– Det er spesielt når både mamma og pappa tar på seg presteskjorte og går på jobb på en lørdag, når de egentlig har ferie. Det er klart barna reagerte.

Kateket Marit Hunstad i Hole kirke er gift med sogneprest Morten Hansen Hunstad. Sammen med barna på seks, åtte og tolv år bor de i prestegården tvers over veien for den gamle kirken, som i 1954 ble gjenreist etter en brann snaut ti år før.

Var på Ikea og handlet

Fremdeles vitner steinmurer fra middelalderen om at holeværinger har gått til dette stedet med sin sorg og sin fortvilelse i mange hundre år. Da det ufattelige mørket senket seg over Utøya, var det hit folk gikk for å finne lys og lindring.

Marit var på Ikea og handlet sammen med sin 12 år gamle sønn fredag den 22. juli.

– Klokka var kvart over fem, da ringte mannen min, og sa at det skjedde noe på Utøya. Vi hadde fått med oss det som skjedde i Oslo, men visste ikke noe mer. Han sa at jeg måtte kjøre om Drammen på vei hjem, at det var det tryggeste, så lenge vi ikke visste mer om hva det var som skjedde på Utøya.

Marit avbrøt handlingen og gikk rett ut i bilen.

Var redd

– Det å gå inne i et sånt stort hus som Ikea, og på en måte kjenne, at nå skjer det noe ute som vi ikke har kontroll på, det var en ekkel følelse. Å være i et så stort hus med så mange mennesker, det var ikke noe ålreit.

I bilen hjem hørte Marit og sønnen på nyhetene i radio. Det ble en spesiell hjemtur, både for henne og sønnen. Marit var redd.

– Ja, det var jeg. Det at det er noe som skjer, og som man ikke kan beskytte seg mot, da blir man redd.

Åpnet kirken etter få timer

Vel hjemme fortsatte Marit og mannen å følge med på nyhetene. Da Marit gikk og la seg, visste hun at 7 - 8 mennesker var drept. Da hun våknet lørdag morgen, var tallet steget til ufattelige 70 - 80 døde.

– Det slo voldsomt. Det gikk langt utover det vi hadde klart å forestille oss kunne skje. Det første som slo oss, var at nå måtte vi åpne kirken for folk så de kunne få en møteplass.

Allerede klokken ti lørdag formiddag ble kirkedørene åpnet og lysene tent. Menigheten fikk på plass en vaktordning, og hjalp dessuten til med å passe barna til Marit og Morten. Senere flyttet venner inn for å passe de tre små i presteboligen.

Møtte så mye smerte

Familens hund leker så søla skvetter i prestegårdstunet. På det koselige kjøkkenet har presten samlet barna rundt middagsbordet når hans kone, kateketen, kommer for å hente presteskjorta si. Ute senker ei lav ettermiddagssol seg over det vidstrakte jordbrukslandet med det ragende kirkespiret som et naturlig midtpunkt.

Bare knasingen av grusen under skoene våre bryter stillheten når vi sammen rusler rundt ved kirken. Vi snakker om omfanget av tragedien som rammet Hole og Norge, at det ennå er vanskelig å forstå rekkevidden av alt det vonde som skjedde disse timene, denne dagen og kvelden og natta.

Likevel, Marit er nærmere å fatte dette enn de fleste av oss. For hun var blant dem som møtte smerten til enkeltmenneskene som ble rammet. Lørdag og søndag gikk hun inn som en del av kriseteamet på Sundvolden Hotel.

– Jeg har så mange ansikter på netthinnen. Jeg har møtt så mange mennesker med så mye fortvilelse i seg. Det å stå der, ved noens side, som ikke får igjen barnet sitt, det er en ubeskrivelig følelse. Jeg kjenner det kommer tilbake nå, når jeg snakker om det, sier Marit, med øyne som langsomt fylles av tårer.

– Vi strevde også

Vanligvis jobber hun med undervisning. Hun har ansvaret for konfirmantene, og er lærer i skolen. Ingenting i utdannelsen hun tok, hadde forberedt henne på den jobben hun måtte gjøre i fjor sommer.

– Jeg gikk langt utover rammene for det jeg pleier å drive med. Jeg kunne bare bidra med å være medmenneske. Av og til er det det eneste man kan gjøre, sier hun.

– Vi strevde jo vi også, som var i dette hjelpeapparatet, med våre egne følelser, med å ta det innover oss. Man går i en sånn balansegang mellom å være litt profesjonell, å være litt medmenneske, og samtidig kjenne på sine egne følelser, sier Marit.

Veldige kontraster

– Det var litt uvirkelig, å være i en sånn situasjon. Å være ferdig med min vakt, også skulle reise hjem til barna mine, som var i god behold og hadde det bra hjemme. Jeg kjente veldig på de kontrastene, som livet plutselig bare bretter ut, sier hun.

– Det var veldig spesielle dager for oss også, selv om vi tar på oss en slags uniform og går inn i en profesjonell rolle. Når jeg hadde vært på Sundvolden og andre steder, og vært i jobbrollen en stund, også satt jeg i bilen og var plutselig alene, det er klart, at da satt jeg der og kjente på masse følelser, forteller Marit.

Tørket tårer på gårdsplassen

– Det var mange ganger den uka, at jeg kjørte inn på gårdsplassen og måtte tørke tårer før jeg gikk inn. Så tenkte jeg, at jaja, nå er det mine barn, nå er det de som skal være i sentrum, nå er du mamma, ikke sant. Så da gikk jeg over i en ny rolle.

– Hvor tok du overskuddet fra?

– Det kan jeg ikke svare på. Det bare ble sånn. Det har rent mange tårer etterpå, og jeg har tenkt mange fortvilte tanker. Men ikke der og da, for da var det andre ting som var viktigere.

En styrke å være to

At både Marit og mannen jobber i kirken, var også en styrke i disse dagene, selv om familien ble sterkt involvert i de følgene tragedien fikk.

– Vi kunne hjelpe hverandre. Vi visste begge hva den andre sto i. Det var ikke alltid vi kjørte rett hjem. Vi kunne stoppe og gå tur i skogen, eller gå og kjøpe en kopp kaffe. Så fikk vi pratet sammen om hva den andre hadde kjent på i løpet av dagen. Det var godt å være to, sier hun.

Ved kirkeveggen står et blomsterkors fra påsken. På kirkegården er en ny grav klargjort. På flere gravsteder er det satt ut blomster allerede. Vi står ved kirketrappa og kjenner litt på den spesielle freden som alltid hviler over en gravplass. Så peker kateketen mot en del av kirkegården.

– Der ligger "Mor Utøya". Igjen må Marit blunke vekk noen tårer.

Snart skal drapsmannen få sin dom. Marit er ikke så veldig opptatt av det.

– Selvfølgelig følger jeg med på det, som alle andre, fordi han gjorde dette mot samfunnet som jeg er en del av. Rettssaken er den formelle biten. Jeg er fremdeles mest opptatt av alt det andre. Det vil ta lang tid før vi blir ferdig med det, sier kateketen.

Marit Hunstad og mannen har, som andre kirkelige ansatte, vært gjennom debriefing etter det som skjedde på Utøya. Men det er støtten fra lokalsamfunnet som har vært best å ta med seg, sier hun.

– Folk har tatt vare på oss og løftet oss frem. Det har varmet oss veldig.