Feministisk skrekkroman

Det er bare å stålsette seg:

Her er slanger, rotter og menstruasjons­blod. Hekser og prestinner i ritualenes vold.

Dessuten: Menneske­hanner, som holdes medisinert og fanget for forplantningens – og nytelsens – skyld.

Velkommen til Danmark, noen hundre år frem i tid.

Feministisk fremtidsvisjon

Jeg er vel ikke alene om å ha forestilt meg eller drømt om en annerledes verdens­ordning, et samfunn styrt av kvinner. Hvordan ville det sett ut? En forlokkende tanke for mange, et veritabelt mareritt for andre.

Med veltrimmet sans for gotisk uhygge har Maren Uthaug valgt en ekstrem­variant:

Gjennom Evolusjonen, en feministisk revolusjon, har kvinnene i romanen rett og slett kvittet seg med menn.

De har gjennom århundrene vist seg som testosteron­bomber, voldtekts­menn og mordere. De er villdyr som ikke kan kontrollere sinnet sitt, langt mindre seksual­driften. Menn er for farlige til å gå løs.

Dét er romanens sannhet.

Flettverk av kvinneskjebner

Her er en fysisk sivilisasjon i forfall. Rottene gnager på de patriarkalske bygningene, alt gammelt skal vekk til fordel for runde og ovale hus, myke linjer og frodig vegetasjon.

I en ruin av et kloster står Medea og rører sammen en kake­deig av sjokolade og menstruasjons­blod. Kjærlighets­kakene hennes er verdi­fulle bytte­middel i en verden der godene er mangel­vare.

I alle fall for en heks som henne, en kvinne som lever av å selge slanger til forskning og rituelle seremonier, og som skjuler en lys, levende gutt i et avstengt rom med klosterets Eldste.

Hva hvis han blir oppdaget? Og enda skumlere, hvordan takle ham når han blir kjønns­moden?

Medeas slange­gift kan brukes til så mangt ...

Det ligger et flettverk av hemmeligheter i Uthaugs snedig utporsjonerte fortelling. De fire kvinnene som har hver sin bolk i boken, bærer alle på en forhistorie som får konsekvenser for nåtids­handlingen.

Skjulte forbindelses­linjer dukker opp, pent nøstet sammen av en forfatter med sans for dramaturgi.

Seier for seksualiteten

Vil det ikke bli skrint på det seksuelle området med bare kvinner, tenker du kanskje?

Å nei, i Uthaugs fremtids­visjon dyrkes seksualiteten både av de kristne prestene, som ber til Modera – og mener mennene kuppet hele den egentlige historien om Moderen og Sønnen – og på skolene, der kropp og orgasme er et eget eksamens­fag.

Uthaug retter små stikk til tidligere tiders puritanisme inn i skildringen av en jente som etter intens trening er den yngste noensinne som består eksamenen i onani med glans, til unisont jubel­brus fra mødrene.

Dessuten finnes jo Sentrene, der menn holdes fanget og medisinert til forlystelse og avl. Tittelen «11 %» spiller på hvor mange menn som må til for at reproduksjonen skal fungere uten innavl.

Skikkelige grøss

Maren Uthaug er født i Norge men har bodd i Danmark siden hun var barn. Hun har tidligere vist en tilbøyelighet for det morbide.

Koblingen av skrekk, sex og ekstrem-feminisme i «11 %» har slått an i hjemlandet, der hun nylig mottok De gylne laurbær, en ekvivalent til den norske Bokhandler­prisen.

Boken er nå smidig oversatt til nynorsk av Ingvild Holvik.

Satire med brodd

Blir det så vittig eller plumpt, når Uthaug snur ting på hodet og dundrer løs på patriarkatet?

Det kan bli vel bastant, når hun oppramsende kritiserer ugjerningene til tidligere tiders han­kjønn.

Men like ofte er det morsomt, som når hun beskriver de religiøse: Latteren satt laust, som han gjerne gjorde hos dei kristne, eller skildrer de ulike hannene som kvinnene kan prøve i Sentrene.

De har ikke egen­navn, men klassifiseres etter seksuelle ferdigheter som en Pär, en Christian eller en Jeppe, som om de var et annet IKEA-møbel kvinnene kan besitte.

Jeg mener Uthaug balanserer på en tynn line mellom sviende satire og sugende underholdning. Uten et historisk belegg, og dem er det jo dessverre mange av, hadde satiren mistet sin brodd.

Forfattere som Margaret Atwood eller Jan Roar Leikvoll har gjort noe lignende når de også drar sine litterære univers ut i det ekstreme for å trekke leserens blikk mot helt reelle over­grep i våre dagers samfunn.

Som hos dem blir Uthaugs karikering av kjønns­makt et skrekk­eksempel på fanatisme og diktatur.

Romanens rop til leseren blir da nettopp det motsatte: «11 %» er en fabulerende, under­holdende grøsser til forsvar for mangfold og balanse.