Det blir mange tomme plasser denne nasjonaldagen. Den første 17. mai etter terrordagen i juli blir vanskelig for de som mistet sine.

– De som er borte blir veldig tydelige på merkedager som denne. Men samtidig har vi stor grunn til å feire dagen i år, sier professor i kulturhistorie Knut Aukrust.

I går meldte NRK at en av tre nordmenn sier nasjonaldagen betyr mer for dem etter terrorangrepet.

– Vi må ikke glemme hva det var som ble angrepet i fjor. Det vi opplevde da, gjør nok at vi er ekstra glad i fellesskapet vårt, det flerkulturelle fellesskapet, sier Aukrust til NRK.no.

• Program for NRKs sendinger

Fikk sønnen sin tilbake

Selv er Aukrust far til nestlederen i AUF, Åsmund Aukrust, som var på Utøya og overlevde.

– Det var tilfeldigheter som gjorde at han ikke var blant ofrene. Og det er klart vi er glade for det og priser livet, sier han.

– Ungdommene som var der ute stod for en sak og ble angrepet med våpen. Det ble sagt i dagene etterpå at «vi er alle AUF-ere». Det kan vi huske på 17. mai. Det er en solidaritetserklæring, for AUF representerte det flerkulturelle Norge. Terroren rammet hele fellesskapet, fortsetter han.

Aukrust synes ikke det er noen grunn til å dempe feiringen nasjonaldagen.

– Vi ser det på ungdommene som vitner i rettssalen nå. De viser en sterk livskraft, selv om katastrofen har skjedd. Vi skal feire det vi står for som nasjon, slår han fast.

«Vi ere en nasjon vi med»

Men 17. mai er det også tradisjon for å hedre de som har gått bort. Akkurat denne dagen er det kransnedleggelser på kirkegårder over hele landet. Og for mange familier går turen innom en kjær grav i løpet av dagen.

– Ja, de døde er også med oss i 17. maifeiringen. Her i Oslo er det blant annet en stor seremoni ved Henrik Wergelands grav, sier Aukrust.

Nettopp Wergelands 17. mai-sang er spesielt viktig for ham.

– «Småguttenes nasjonalsang», som den heter, er min soleklare favoritt blant sangene vi synger 17. mai. Jeg tolker den ikke bare som barnas sang, men en sang for alle små grupper i samfunnet:

«Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange.»

En kontinuerlig folkeavstemning

Aukrust ser på det å være en nasjon som en folkeavstemning som foregår hele tiden.

– Historien vår siden 1814 handler om hvordan vi skritt for skritt har blitt mer inkluderende. I paragraf 2 i grunnloven stod det den gangen at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket, sier han.

Jødene fikk komme inn fra 1850-tallet, mens jesuittene ikke fikk tilgang til landet vårt før på 1950-tallet.

– På en dag som 17. mai, tenker jeg på hvor viktig det er at vi klarer å invitere alle som lever og bor i Norge inn i fellesskapet, avslutter han.