

Feministisk historieskriving

Menn spiller biroller i Haratischwilis fortelling. Denne historien tilhører i første rekke kvinnene. «Det åttende livet» er et stykke feministisk historieskriving i romanform, på samme måte som Svetlana Aleksijevitsj lot kvinnene komme til orde – og beholde det – i sine intervjubøker.

Men kanskje fører også de forpliktelsene forfatteren føler hun har overfor historien med stor H til at teksten oppleves som noe mer skjematisk enn strengt tatt nødvendig.

Kronologien er romanens naturlige organiserende prinsipp, men også dens korsett. Det opprøret mot tid og rom som romanen per definisjon har å tilby, kunne kanskje vært utnyttet enda dristigere enn det Haratischwili tillater seg. Er det i de løst sammenvevde digresjonene som liksom ikke skal noen steder, at vi finner kimen til virkelig stor kunst?

La deg flyte med

Det er et velsmakende litterært brygg Haratischwili har skapt.

«Det åttende livet» blåser liv i min frosne, nordiske sjel. Romanen er satt sammen av like deler blod og begjær. Overgrep og kjærlighet. Svart hav og sjokolade. Det er bare å la seg flyte med.

Merknad: I første publiserte versjon av denne anmeldelsen sto det at boken er på 1245 sider, det er nå rettet til det riktige antallet som er 1145.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: